Jeg følte meg håpløs og verdiløs. 

Jeg følte meg ikke hørt. 

En åpen samtale kunne ha hjulpet meg da.

Jan prøvde å ta sitt eget liv. Han overlevde.

Nå sier han: «Det er ikke verdt det. Man må kjempe for at livet skal bli bedre».

Jan, som etter et mislykket selvmordsforsøk lever med fysiske begrensninger, forteller om den frykten, ensomheten og isolasjonen han følte før hendelsen. Han snakker om svært lav selvfølelse. I hans tilfelle manglet det reell støtte fra psykologen ved omsorgssenteret. Han følte seg ikke hørt, heller ikke av legen som sendte ham ut i deltidsjobb, til tross for at han hadde sagt at han ikke følte seg i stand til å takle det.

Varselsignaler

I disse historiene ser vi noen felles trekk. Avskjedsbrevene som unge mennesker la igjen etter selvmord ble analysert i Polen av Halszka Witkowska – suicidolog, prosjektleder og initiativtaker for initiativet «Livet er verdt å snakke om». I disse brevene skrev de at de følte seg håpløse, at de ikke dugde til noe, og at ingen brydde seg om dem. De følte seg ensomme og visste ikke hvordan de skulle be om hjelp. Når de endelig ba om hjelp, ble de ikke hørt.

Disse følelsene er felles for mange mennesker som har tatt sitt eget liv, uavhengig av alder eller opprinnelsesland.

Derfor, i dag på Verdensdagen for selvmordsforebygging, må vi si og gjenta til det synker inn: Start samtalen! Spør. Still åpne spørsmål om det dersom du er bekymret. Hvis du merker at noen trekker seg tilbake fra det sosiale livet, bryter bånd, gir opp sine interesser, og ser på livet som en serie nederlag – bare snakk med dem.

Hvordan føler du deg?

Vanskeligheter med å håndtere livet kan ha ulike årsaker. Felles for alle er følelsene som preger dem som tenker på selvmord. 

Ofte føler de seg ensomme, selv om de er omgitt av sine nærmeste. Mange klarer å skjule det godt, for å unngå at nettopp de nærmeste blir bekymret. Noen føler skyld og tenker at de ikke burde snakke om disse mørke og vonde tankene.

Selvfølelsen deres er lav, mange mangler en følelse av kontroll og ser ikke håp om endring.

Rafał husker denne vanskelige perioden i livet sitt godt.

Først mister han to brødre. Den eldste dør i en arbeidsulykke, der den yngre broren er vitne. Et og halvt år senere ankommer Rafał tidlig om morgenen til sin yngre brors hus for å hente ham til jobb. Det viser seg at han er død. Deretter går Rafał gjennom et vanskelig samlivsbrudd, hvor han mister tilliten til sine nærmeste. Han føler et behov for forandring, for å kutte båndene til gamle relasjoner. Han sier opp jobben. Det viser seg at planene om å starte egen virksomhet mislykkes. Han faller dypere inn i depresjon. Han trekker seg fra folk, ligger i sengen i flere uker. Han får gjeld. Spiralen spinner videre, og han vurderer mer og mer å ta sitt eget liv.

– Tanken på moren min, som ville måtte gjennomleve sorg for tredje gang, holdt meg tilbake fra å ta mitt eget liv.

Han bestemte seg for å søke hjelp. – Jeg følte ikke at jeg fikk hjelp av psykologen da jeg slet med disse vonde tankene. 

– Nå tror jeg at en støttegruppe for mennesker som har vært i samme situasjon kunne ha hjulpet meg. Mennesker som ønsker å ta sitt eget liv, føler ofte at de er de eneste som sliter med denne problematikken.

Nå har Rafał reist seg igjen, stiftet familie, fått jobb, og føler et ønske om å hjelpe folk som tenker på selvmord. – Det gir meg håp når jeg ser at dette temaet dukker opp i den offentlige debatten mer og mer. 

Han ønsker å få opplæring av en profesjonell, for å kunne være en enda bedre ressurs for andre. 

Vår makt til å hjelpe

Organisasjonen LEVE tilbyr et bestemt type kurs.

