“Fagbrev-fabrikk” – slik beskrev en representant for en norsk bransjeorganisasjon fagprøver som avlegges på polsk i Norge. På den andre siden har det kommet anklager om diskriminering og systemiske barrierer som kan gjøre det vanskelig for tusenvis av arbeidstakere å få formell anerkjennelse av sine kompetanser.
Fagprøve på polsk i Norge
Fagprøven kan nylig avlegges i Norge på polsk. Løsningen er rettet mot arbeidstakere fra Polen som har mange års yrkeserfaring, men som ikke behersker norsk på et nivå som gjør det mulig å bestå eksamen på norsk.
«For enkel vei»
En representant for Oslo håndverks- og industriforening (OHIF) mener at den nye ordningen gjør det mulig å oppnå formelle kvalifikasjoner for enkelt og for raskt.
Direktør i OHIF, Eivind Andersen, sammenlignet i et intervju med Dagens Næringsliv (DN) polske fagprøver i Norge med en «fagbrev-fabrikk», og antydet at dette i praksis betyr å kjøpe et fagbrev for 12 000 kroner – som er prisen for å ta eksamen.
– Vi er bekymret for at «fagbrev-fabrikker» med todagerskurs fører til en mengde likeverdige diplomer som ikke er forankret i virkeligheten, og som svekker offentlige anskaffelsesmodeller, sa han til DN.
Vi har spurt Eivind Andersen om forskning, rapporter eller statistikk som dokumenterer forskjeller i kompetansenivå. Vi har ikke mottatt slike data.
Det kan tyde på at påstandene om «senkede standarder» bygger på en vurdering av et fremmed system, og ikke på måling av faktiske ferdigheter.
Institusjonens stemme: Hva sier HK-dir?
HK-dir – den norske etaten for godkjenning av kvalifikasjoner – understreker at:
HK-dir fører ikke tilsyn med selskaper som organiserer polske fagprøver i Norge.
Samtidig opplyser en representant for HK-dir at en ansatt i ett tilfelle var til stede under eksamener arrangert av D&A Spesialistene AS. Dette skjedde etter anmodning fra Faglig råd for bygg- og anleggsteknikk, som ønsket å undersøke om prøvene ble gjennomført i tråd med arrangørens beskrivelse.
HK-dir bekrefter at eksamenene gjennomføres i den formen som er oppgitt, og at de omfatter både en praktisk og en teoretisk del. Samtidig presiserer etaten at den ikke vurderer det faglige nivået, men kun den formelle gjennomføringen.
HK-dir behandler jevnlig søknader om godkjenning av polske yrkeskvalifikasjoner. I mange tilfeller blir disse godkjent som jevngode med norsk fagbrev, særlig innen yrker som tidligere er vurdert som sammenlignbare.
Dette innebærer at fagbrev fra Polen i mange tilfeller aksepteres som tilsvarende norsk fag- og yrkesopplæring.
I mai satte HK-dir midlertidig behandling av disse sakene på pause – foreløpig til slutten av juni – i påvente av nye faglige avklaringer.
Flere nivåer i konflikten
Daglig leder i Byggmesterforbundet, Harald Hansen, viser til en svekkelse av kompetansen i byggebransjen.
– Dette er ikke et teknisk spørsmål, men et valg av retning for kvaliteten i norsk byggenæring. Utenlandske kvalifikasjoner godkjennes på et nivå som i praksis kan være betydelig lavere enn norske standarder, uttalte han til DN.
Ifølge ham svekker dette verdien av sertifikater og tilliten hos kunder og samfunnet.
Samtidig erkjenner han at det ikke finnes forskning som sammenligner kvaliteten på arbeidet til de to gruppene fagarbeidere.
– Per i dag finnes det ingen målinger som dokumenterer at arbeid utført av personer med fagbrev avlagt på polsk i Norge generelt er av dårligere kvalitet enn arbeid utført av fagarbeidere som har gjennomført vanlig norsk yrkesfagutdanning, skriver han i en e-post til Razem Norge.
Han peker derimot på forskjeller i selve eksamensstrukturene.
– Våre bekymringer bygger ikke på antakelser om enkeltpersoners ferdigheter, men på mangel på dokumentert kontroll og kvalitetssikring i prosessene for godkjenning av kvalifikasjoner.
Systemkritikk og integrering
Ewelina Baj (Venstre), som i mange år har engasjert seg i saker som gjelder polske arbeidstakere i Norge, ser ikke problemet i kvaliteten på eksamenene, men i barrierer som hindrer innvandrere i å ta dem på norsk.
– Vi har mer å gjøre med en «fordomsfabrikk» enn en «fagbrev-fabrikk», sier Baj til DN.
Hun peker på systemiske forhold som kan virke diskriminerende: manglende integreringspolitikk for arbeidsinnvandrere og at de ofte ikke omfattes av språkopplæring som tilbys andre grupper innvandrere.
Resultatet er at mange polakker som jobber i Norge ikke har reell mulighet til å ta fagprøven på norsk. For mange er mangelen på fast personnummer en ekstra barriere.
– I mange kommuner kan betaling for fagprøven kun gjøres via Vipps – en tjeneste som ikke er tilgjengelig for personer med midlertidig D-nummer, men uten fast personnummer. I tillegg er prisen for kandidater uten fast bosted i Norge rundt 10 000 kroner høyere enn for andre, hevder hun.
Ikke en snarvei, men et annet system
Selskapet D&A Spesialistene AS, som siden 2024 i samarbeid med polske håndverkskamre har arrangert fagprøver på polsk i Norge, avviser kritikken om lav kvalitet.
Medgründer Dominik Myszogłód mener systemet ikke senker kravene, men bygger på en annen modell. Kandidatene avlegger både teoretisk og praktisk prøve, og må dokumentere lang yrkeserfaring.
Ifølge ham bør debatten ikke handle om formen på eksamen, men om faktiske kompetanser.
– Et dokument skaper ikke ferdigheter – det bekrefter dem, understreker han.
Han peker på at det norske arbeidsmarkedet i stor grad er avhengig av utenlandske arbeidstakere, særlig fra Polen.
– I praksis er tilgangen til formell dokumentasjon av kvalifikasjoner på polsk svært begrenset, og i mange yrker eksisterer den knapt. Resultatet er et markedsproblem – personer med reell, dokumentert erfaring, men uten offisiell godkjenning, blir ikke alltid lønnet i tråd med sine ferdigheter. Dette skaper ulikhet og svekker tilliten til systemet.
Strid om kvalitet eller om systemet?
Debatten om utdanningsnivå har etter hvert utvidet seg til også å handle om arbeidsmarkedet, integrering og tilgang til yrkeskvalifikasjoner i Norge.
På den ene siden finnes det bekymringer knyttet til en mulig svekkelse av kravene og redusert kontroll med kvaliteten på fagbrevet.
På den andre siden argumenteres det for at mange innvandrere i årevis ikke har hatt en reell mulighet til å avlegge fagprøven på grunn av språkbarrierer, til tross for lang yrkeserfaring og mange års arbeid innenfor sitt fagfelt i Norge.
Det er imidlertid verdt å stille et bredere spørsmål: Hvordan kan man ivareta høye faglige standarder og samtidig sikre like muligheter for alle som er en del av det norske arbeidsmarkedet?