Oversettelse: Justyna Jendretzka
Krzysiek kom til Norge for 16 år siden. Han brukte dagene på byggeplasser samtidig med at han drømte om å spare nok penger til å kunne bygge sitt eget hus i Polen. Venner av ham spurte ofte om når han skulle komme til hjemlandet, men jo flere år han var borte, jo sjeldnere fant de tid til ham de gangene han var i Polen. De som likevel ville treffe ham, gjorde det kanskje i håp om å få låne penger av ham – for han måtte jo ha massevis av penger siden han jobbet i Norge. Han følte seg ensom. Så en dag traff han Monika.
– Jeg stod og røykte en sigarett. Så stoppet han bilen der jeg var og spurte etter en butikk der de solgte gensere for menn. Jeg forklarte ham veien, men han sa at han ikke skjønte det helt. Jeg sa at jeg kunne følge ham. Jeg var ikke så gira, for jeg var jo ikke noen guide til herrebutikker, ler Monica. Men han klarte å overbevise meg. Han overtalte meg både til å vise ham butikken – og til å drikke kaffe med ham. Vi likte hverandre. Han var så høflig, skjønner du. Han var en skikkelig «good boy». Da han fant ut at jeg hadde mistet jobben, foreslo han at han kunne hjelpe meg med å finne noe i Norge. Det er nå 9 år siden.
Krzysiek brukte fortsatt det meste av sin tid på jobb. Etter at sønnen deres, Jaś, ble født, prøvde hun å oppmuntre ham til å være litt mer hjemme med dem, men han hørte ikke etter. Han sa at fremtidens hus betydde alt for dem. Når de hadde litt tid til hverandre, dro de på fisketur.
Det er torsdag 29. april. Det er bare et kvarter til arbeidsdagen er ferdig. På byggeplassen står det en bil med en hydraulisk kran. Krzysiek står i nærheten av den. Hvorfor er han akkurat der på akkurat det tidspunktet? Krana ramler ned på ham. Den skader brystet og hodet hans. Krzysiek blir kjørt til sykehuset i all hast. Panna hans er helt ødelagt. Deler av skallen må plukkes ut fra hjernen. Han er heldig – og unnslipper døden. Neste steg er å erstatte panna, men legene oppdager at han har fått hjernehinnebetennelse. Dermed følger det uker med venting på at kjernevæsken skal bli renset, og deretter gjenstår det operasjon i september. Operasjonen er vellykket.
Det neste halvåret bruker Krzysiek på å flyttes fra sykehus til sykehus. Tre ganger på Ullevål, en gang i Sunnaas, en gang i Bærum og to ganger i Drammen. Etter operasjoner og rehabilitering havner han på Lønnås bo- og rehabiliteringssenter – og der er han den dag i dag.
Monika følger selvfølgelig etter Krzysiek overalt der han er. Selv om legene sier at prognosene for ham ikke er gode, vil hun ikke gi opp håpet. Det at Krzysiek fortsatt er i live, er et mirakel og et tegn fra Gud for henne.
Monika er en fighter. Hun gir seg ikke etter ulykken. Hun begynner å grave etter informasjon om nevrokirurgi selv om hun ikke har noen spesiell kjennskap til medisin fra før. På Ullevål lærer hun av noen gode fysioterapeuter hvordan hun kan ta vare på Krzysiek. Det hun lærer og forstår, forteller hun videre til den neste institusjonen mannen hennes havner på. Hun mener at Krzyś ikke får terapeutisk støtte ofte nok. Dette resulterer i at hun tilbringer dagene sine ved hans side. Hun masserer ham og prøver å holde liv i musklene.
– Jeg jobber på en restaurant hvor jeg har veldig gode kollegaer, forteller Monika. – Fra starten av, da de fant ut om ulykken, støttet de meg. Da sjefen min fant ut hva som hadde skjedd, foreslo han selv at jeg burde ta en sykemelding. Det var så mye usikkerhet. Jeg visste ikke hva som kom til å skje med Krzysiek. Han måtte fraktes hit og dit, og det var mye dokumentasjon som måtte oppdrives … Det ble for mye for meg. Etter hvert prøvde jeg å vende tilbake til jobb, i hvert fall i en 10-20% stilling. Men etter at jeg fant Krzysiek liggende i urin og oppkast, følte jeg at jeg måtte passe på ham i større grad. Jeg ville ikke at han skulle være alene.