– LEVE har kurs for de som er etterlatt og ønsker å være Likepersoner. Likepersonstjenesten er en av grunnpilarene i LEVE, og et viktig tilbud til deg som har mistet noen i selvmord. En likeperson er en som selv har mistet og som er kurset i å gjennomføre likepersonssamtaler, forteller Vanessa Poblete. Hun er selv Likeperson og erfaringskonsulent.

Som samfunn har vi et stort potensial for å hjelpe. 

– Selvmord er ikke en handling i et øyeblikk av galskap som mange tror, det er ikke en handling av mot eller feighet. Det kan ikke evalueres utifra et ståsted om verdivurdering. Alle mennesker kommer til å oppleve et høyt nivå av følelsesmessig smerte, det enkle faktum er at det er en pris vi betaler for denne opplevelsen kalt livet – sier Vanessa.

Vi alle fungerer som et støttenettverk for andre.

– Men ikke bare for våre nære. Vi kan være et nettverk av sosial støtte, vi kan hjelpe andre som går gjennom en vanskelig tid med indre smerte. Hvis vi gjorde dette, ville selvmordsstatistikken godt mulig gått ned.

Bare i 2023 ble selvmord som dødsårsak registrert i 693 tilfeller i Norge. Det er 70 flere enn året før. Dette er bare dokumenterte, bekreftede selvmord. Det er ukjent hvor mange personer som faktisk tok sitt eget liv, men der dødsfallet ble klassifisert som en ulykke.

Til deg som har det vondt i det stille, som kjenner på ensomhet, som er redd for å snakke med andre om disse vonde tanker, som er redd for å hva andre skal si, som er redd for å skuffe andre med de tankene. Du er ikke alene. Det finnes hjelp å få!

Vanessa Poblete

Førstehjelp for følelsene kan redde liv

Eksperter gir følgende råd:

Reager. Hvis noen forteller deg at de har selvmordstanker, er det viktig å reagere umiddelbart, uten å utsette samtalen. For folk som vurderer å ta sitt eget liv, føles tiden annerledes – en dag kan virke som en evighet.

Hjelp dem å holde ut. En person i krise trenger ofte profesjonell hjelp, men før den hjelpen er tilgjengelig, kan man tilby førstehjelp ved selvmordsfare. Du kan hjelpe personen å komme seg gjennom den vanskeligste tiden, bryte det såkalte tunnelsynet, som innebærer et begrenset perspektiv. Denne kognitive forvrengningen fører til at sinnet stenger av for nye ideer og løsninger.

Lytt. Passiv hjelp, uten aktive tiltak, spiller en viktig rolle. Vær til stede og ikke døm. Ikke gi råd – bare lytt.

La smerten slippe ut. Vi er lært opp til å trøste de som gråter, få de triste til å le. Men smerte må få komme frem. Hvis noen gråter i en vanskelig situasjon, sett pris på åpenheten deres og tilliten de viser deg. La tårene komme. Takk for åpenhet, det koster krefter å åpne seg om disse tankene.

Vis muligheter. Foreslå å koble på andre, om det er pårørende, venner, fastlege (som vi vet så er det fastlegen som kan henvise til videre behandling). Ved akutt tilfelle er det legevakta som gjelder.

Husk deg selv. Å hjelpe folk i krise kan være mentalt utmattende. Derfor er det lurt å bygge en støttegruppe bestående av to eller tre personer som kan veksle på å være tilgjengelige.

Start samtalen. Send en melding til en du bryr deg om som du ikke har snakket med på et par dager. Sjekk inn fordi samtaler ansikt til ansikt kan være vanskelige til tider. Men for å trene vår mentale helse, la oss starte med å sende meldingen som sier: Jeg savner deg. Håper vi kan møtes snart. Jeg er her. Det er en måte å holde kontakt på med de du har rundt deg, du minner den andre og deg selv på at det finnes mennesker der ute som bryr seg om deg, som kan lytte, som ser deg.

I dag på Verdensdagen for selvmordsforebygging, må vi si og gjenta til det synker inn: Start samtale!

Trenger du akutt hjelp eller noen å snakke med? 

Trenger du akutthjelp? ring 113!

Legevakten: 116117

Kirkens SOS døgnåpen krisetelefon: 22400040

Mentalhelse døgnåpen krisetelefon:116123

LEVE (landsforening for etterlatte ved selvmord) https://leve.no/

Les også:

Å lytte, ikke bare høre