Ostrzeszów er i dag en rolig by i Stor-Polen. Få i Norge vet imidlertid at byen under andre verdenskrig var åsted for et viktig, men lite kjent kapittel i historien om norske krigsfanger. I årene 1943–1945 satt over tusen norske offiserer i den tyske krigsfangeleiren Oflag XXI C Schildberg. Blant dem var ledere i det norske forsvaret, leger, prester, lærere, ingeniører og mennesker som senere skulle få betydelige roller i det norske samfunnet.
Historien deres er samtidig historien om et helt spesielt møte mellom nordmenn og polakker i et okkupert land. Tyskerne opprettet nemlig ikke leiren utenfor byen, men midt i sentrum. Piggtråd skar gjennom gatene, og fangene bodde i skolebygninger og offentlige bygg – bokstavelig talt side om side med byens innbyggere.
Polske dokumenter, forskning fra Det sentrale krigsfangemuseet (Centralne Muzeum Jeńców Wojennych), materiale fra Nasjonalarkivet i Norge og arkivene ved Władysław Golus Regionalmuseum i Ostrzeszów gjør det i dag mulig å rekonstruere denne historien med bemerkelsesverdig detaljrikdom.
En by forvandlet til en fangeleir
Etter at tyskerne okkuperte Stor-Polen i 1939, ble Ostrzeszów omdøpt til Schildberg og innlemmet direkte i Det tredje riket. Allerede i september 1939 ble det opprettet en leir for polske krigsfanger og internerte sivile i byen.
Ifølge Stanisław Rusaks forskning kan leirkompleksets historie deles inn i tre perioder: Gefangenenlager fra september 1939, Stalag XXI A Schildberg fra midten av 1940 og Oflag XXI C Schildberg fra høsten 1943 til 19. januar 1945. Titusenvis av mennesker av ulike nasjonaliteter passerte gjennom leirene i Ostrzeszów.
I den første perioden var forholdene dramatiske. Omtrent 12 000 polske sivile og rundt 22 000 polske krigsfanger skal ha vært innom leiren. Tyskerne tok i bruk minst 24 bygninger i byen. Fangene ble plassert i kjellere, skur og telt, og noen ble i begynnelsen holdt under åpen himmel. Ostrzeszów begynte å ligne det som senere ble omtalt som «byen bak piggtråden».
Senere kom franskmenn, briter, nederlendere, italienere, jugoslaver, sovjetiske krigsfanger og soldater fra franske kolonier hit. Men fra høsten 1943 utgjorde nordmennene en helt spesiell gruppe.
Hvorfor arresterte tyskerne de norske offiserene?
Etter kapitulasjonen av de norske styrkene i 1940 fikk de fleste offiserene i første omgang beholde friheten. Tyskerne fryktet imidlertid at offiserene kunne bli en viktig ressurs for den norske motstandsbevegelsen.
Ifølge Nasjonalarkivet ble over hundre offiserer arrestert vinteren 1942. I 1943 krevde tyskerne at offiserene skulle fornye erklæringen fra 1940 om at de ikke ville handle mot okkupasjonsmakten. I august 1943 gjennomførte tyskerne en omfattende arrestasjonsaksjon, der ytterligere rundt 1100 norske offiserer ble pågrepet.
Først ble de plassert på flere steder i det okkuperte Polen. Omtrent 350 ble sendt til Grune bei Lissa, dagens Gronowo ved Leszno, mens rundt 600 havnet i Schildberg – Ostrzeszów. I desember 1943 ble gruppene samlet. I 1944 befant det seg allerede over 1100 norske offiserer i Ostrzeszów.
Polske kilder gjør det mulig å beskrive transportene enda mer presist. Den første store gruppen på 612 nordmenn ankom Ostrzeszów 11. september 1943. De ble plassert i det tidligere internatet til salesianerordenen, som fangene kalte «Seminarium».
Den 8. desember 1943 kom ytterligere 478 nordmenn som var blitt overført fra Gronowo. Blant dem var også fanger som tidligere hadde sittet i Skoki.
Totalt passerte rundt 1150 norske offiserer gjennom leirsystemet knyttet til Oflag XXI C. Tallene varierer noe mellom ulike dokumenter på grunn av overføringer mellom leirer, løslatelser av syke og senere transporter.
