Da unntakstilstanden ble innført i Polen 13. desember 1981, fulgte millioner av mennesker verden over utviklingen bak jernteppet med stor bekymring. Blant landene som engasjerte seg sterkest i å hjelpe polakkene, var Norge.
Det var nettopp på 1980-tallet at de sterke solidaritetsbåndene mellom nordmenn og polakker ble knyttet – bånd som fortsatt er en viktig del av forholdet mellom våre to land.
Solidaritet som rørte verden
Opprettelsen av den uavhengige fagforeningen Solidaritet (Solidarność) i august 1980 var en historisk begivenhet uten sidestykke i hele den kommunistiske østblokken. For første gang etablerte millioner av innbyggere i et kommunistisk styrt land en uavhengig samfunnsbevegelse som krevde ytringsfrihet, arbeidstakerrettigheter og demokratiske reformer.
Nyhetene om streikene ved Lenin-verftet i Gdańsk nådde raskt også Norge. Norske medier dekket utviklingen i Polen omfattende, og Lech Wałęsa ble et symbol på den fredelige kampen for frihet.
Les mer: Kreml ønsket å kvele «Solidaritet» med polske hender
For mange nordmenn representerte Solidaritet de beste tradisjonene innen arbeiderbevegelsen og demokratiet – verdier som i flere tiår hadde vært en grunnpilar i det norske samfunnet.
Unntakstilstanden og en bølge av solidaritet
Den 13. desember 1981 erklærte general Wojciech Jaruzelski unntakstilstand i Polen. Tusenvis av Solidaritet-aktivister ble internert, den uavhengige fagbevegelsen ble forbudt, og landet kom under streng kontroll fra de kommunistiske myndighetene.
I Norge vakte dette sterke reaksjoner.
I mange byer ble det arrangert demonstrasjoner til støtte for det polske folket. Utenfor den polske ambassaden i Oslo ble det holdt protester mot undertrykkelsen av Solidaritet. Norske fagforeninger, frivillige organisasjoner, menigheter og vanlige borgere startet innsamlinger av penger og nødhjelp til Polen.
LO og de norske fagforeningene
En av de viktigste støttespillerne for Solidaritet var Landsorganisasjonen i Norge (LO) – Norges største arbeidstakerorganisasjon.
LO betraktet fra første stund Solidaritet som en søsterorganisasjon som kjempet for grunnleggende arbeidstakerrettigheter. Gjennom 1980-årene ga organisasjonen økonomisk støtte, hjalp familiene til internerte aktivister og støttet Solidaritets undergrunnsorganisasjoner.
Denne hjelpen hadde ikke bare en materiell betydning. Den var også et viktig politisk signal om at verden ikke hadde glemt polakkene som kjempet for frihet.
Den norske støttekampanjen for Solidaritet
I Norge ble det opprettet egne komiteer for å støtte den polske demokratiske opposisjonen. Det ble samlet inn penger, medisiner, medisinsk utstyr, trykkpresser og annet materiell som den polske undergrunnsbevegelsen trengte.
For mange nordmenn var dette første gang de engasjerte seg i internasjonært humanitært arbeid. Hjelpen til Polen ble oppfattet som en moralsk plikt overfor et folk som var fratatt grunnleggende borgerlige friheter.
Transporter med medisiner og medisinsk utstyr, matvarer, klær, papir, trykksaker og utstyr til de hemmelige forlagene ble sendt til Polen.
Kirker og humanitære organisasjoner
Også norske tros- og kirkesamfunn engasjerte seg i hjelpearbeidet.
Kirker organiserte pengeinnsamlinger og støttet familiene til internerte opposisjonelle. Særlig viktig var de lokale initiativene der vanlige innbyggere i norske byer og tettsteder bidro.
Mange steder i Polen dukket det opp nødhjelp merket med at den kom fra Norge. For mennesker som levde midt i en alvorlig økonomisk krise, var dette et tydelig tegn på at de ikke sto alene.
Hjelp til polske flyktninger
1980-årene førte også til økt politisk emigrasjon fra Polen.
Norge tok imot mange polakker som forlot hjemlandet etter innføringen av unntakstilstanden. Blant dem var Solidaritet-aktivister, journalister, intellektuelle og personer som var blitt forfulgt av de kommunistiske myndighetene.
Denne innvandringsbølgen la grunnlaget for en viktig del av dagens polske miljø i Norge.
For mange familier ble Norge et sted hvor de kunne begynne et nytt liv og samtidig fortsette arbeidet for et fritt Polen.
Norske medier på sannhetens side
På en tid da de polske mediene var under statlig kontroll, spilte utenlandske redaksjoner en avgjørende rolle.
Norske aviser, radio og fjernsyn rapporterte jevnlig om situasjonen i Polen. De dekket politiske rettssaker, undertrykkelsen av opposisjonen og virksomheten til Solidaritets undergrunnsbevegelse.
Slik forble utviklingen i Polen en viktig del av den norske samfunnsdebatten gjennom hele 1980-tallet.
Den fredelige revolusjonen og en felles seier
Da Polen i 1989 gjennomførte delvis frie valg og innledet sin fredelige demokratiske overgang, oppfattet mange nordmenn dette også som et resultat av internasjonal solidaritet.
Det var naturligvis først og fremst polakkene selv som gjorde den avgjørende innsatsen. Men støtten fra utlandet bidro til å holde motet oppe, styrket opposisjonens stilling og viste de kommunistiske myndighetene at verden fulgte utviklingen nøye.
En arv som lever videre
Historien om Norges støtte til Solidaritet er et av de viktigste, men samtidig minst kjente kapitlene i de polsk-norske forbindelsene.
I dag, når en stor polsk befolkning bor i Norge, er det lett å glemme at mange nordmenn for bare noen tiår siden engasjerte seg sterkt for Polen – ofte uten å ha noen personlig tilknytning til landet.
Det som forente dem, var troen på at frihet, menneskerettigheter og solidaritet mellom nasjoner ikke stopper ved landegrensene.
Minnet om norsk solidaritet
For dagens polakker som bor i Norge, har denne historien en helt spesiell betydning. Den viser at forholdet mellom våre to folk ikke bare bygger på dagens arbeidsinnvandring eller økonomiske samarbeid.
På 1980-tallet, da Polen gjennomlevde en av de vanskeligste periodene i sin etterkrigshistorie, var det mange nordmenn som rakte ut en hjelpende hånd.
Det var en handling preget av ekte solidaritet – både solidaritet med liten s og Solidaritet med stor S. Nettopp derfor er det verdt å huske denne historien.