Siden ulykken har Monika vært sammen med partneren sin hver dag, unntatt de dagene da hun kjørte sønnen deres til sommerferie i Polen. – Da spurte jeg vennene mine om hjelp, fordi det var viktig at noen var med ham og at han kunne føle at noen var sammen med ham.
Hvor mye bedre kan Krzysiek bli? Han puster nå, hjertet hans fungerer, han får maten gjennom maskin og er koblet til kateter. Av og til føler Monika at han virkelig kan høre henne eller vil fortelle henne noe. Av og til beveger han beina eller fingrene, men Monika er ikke sikker på om han gjør det med en styrt vilje – eller om det er en refleks. Det hender at han klemmer hånden hennes. Hun drømmer om at han gjør det med vilje, men hun er klar over at det kan være en nevrologisk refleks.
For en stund siden fant Monika ut om en rehabiliteringsjobb som Jan Talar utfører. Hun hørte om «mirakler» og om at folk bokstavelig talt kunne komme seg på beina. Det er derfor hun nekter når noen foreslår at de kan sende mannen hennes til et omsorgshjem. Hun er redd for at han kommer til å ligge i senga der uten å gjøre noe.
Monika har oppretter samlinger på: Pomagam.pl, og Spleis, for privat rehabilitering på «Gołębi Dwór» – rehabiliteringssenteret til professor Talar.
– Noen er overrasket. De spør meg hvorfor jeg oppretter disse samlingene. Akkurat nå lever vi på sykemeldingene til meg og Krzysiek. Det meste av pengene går til løpende utgifter – og bompenger og drivstoff for å kjøre til Krzysiek. Jeg prøver å spare resten ettersom jeg har hørt at Helfo ikke pleier å støtte rehabilitering på private institusjoner. Vi venter fortsatt på forsikringspenger. Jeg har hørt at man av og til må vente noen år før man får svar. Men Krzysiek trenger intensiv rehabilitering nå.
Da Monika en dag sendte ut lenken til samlingen på Facebook, ville den fem år gamle sønnen Jaś leke med henne. – Vent litt, jeg skal bare sjekke om noen har betalt inn noe. – Har du betalt inn? – spør han. – Jeg vil gjerne, men jeg har ikke råd, er svaret han får.
De begynner å tenke på hva de kan selge for å kunne bidra med noe. Kanskje kan de selge barneklær som har blitt for små? – Kanskje kan de selge bamsen? Jeg kommer til å savne ham, men noen babyer kommer sikkert til å være veldig glad for å få den bamsen, tenker Monica.
Hvorfor ikke? Monika tar bilde av den gigantiske bamsen som har omtrent den samme størrelsen som gutten selv.
«Min sønn vil hjelpe med å samle inn penger til sin fars rehabilitering. Bamsen selges for 150 kroner hvis noen vil ha den.» – skriver hun på «Polske Mødre i Norge»-gruppen. Hun trenger ikke å vente lenge på reaksjonen. Monika får en bølge av kommentarer og støtte. Kvinnen er sjokkert.
– Jaś, dette er Norges mest dyrebare bamse. Vi fikk 14 000 kroner!
– Når skal noen hente ham?
– Ingen vil hente ham. Damene «kjøper» ham, men alle skriver at han burde være sammen med deg.
– Oi, så de liker meg? – spør gutten sin mor.
– Ja, jeg tror de liker deg. Hun kjenner en strøm av takknemlighet flyte i bølger gjennom hele kroppen.
Kostnader av transport av Krzysiek til Polen og tilbake er rundt 100 000 kroner, og 3 måneder av rehabilitering i senteret koster rundt 110 000 kroner, pluss 3 000 kroner for Monika. Monika håper for å få Krzysiek inn for 6 måneders program. Det vil si at hun trenger rundt 340 000 kroner. Etter 13 timer med bilde av bamsen og Jaś på Spleis, det var nesten 28 tusen kroner der, og rundt 5 000 kroner på Pomagam.pl.
Korrektur av Cecilie Lønn