En fangeleir uten brakker
Oflag-leiren i Ostrzeszów så annerledes ut enn en typisk tysk krigsfangeleir. Den besto ikke av rekker med brakker på et stort, avgrenset område. I stedet besto leiren av flere bygninger spredt rundt i sentrum. Hver bygning var omgitt av piggtråd og bevoktet av tyske vakter.
Nordmennene bodde blant annet i det tidligere salesianske internatet – «Seminarium», gymnaset – «Gymnas», den tidligere evangeliske skolen – «Den evangeliske Skole» – og den tidligere skattekontorbygningen, som de kalte «Richterhaus» eller «Sądem».
Nasjonalarkivet har til og med bevart et kart over Schildberg fra juli 1944, der bygningene som huset de norske offiserene, er markert.
Det var nettopp leirens beliggenhet som gjorde kontakten mellom fangene og den polske lokalbefolkningen så spesiell.
Polakkene på den andre siden av piggtråden
Innbyggerne i Ostrzeszów levde selv under en brutal okkupasjon. En del av den polske befolkningen ble fordrevet, mens andre mistet hjemmene sine fordi bygningene ble overtatt av den tyske administrasjonen eller brukt til leiren.
Likevel fikk fangene hjelp. Polske kilder beskriver hvordan innbyggere – ofte ungdommer og barn – kastet brød og sigaretter over piggtråden. Hjelp ble også gitt når fangene marsjerte gjennom byen eller var ute på organiserte turer. Polakker som arbeidet i leiradministrasjonen, spilte en særlig viktig rolle.
Blant dem som hjalp fangene, var den polske legen Zygmunt Dziembowski. Etter krigen ble han hedret med en minneplakett av Norsk Fangesamband, og i juli 1947 tildelte kong Haakon VII ham posthumt den norske Frihetskors.
Da fire tidligere krigsfanger – Johannes Kjeve, Haakon Thomassen, Knut Gard og Sverre Tysland – kom tilbake til Ostrzeszów i 1958, fortalte Kjeve at han i løpet av de 19 månedene bak piggtråden hadde lært å kjenne «polakkenes hjerter».
Nordmennene skapte sitt eget samfunn bak piggtråden
Sammenlignet med skjebnen til fangene i tyske konsentrasjonsleirer eller sovjetiske krigsfanger var forholdene for nordmennene betydelig bedre. De kunne motta brev og pakker fra Røde Kors, ettersom tyskerne i stor grad fulgte Genèvekonvensjonen i behandlingen av dem.
Nasjonalarkivet understreker at levestandarden til de norske offiserene var relativt god. De fikk mat, klær, bøker, musikkinstrumenter og til og med sportsutstyr. Men det betydde ikke frihet. De levde i konstant usikkerhet, adskilt fra familiene sine og hjemlandet.
Likevel klarte de å skape et slags «andre liv» i Ostrzeszów – en verden bak piggtråden med sin egen rytme, sine egne regler og sin egen hverdag. De studerte, drev med idrett og arrangerte foredrag, konserter og teaterforestillinger. På denne måten forsøkte de å bevare en følelse av normalitet i en virkelighet de selv ikke hadde kontroll over.
Etter overføringen av fangene fra Gronowo fortsatte Cecil Lunds kor sin virksomhet, sammen med orkesteret ledet først av Torolf Stanger-Johannessen og senere av Oddvar Tveten. Slike aktiviteter var særlig viktige for å bevare den psykiske balansen og fellesskapsfølelsen.
Generalene bak piggtråden
Det norske fangesamfunnet beholdt sin militære struktur. I «Seminarium» var general Einar Liljedahl den høyest rangerte offiseren, i «Gymnas» oberst Oscar Hammerstad, i «Skolen» oberst Halvar Hansson og i «Sądem» kommandør Leif Hagerup.
Den mest sentrale skikkelsen ble imidlertid etter hvert general Otto Ruge – øverstkommanderende for de norske styrkene under den tyske invasjonen i 1940.
Ruge hadde vært i tysk fangenskap siden 1940. Sommeren 1944 ble han overført til gruppen av norske offiserer i Oflag XXI C. I Nasjonalarkivet er blant annet korrespondansen hans med Peter Anker, Norges representant ved Røde Kors i Genève, bevart.
Legene som frivillig gikk i fangenskap
Et av de mest bemerkelsesverdige aspektene ved historien er innsatsen til norsk helsepersonell og geistlige.
