Rafał Wojczal, en fotograf fra Polen, bestemte seg for å gjøre det lettere for nordmenn å bli kjent med den polske minoriteten. Han fikk stipend fra Fritt Ord til en fotoreportasje om polakker bosatt i Norge og i begynnelsen av juni 2023 startet han prosjektet.
Polakker bosatt ved fjordene tok spontant imot ideen. Da fotografen annonserte at han lette etter folk som kunne tenke seg å være med på reportasjen, forbløffet antallet ham.
– Noen ganger i prosjekter må man overbevise noen om at det er verdt å ta del i dem. Her er responsen så stor at det ikke er nødvendig å spørre noen. Folk vil fortelle sin egen historie. Polakker anbefaler også hverandre.
Norge – polakkenes lovede land?
Dette er ikke det første fotografiske prosjektet om innvandrere fra Polen i Norge. Den tsjekkiske Julie Hrncirova gjennomforte en fotoreportasje om polakker i 2021. I seks måneder fulgte hun polske arbeidere som bodde i trange avlukker. Ekskludering og ensomhet, ja til og med fattigdom – dette er de første inntrykkene fra rammene som dokumenterer livene til polske arbeidere i Norge. Dette prosjektet ble også finansiert av Stiftelsen Fritt Ord.
Wojczal tar avstand fra bildet som foreviger stereotypen til en polsk arbeider i Norge.
– Jeg ønsker å vise på en tverrfaglig måte at vi er en mangfoldig gruppe som oppfyller kriteriene til alle andre sosiale grupper.
Som han skrev i søknaden til Fritt Ord, «Hovedmålet med prosjektet er å gjøre norske seere kjent med polsk kultur og skikker blant migranter». Selv om han bor i Gdańsk, er han interessert i situasjonen til det polske samfunnet og dets image i Norge.
Mellom sortering av bidrag og planlegging av sin norgesturné, forteller fotografen om prosjektet sitt til leserne av Together Norge.
Du bor i Polen. Hva inspirerte deg til å skrive dette prosjektet?
En venn som er fotojournalist i Dagbladet, fortalte meg om denne muligheten.
Jeg har hatt en idé til et prosjekt lenge. Da vi var ferdige med videregående dro noen av vennene mine til Norge for å jobbe på verft, byggeplasser eller plukke jordbær. For noen år siden, før krigen i Ukraina, så jeg på statistikken og la merke til at det er like mange polakker i Norge som det er ukrainere i Polen. Dette er utdatert nå, men slik var det for to år siden. Når jeg går til butikken, til frisøren, har jeg med ukrainere å gjøre. Jeg tenkte at siden denne sosiale gruppen er så stor, må den være ganske mangfoldig. På gaten ser vi bare de som skiller seg ut fra mengden eller de vi snakker med mens vi handler eller bruker tjenester. Vi polakker som bor i Polen tenker på ukrainere på en stereotyp måte, akkurat som nordmenn hjemme tenker på polakker som bor i Norge som arbeidere, og dette er i bunn og grunn stereotypen.
Bryr du deg om å bryte stereotypier?
Min største bekymring er objektivitet. Jeg skal ikke forvrenge virkeligheten ved å vise at alle polske innvandrere er advokater og leger. For det er de ikke. Bare noen mennesker jobber med annet enn fysisk arbeid. Jeg vil vise folk med ulike jobber. Imidlertid vil jeg også vise et veldig menneskelig trekk, det vil si interessene og hobbyene til disse menneskene og det faktum at polakker ikke bare går på jobb og tilbake, men etter jobb gjør de noe. Kanskje tenker nordmenn stereotypisk på polakker som bor i brakker, hvor de ikke gjør annet enn å drikke vodka. Ikke egentlig. Saken er at de gjør forskjellige ting, de drar på turer. Uansett hvilken type sosial gruppe det er, har de sine egne interesser, de trenger underholdning og kultur. Eller til og med gå til parken. Jeg vil vise at vi er normale mennesker som har våre egne interesser, hobbyer, selvfølgelig går vi på jobb, men vi har også våre familier og våre egne problemer.
Her vil jeg spørre litt kontroversielt, med henvisning til antakelsen om objektivisme. Ja, det er en gruppe mennesker som lever slik du beskriver. Men det er også noen polakker som kommer til Norge kun for å jobbe og bruke helgene på polsk TV. De bor i vakre Norge, men de vet egentlig ikke så mye om det. Hva med denne objektiviteten? Vil du introdusere slike helter også?
