11. november 2025 feiret Polen nok en gang sin nasjonale uavhengighetsdag.
Denne dagen markerer vi gjenvinningen av vår suverenitet etter at landet vårt i 123 år var strøket fra verdenskartet, delt mellom Russland, Preussen og Østerrike. For første gang ble Uavhengighetsmarsjen arrangert 17. november 1918, den første søndagen etter gjenopprettelsen av uavhengigheten, som en stor grasrotmanifestasjon av glede over gjenforeningen av et folk som av okkupasjonsmaktene var blitt tvunget til å stå mot hverandre. Marsjen var upolitisk, og over 120 samfunnsorganisasjoner deltok (kilde: Dziennik Bałtycki).
11. november ble etablert som vår nasjonaldag i 1937, men ble avskaffet av kommunistene i 1945. Gleden over Uavhengighetsdagen varte ikke lenge.
Da Polen gjenvant sin frihet i 1989, ble dagen gjeninnført i kalenderen over nasjonale høytider. Den første Uavhengighetsmarsjen i et fritt og demokratisk Polen fant derimot sted 11. november 2010 i Warszawa. Arrangøren er foreningen «Marsz Niepodległości», hvis grunnleggere faktisk kom fra ytterliggående høyre- og nasjonalistiske miljøer, men marsjen i løpet av år endret karakter fra nasjonalistisk til bred folkelig.
Så langt historien. I 2025 valgte NRK å dekke dette arrangementet på en måte som fremstår som svært upassende, partisk og tydelig antipolsk. I stedet for å vise høytidens historiske betydning eller den brede samfunnsstøtten, fokuserte NRK nesten utelukkende på en liten gruppe demonstranter med nasjonalistiske holdninger, og portretterte Polen som et sted gjennomsyret av ekstremisme og hat.
Journalist Zofia Paszkiewicz understreket gjentatte ganger tilstedeværelsen av «nasjonalister», «ytre høyre» og «anti-EU-slagord», mens hovedbegivenhetene – de offisielle seremoniene med president Karol Nawrocki, militærparadene og familiearrangementene over hele landet – kun ble nevnt i forbifarten.
For det første tittelen fra NRKs artikkelen: «Polens president ledet nasjonalistmarsj i Warszawa» – som antyder at tusenvis av nasjonalister marsjerte gjennom Warszawas gater under ledelse av Polens president.
Karol Nawrocki deltok i Uavhengighetsmarsjen, men han gikk ikke i spissen, bare blant folkemengden som feiret dagen. Han holdt ingen tale fra tribuner. Han var en passiv deltaker. Deretter hevdet NRK at Nawrocki vant valget ved å spille på polakkenes antiukrainske stemninger. Dette antyder at president Nawrocki (underforstått) skulle være prorussisk. Så «prorussisk» at han er dømt av en russisk domstol for å ha fjernet sovjetiske monumenter i Polen.
Artikkelforfatteren beskriver tett røyk fra hvite og røde bluss, hvor skikkelsen til den radikale nasjonalisten og antisemiten! Krzysztof Bosak (visepresident i det polske parlamentet og en av ledere av Konføderasjonen for frihet og uavhengighet) trer frem.
Hun siteres Konføderasjonens leder, men sitatet er kraftig forkortet for å fremheve det nasjonalistiske preget på møtet.
Deretter Paszkiewicz beskrives en kort historie om Uavhengighetsmarsjen, ispedd uttrykk som «ytre høyre», «nasjonalisme» og «radikalisme». Delvis er dette riktig, siden marsjen i begynnelsen ble organisert av Młodzież Wszechpolska (rundt 1000 medlemmer) og Obóz Radykalno-Narodowy (også rundt 1000 medlemmer). Dette er ultrahøyreorganisasjoner, men de utgjør en marginal del av et samfunn på 37 millioner mennesker. Det var disse organisasjonene som etablerte foreningen «Marsz Niepodległości». Men dette husker hun ikke – eller så vil hun ikke skrive, at marsjen i løpet av de siste tiårene har endret karakter, og at de fleste deltakerne nå er vanlige mennesker fra alle samfunnslag.
Journalist understreker sterkt de antiukrainske stemningene – naturligvis blant polske nasjonalister – og forklarer dem med historiske «motsetninger». Men hun forklarer ikke hva disse «motsetningene» består av. Volhynia-massakren var en planlagt etnisk rensing. Som følge av den ble rundt 100 000 mennesker brutalt drept av ukrainske nasjonalister, tilhengere av Bandera. Folkemord er folkemord. Ukraina har aldri beklaget dette og nekter fortsatt å tillate ekshumering av ofrene. Men etter 22. februar 2022 – stengte polakkene grensene, eller møtte de massivt opp med slagord om Bandera? Nei. Av medmenneskelighet tok vi imot millioner av flyktninger med et varmt smil, et varmt måltid og tak over hodet. Viktig: dette var en grasrotaksjon, ikke et regjeringsinitiativ.
Les også: Volyn. Historie om folkemord
Hovedhensikten med artikkelen ser ut til å være å bruke sitater som er tatt ut av kontekst, atypiske uttalelser fra tilfeldige observatører intervjuet av NRK, og bilder – for eksempel av en gutt på omtrent tolv år i et skjerf med «Polska», titulert «ung radikaler» – for å skape en mørk, brun atmosfære rundt Uavhengighetsmarsjen.
Leseren skal sitte igjen med: nasjonalisme, radikalisme, anti-ukrainskhet og homofobi blant polakkene – med presidenten i spissen.
Selvsagt har alle rett til å uttrykke sine meninger, og ofte ser man det man ønsker å se. Kritikk er en nødvendig del av utvikling, like mye som politisk debatt.
I løpet av 123 år med okkupasjon forsøkte fremmede makter å ødelegge Polen og polsk identitet. I frihet levde vi bare i 20 år. Det var da nasjonalistiske og nasjonale bevegelser vokste i styrke for å samle et splittet folk. Slike bevegelser hadde oppstått allerede under okkupasjonstiden for å holde håpet om frihet levende.
Tyskerne under krigen, og kommunistene etter 1945, gjorde også sitt. Men vi overlevde mot alle odds.
Vi er verken bedre eller dårligere enn andre nasjoner i Europa eller verden. Vi er annerledes. Vi har vår egen kultur, historie, vårt språk og våre skikker. Vi har også en egen følsomhet og et unikt syn på verden.
Vi forventer at NRK beklager overfor alle polakker i norske medier. Journalistikk bør gjenspeile virkeligheten, ikke spre fordommer på en tendensiøs måte. 11. november er en dag for polsk frihet og stolthet. Det er dagen da vi alle – uavhengig av politiske farger og meninger – samles under det hvitt-røde flagget for å synge «Jeszcze Polska nie zginęła…» (Polen har ikke dødd ennå…).