Noen leger valgte å bli sammen med de internerte for å sørge for medisinsk behandling. Ved sykehuset i Ostrzeszów arbeidet blant andre Toralf E. Bentzen, Arne Klem, kirurgen Carl Otto Bergwitz-Larsen, Hjalmar Michael Lystad og tannlegen Steinar Uchermann Sandvig. Sverre Røine drev et annet tannlegekontor.
Ifølge arkivkildene utførte kirurgen Bergwitz-Larsen rundt 65 inngrep i denne perioden. Til tross for den organiserte helsetjenesten døde tre norske krigsfanger, mens tretten ble sendt hjem av helsemessige årsaker.
Også presten Asle Enger gikk frivillig i fangenskap. Allerede dagen etter at den første gruppen kom til Ostrzeszów, holdt han gudstjeneste for fangene. Ifølge polsk forskning var hans pastorale virksomhet lite populær hos både Abwehr og Gestapo.
Brevene fra Schildberg
De norske arkivene har bevart unike vitnesbyrd om hverdagen i leiren. Et av dem er en samling på 74 brev skrevet av Knut Røthe, en offiser som deltok i kampene i Valdres i april 1940. Han ble arrestert i august 1943, transportert via Hvalsmoen til Schildberg og deretter sendt til Luckenwalde i januar 1945.
Brevene hans fra Hvalsmoen, Ostrzeszów og Luckenwalde befinner seg i dag i Nasjonalarkivet og er gjort digitalt tilgjengelige.
Nasjonalarkivet oppbevarer også materiale fra den norske legasjonen i Bern, dokumentasjon fra Røde Kors, militære rapporter og offiserenes private korrespondanse. Materialet gjør det mulig å rekonstruere livet i det norske fangesamfunnet nesten uke for uke.
«Vintermarsjen» – de verste dagene i fangenskap
I januar 1945 nærmet Den røde armé seg raskt Stor-Polen. Tyskerne bestemte seg for å evakuere leiren.
Den 19. januar 1945 startet marsjen som nordmennene senere husket som «Vintermarsjen». Fangene ble ført fra Ostrzeszów i retning Kobylin og Krobia, rundt 65–75 kilometer unna. Bare 63 syke og eldre fanger ble fraktet med tog. Deretter ble nordmennene stuet inn i tog og sendt til Stalag III A i Luckenwalde utenfor Berlin.
Nasjonalarkivet beskriver reisen som trolig den hardeste opplevelsen de norske offiserene hadde under fangenskapet. Deler av strekningen måtte de gå til fots, andre deler ble tilbakelagt i kalde jernbanevogner. De manglet vinterklær, mat og vann.
I april forlot tyskerne Luckenwalde, og leiren ble overtatt av Den røde armé. For nordmennene begynte dermed den lange veien hjem.
Det lille polske flagget
En av de vakreste historiene fra evakueringen handler om to nordmenn som fikk hjelp av polakker i krigens siste måneder. En av dem var Haakon Eeg-Henriksen.
I januar 1945, under evakueringen av Oflag XXI C, rømte Haakon Eeg-Henriksen fra transporten. Franciszek Kaźmierczak fra Kobylin hjalp ham. Den 24. januar sydde Kaźmierczaks kone et lite polsk flagg til nordmennene. Eeg-Henriksen tok det med seg.
Nesten tretti år senere, i påsken 1974, mottok Kaźmierczak fortsatt et brev fra den tidligere norske krigsfangen. Noen måneder senere døde Eeg-Henriksen.
Da sønnen Thomas ryddet i farens skrivebord, fant han det lille polske flagget. Det samme flagget som nordmannen hadde tatt med seg fra Kobylin i januar 1945. Sønnen bestemte seg for å beholde det – som et minne om hjelpen faren hadde fått av polakkene under krigen.
En nordmann vender tilbake for å finne spor etter faren
Historien om Ostrzeszów kunne lett ha blitt glemt etter krigen. Det skjedde ikke – i stor grad takket være Eyvind Grundt.
I 1982 kom Grundt til Polen som medarbeider i Norges Røde Kors. Faren hans, som også het Eyvind Grundt, hadde vært krigsfange nummer 566. Fra september 1943 satt han i Gronowo, før han 8. desember ble overført til Ostrzeszów. Sønnen visste egentlig bare at faren hadde vært internert på et sted tyskerne kalte Schildberg.