Hvis de søker og er villige til å vise, absolutt. En av kommentarene i Facebook-diskusjonen under min kunngjøring handlet om dette, at ikke alle er så fremragende og har fått til noe. Det er tingen, ikke alle. Men jeg vil gjerne vise begge deler. Vi skaper et tverrsnitt av samfunnet.
Jeg vil ha et helt tverrsnitt av den nasjonale minoriteten og ikke fokusere på disse eksepsjonelle karakterene eller folk som har alkoholproblemer og lavtlønnede jobber. Jeg ønsker å vise på en gjennomsnittlig måte at vi er en sosial gruppe som oppfyller kriteriene til enhver annen sosial gruppe, det er mangfoldig.
Hva slags mennesker søker til prosjektet ditt? Hva overrasket deg, sjarmerte deg, inspirerte deg?
Jeg ble overrasket over å se nesten ingen arbeidere (bygningsarbeidere, verftsarbeidere osv.). Kanskje annonsens form ikke når dem. Likevel har jeg noen få personer på listen min, så jeg vil kunne vise denne delen av det polske samfunnet også. Jeg ble sjarmert av at det er mange som jobber i den norske statsadministrasjonen, noe som i seg selv ødelegger myten om «glasstaket» som innvandrere ikke kan slå gjennom. Jeg ble overrasket over den store entusiasmen, man kan se at folk ønsker å være med på et slikt prosjekt.
Jeg forventet at det ville være få frivillige og at det ville være nødvendig å overtale folk til å delta i det. Det siste prosjektet jeg ønsket å gjøre, men mislyktes, gjaldt de underjordiske aktivitetene til lokale aktivister som bodde nær grensen til Hviterussland. Uten å gå i detaljer – det var ingen som var villige til å dukke opp foran linsen. Og plutselig viser det seg at det i Norge er mange villige som oppmuntrer hverandre.
Hvor mange mennesker skal du portrettere?
Jeg innrømmer at jeg hadde tenkt å skildre maksimalt femten silhuetter, fra ulike bakgrunner. Men dusinvis av mennesker har skrevet til meg, jeg ser mye potensial her. Jeg vil imidlertid ikke kunne besøke alle. Jeg har for øyeblikket 34 personer på listen. Jeg tror det vil søke flere i mellomtiden, men jeg klarer nok å rekke ca 25. Jeg har ganske begrenset tid, og enda mer økonomisk. Tilskuddet skal dekke utgifter til å reise i bobil og kanskje nok til mat. Jeg starter i Kristiansand for å klare det før Ola og Kari drar på cruise. Så drar jeg til Stavanger og Haugesund. Jeg blir lengst i Oslo. Jeg er i gang med samtaler sammen med den polske ambassaden om bistand til midlertidig innkvartering i hovedstaden.
Tror du diskriminering er sterkt knyttet til falsk tro?
Ja, det gjør det, svaret er åpenbart. Men spørsmålet er hva vi har med å gjøre i denne saken. For en ting er diskriminering, en annen er rasisme eller fremmedfrykt. Selv om faktisk effekten er den samme – fordommer mot en viss gruppe. Fordommer har stor innvirkning på diskriminering.
Vil du motarbeide diskriminering, bekjempe fremmedfrykt gjennom dette prosjektet?
Som regel er jeg ikke imot noe, men jeg er pro – jeg vil eliminere problemer og bringe sosiale grupper sammen, som her, nordmenn og polakker. De bor alle på samme jord, så det er bra for dem å forstå hverandre. Diskriminering, fremmedfrykt og rasisme skyldes mangel på forståelse og empati. Når vi begynner å behandle sistnevnte grupper med forståelse og sympati, forsvinner alle disse problemene. Jeg er for å skape empati, forståelse og vilje til å lære om en annen kultur.
Og hvor går etter din mening grensen mellom et stereotypt syn på en gitt gruppe og diskriminering eller rasisme?
