Det er 83 år siden de tragiske hendelsene i Volhynia og de østlige områdene av den daværende polske republikken. Tiden har ikke visket ut smerten hos familiene til ofrene, og den har heller ikke gjort spørsmålene som fortsatt står ubesvart, mindre viktige.

Historien ber ikke om hevn. Den ber om sannhet.

Ifølge det polske Institutt for Nasjonal Erindring (Instytut Pamięci Narodowej – IPN) ble det i årene 1943–1945 gjennomført en planlagt kampanje for å utrydde den polske sivilbefolkningen i Volhynia og Øst-Galicia. Bak angrepene sto avdelinger fra Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN) og Den ukrainske opprørshæren (UPA), enkelte steder med støtte fra deler av lokalbefolkningen. De fleste ofrene var sivile – kvinner, barn og eldre. IPN klassifiserer disse hendelsene som folkemord.

Historiens oppgave er ikke å skape nye skillelinjer mellom folk. Den skal bidra til å forstå fortiden ved å omtale den slik den var. Forsoning kan ikke bygge på fortielse eller relativisering av alvorlige forbrytelser. Slik Europa i dag har en felles erkjennelse av nazismens og kommunismens forbrytelser, bør også overgrepene mot den polske sivilbefolkningen av UPA møtes med en tydelig historisk og moralsk vurdering.

Les mer: Volyn. Historie om folkemord

Samtidig må minnet om Volhynia aldri bli en begrunnelse for fiendtlighet mot dagens ukrainere. Dagens generasjoner kan ikke holdes ansvarlige for sine forfedres handlinger. Det som derimot er et felles ansvar, er viljen til å møte historien med åpenhet og ærlighet. Bare sannheten kan danne grunnlaget for en varig forsoning.

Derfor er arbeidet med å lokalisere og identifisere ofrene av avgjørende betydning. Tusenvis av mennesker ligger fortsatt i umerkede graver – uten navn, uten gravminne og uten en verdig begravelse. Ethvert menneske, uavhengig av nasjonalitet eller religion, har rett til en grav og et sted hvor etterlatte kan minnes sine nærmeste. Hver familie har rett til å vite hvor deres kjære hviler. Dette er ikke først og fremst et politisk spørsmål, men en grunnleggende humanitær og moralsk forpliktelse.

I mange år har IPN understreket at søke- og ekshumeringsarbeidet er en nødvendig forutsetning både for å kunne gi ofrene en verdig grav og for å dokumentere forbrytelsene fullt ut. Instituttet viser samtidig til at «i henhold til internasjonal rett kvalifiseres drapene begått av ukrainere, hovedsakelig mot polakker, som folkemord». Ifølge de nyeste anslagene som IPN legger til grunn, mistet mer enn 120 000 borgere av den daværende polske republikken livet som følge av ukrainske nasjonalisters handlinger i perioden 1939–1947 – rundt 60 000 i Volhynia og minst 60 000 i Øst-Galicia, Polesie og Lublin-regionen. Hver grav som blir funnet, er ikke bare et viktig bidrag til den historiske dokumentasjonen, men også en gjenopprettelse av identiteten og verdigheten til mennesker som man forsøkte å utslette fra historien.

Historisk sannhet bør ikke splitte mennesker. Den bør hjelpe oss til å forstå hvilke konsekvenser nasjonalisme, hat og forakt for andre kan få. Den bør også være en påminnelse til kommende generasjoner om hvor avgjørende det er å beskytte menneskeverdet.

På årsdagen for Den blodige søndagen bøyer vi hodene til minne om alle de uskyldige ofrene i Volhynia. Vi hedrer deres minne og minner om at et minne uten sannhet blir et tomt symbol, og at forsoning uten sannhet ikke kan bli varig.

Som redaksjon mener vi derfor at forbrytelsene begått av UPA må fordømmes tydelig, og at arbeidet med å ekshumere og identifisere alle ofrene må fortsette til det er fullført. Ikke for å holde gamle konflikter levende, men for å gi de døde den verdigheten de ble fratatt – gjennom sannhet, minne og den kristne plikten til å gi de døde en verdig grav.

For historien ber ikke om hevn. Den ber om sannhet. Og den ber oss om å huske.