Sammen med lokale historieentusiaster begynte han å lete etter spor etter nordmennene i Ostrzeszów. I kjelleren på en av skolene fant de blant annet gjenstander som hadde tilhørt fangene, deriblant en metalltallerken med navnet til en norsk kaptein.
Slik begynte den norske samlingen ved museet i Ostrzeszów å ta form.
Et norsk museum midt i Stor-Polen
Siden 1996 har Władysław Golus Regionalmuseum hatt en permanent utstilling om de norske offiserene i Oflag XXI C.
En helt spesiell del av samlingen består av fotografier som i hemmelighet ble tatt av en av fangene. Et lite kamera skal ha blitt smuglet inn i leiren, mens film angivelig ble skaffet fra tyske vakter i bytte mot sigaretter og sjokolade fra Røde Kors-pakkene. Dermed finnes det i dag unike bilder av hverdagslivet bak piggtråden.
Grundt bidro også til opprettelsen av en norsk venneforening for museet i Ostrzeszów, bestående av tidligere fanger og deres familier. Organisasjonen overleverte minner og gjenstander til museet og hjalp etterkommere av fangene med å besøke Polen.
Jens Stoltenberg kom for å følge sporene etter sin egen familie
Historien om Oflag XXI C berører også en av Norges mest kjente politiske familier. Blant fangene var Emil Stoltenberg, bestefaren til senere statsminister og NATO-generalsekretær Jens Stoltenberg.
Den 30. juni 2007 besøkte Jens Stoltenberg Ostrzeszów sammen med sin far Thorvald og en norsk delegasjon. Han kom for å hedre de norske offiserene som hadde sittet i fangenskap i Polen.
Under besøket fremhevet han også hjelpen de norske fangene hadde fått fra den polske lokalbefolkningen. Ifølge materiale gjengitt av Stanisław Rusak understreket Stoltenberg at forholdet mellom fangene og innbyggerne hadde vært svært godt, og at det var et vitnesbyrd om en felles polsk-norsk historie.
Ostrzeszów husker
Den 10. januar 1958 avduket tidligere norske krigsfanger en minneplakett på en av de tidligere leirbygningene, og en gate i Ostrzeszów fikk navnet Norweska – «Den norske gaten».
Den 2. juli 2010 ble en ny, tospråklig minneplakett avduket på rådhuset. Den var finansiert av ekteparet Gerd og Eyvind Grundt og viet minnet om de norske krigsfangene i Skoki–Gronowo–Ostrzeszów. Også en av byens skoler har fått navn etter det polsk-norske vennskapet.
En historie Norge bør gjenoppdage
I den norske kollektive erindringen om andre verdenskrig står felttoget i 1940, motstandsbevegelsen, Grini, deportasjonen av norske jøder, tungtvannsaksjonen, handelsflåten og flukten til Sverige og Storbritannia sentralt.
Ostrzeszów er fortsatt et langt mindre kjent kapittel. Likevel befant en betydelig del av Norges førkrigs offiserskorps seg i denne lille byen i det okkuperte Stor-Polen i mange måneder.
Historien om Schildberg er dessuten mer enn en fortelling om fangenskap. Det er historien om en polsk by gjennomskåret av piggtråd. Om norske offiserer som forsøkte å skape et normalt liv under unormale forhold. Om leger og prester som valgte å bli hos sine egne. Om polakker som kastet mat over piggtråden.
Og om et lite polsk flagg som en nordmann tok med seg hjem – og beholdt resten av livet.
Takket være arkivene på begge sider av Østersjøen trenger denne historien ikke lenger å være en lokal kuriositet fra Ostrzeszów.
Den er en del av Polens og Norges felles historie.
Ved arbeidet med artikkelen har jeg benyttet Stanisław Rusaks tekst «Obozy Wehrmachtu w okupowanym Ostrzeszowie i polsko-norweska pamięć o nich» («Wehrmacht-leirene i det okkuperte Ostrzeszów og den polsk-norske erindringen om dem»), publisert i «Łambinowicki Rocznik Muzealny», samt materiale fra Nasjonalarkivet og Norges Røde Kors og publikasjonen «Norske offiserer i tysk fangenskap».
Jeg vil også rette en stor takk til Mirosława Rzepecka ved Władysław Golus regionalmuseum i Ostrzeszów for verdifulle konsultasjoner under arbeidet med artikkelen og for bildematerialet hun har sendt.