Et bredt tema. Jeg vet ikke hvor grensen går, men jeg vet at kulturgrupper har sine egne særtrekk. Jeg kan også se det selv – da det dukket opp mange mennesker fra Ukraina i Polen, la jeg merke til at de tilnærmet seg enkelte saker mer tilfeldig, som arbeidssikkerhet eller kjørekultur på veien. Da naboen min fra Ukraina hjalp meg med å reparere elektrisk verktøy, tenkte jeg at en polakk ville isolere den skadede kabelen mer nøye slik at ingen skulle få elektrisk støt. På den annen side ville en nordmann kastet fortsatt funksjonelt utstyr med en lett skadet elektrisk ledning, og generere nytt e-avfall. Disse forskjellene er til stede. Vi må imidlertid huske at vi ser mot øst, akkurat som nordmennene ser mot sør. Med samme prinsipper kom noen fra Polen til Norge og ønsker ikke å overholde HMS regler. Og så tenker nordmennene på polakkene at de kom og er de “smarteste”, de slipper å bruke hjelm, kjeledress og sko med forsterket såle, for de vet bedre.
Stereotyper er et resultat av noen funksjoner, men de er preget av det faktum at de multipliserer og forvrenger dem. Når en norsk avis skriver at en polakk har stjålet noe, tenker nordmennene at «tross alt er polakker sånn», og teksten gjaldt en eller to, ikke 100.000. Det er tilsvarende i Polen når det gjelder ukrainere eller romfolk. I tillegg, legges det i Polen sakte til en kultur som er helt fremmed for oss – den arabiske kulturen, som vi som nasjon er totalt redde for, fordi vi ikke kjenner den. Når en person lever i en stereotypi, overbeviser han seg selv om at det han ser er en bekreftelse på denne stereotypen. Imidlertid har stereotypier alltid eksistert. Vi vil gjerne eliminere dem og jevne ut disse grensene, men vi må jobbe hardt med det.
Er prosjektet ditt en form for slikt arbeid?
Ja, det er ment å bidra til å eliminere stereotypier, å bygge forståelse og empati for hverandre. Det må fungere begge veier, vi må forstå hverandre og ikke snakke om nordmenn som «minker». Vi er like, like. Vi har en annen historie, en litt annen kultur og religion, som etter min mening er av stor betydning og er grunnlaget for et sett med nasjonale kjennetegn.
Når vil du kunne se effekten av turen til Norge?
Gjerne i år, for dette tilskuddet ser ut som at jeg må gjøre opp innen utgangen av året. Når det gjelder å ta bilder og reise rundt i hele Norge, drar jeg 5. juni, og turen vil nok vare ut måneden. Jeg vil gjerne reise tilbake til Polen den første uken i juli, laste ned bilder, begynne å sortere, beskrive og katalogisere alt, for det blir mye materiale. I juli begynte jeg i fulltidsjobb, fordi jeg innså at det å være frilanser med dagens skattesystem i Polen, høy inflasjon, faste priser på tjenestene mine og mindre etterspørsel etter klassisk visuell markedsføring, så har arbeidet mitt blitt halsbrekkende. Prosjektet er også en form for farvel til dagens ønske om å lage dokumentarisk og kreativt innhold. Jeg håper selvfølgelig at økonomien endrer seg og at jeg om noe tid kan komme tilbake til å lage dokumentarer og fotografiske prosjekter. Men foreløpig er det kommende prosjektet det siste.
Hvor vil fotoreportasjen din bli publisert?
Det kommer an på hva som kommer ut av det. Jeg lanserer ulike journalistiske kontakter slik at det kommer i en landsdekkende avis eller magasin. Jeg er i kontakt med store forlag i Norge.
Vil lesere av Razem Norge også glede seg over å se bildehistorien din på lamaene våre?
Ja! Og jeg håper at den også blir presentert i form av en stasjonær eller mobil utstilling. Den polske ambassaden erklærte seg villig til å hjelpe til med utstillingen, jeg håper at den også vil bli vellykket i andre byer.
Først må jeg imidlertid samle materialet og ta de neste stegene. Jeg er ved godt mot. Jeg regner også med samarbeidet med polakker som bor i Norge, at de vil hjelpe meg med deres entusiasme og karisma.
Rafał Wojczal har samarbeidet med mange ulike medier, inkludert norske Dagbladet, National Geographic i Storbritannia, italienske L’Espresso, og i Polen, bl.a. med Newsweek, Polityka, Gazeta Wyborcza, TVN24.pl og TVP Kultura.
Takk for samtalen. Vi ser frem til å se resultatene av arbeidet ditt. Lykke til!
Artikkelen er skrevet som en del av Bufdir-prosjektet: «Motrekke rasisme, diskriminering og hatefulle ytringer 2023»