Oversettelse: Natalia Dziwińska
En samtale med Kinga Głyk er mer enn bare et møte med en talentfull bassist. Det er en historie der skjebnen flettes sammen med moderne teknologi, og besluttsomhet sammen med ydmykhet.
Kinga snakker rett fra hjertet. Noen ganger er hun stille for å sette ord på tankene sine. Andre ganger myser hun og leter etter svar. Det gir en følelse av fullstendig autentisitet.
Vi snakker om en felle av «godhet» og å gå utover rammene som er skapt rundt oss og av oss selv. Om livskompasser, angst, oppfyllelse. Om musikk som minner om fremmedspråk. Og om suksess, som innebærer mye arbeid og oppofrelser.
Kinga sitter foran dataskjermen med brukket ankelen. Paradoksalt, selv om Razem Norge Redaksjon ligger 1400 km fra Polen og at vi snakker for første gang, forsvinner avstandsfølelsen på et blunk.
Hennes ekstraordinære evne til å uttrykke følelser gjennom lyd, bassespillteknikk og komposisjonsevner vakte oppmerksomhet fra det internasjonale publikum. 8. mars 2024 opptrer hun på Cosmopolite Scene i Oslo, og dagen før i Trondheim.
Razem Norge Redaksjon: Du opptrer på Cosmopolite Scene i Oslo på kvinnedagen. Dette er din andre opptreden i Norge. Hvordan husker du det norske publikummet?
Kinga Głyk: Da jeg spilte i Norge for første gang var jeg veldig glad for at jeg kunne komme til dette landet, men jeg var der bare en dag. Og denne gangen er jeg glad igjen. Nå spiller jeg to konserter – en i Oslo, og en annen i Trondheim. Vi skal være i Norge i to dager, takket være det vil jeg kunne kjenne atmosfæren i landet. Jeg forbinder Norge med kjølighet, i ordets gode forstand. Forfriskende kjølighet.
Å komme tilbake til kvinnedagen – hva liker du best med å være kvinne?
Hva liker jeg med å være kvinne? Godt spørsmål, ingen har spurt meg om det før. Jeg må tenke på det… – Kinga bøyer hodet og blir stille et øyeblikk – Jeg liker følsomhet, som jeg tror de fleste av oss kvinner har. Menn har nok også denne følsomheten, men i vårt tilfelle er den sterk. Kvinner, selv om de tilsynelatende er svake, er mentalt og fysisk sterke, med tanke på fødsel og det faktum at de på en eller annen måte må overleve det. Nylig, på grunn av en ulykke – jeg ble påkjørt av en bil, mens jeg kjørte på en elektrisk sparkesykkel – ble jeg innlagt på sykehus og begynte å tenke på smerten. Selv om jeg ikke har barn, forsterket smerten av den brukne ankelen min tro på at kvinner må være veldig sterke. Noen kvinner føder mange barn og kroppen deres må takle det. For meg er fenomenet at en kvinnes kropp alltid er forberedt på å unnfange et barn. Og av denne grunn, selv om en kvinne trener på treningsstudioet, er det vanskeligere for henne å kvitte seg med fett, fordi kroppen bevarer vev som skal beskytte babyen. Det er fenomenalt og jeg føler meg lykkelig som en av dem.
Hvilke «kvinnelige krefter» finner du i deg selv og hvordan hjelper de deg?
Jeg er glad for å være bassist. Det er ikke så mange av oss ennå, så jeg kan også bidra i det at kvinner føler seg frie til å velge instrumentene de vil spille. I musikkmiljøet, selv om det fortsatt er færre kvinner enn menn, øker antallet fortsatt. Jeg håper jeg kan være en inspirasjon for andre, yngre jenter til å gjøre det de elsker og følge drømmene sine og aldri føle seg svakere eller mindreverdige.
Jeg tror du kan inspirere alle, ikke bare yngre kvinner. Du snakker om å sikre at kvinner ikke føler seg mindreverdige i forhold til menn. Jeg observerer at flere polske kvinner undervurderer mulighetene sine etter de kom til Norge. Når en kvinne «fra vesten», regnskapsfører av yrke, kommer hit, tar hun vanligvis et språkkurs og tar jobb. Situasjonen er annerledes for mange polske kvinner som setter målene sine litt lavere og ikke utnytter sitt potensial.
Det du sier, tiltaler meg virkelig. Jeg har jobbet lenge for å føle meg som en verdifull polakk. Jeg vet ikke hva som forårsaker dette, for jeg vokste ikke opp under kommunismen. Jeg kjenner denne historien, men jeg var ikke involvert i den. Det er imidlertid en grunn til at vi føler oss mindreverdige enn andre nasjoner. I en viss periode strevde jeg med å innrømme at jeg er fra Polen, selv om jeg burde være stolt av det, for jeg er glad for å være polakk. Om dette er knyttet til stereotypier om polakker i noen land, vet jeg ikke. Det er mange polakker, som er ekstremt kultiverte, utdannede og verdifulle.
Nå er jeg i ferd med å prøve å føle meg trygg på at den jeg er og hvor jeg kommer fra er lik enhver annen bakgrunn. Vi er rett og slett verdifulle. Jeg prøver å bli kvitt denne mindreverdighetsfølelsen.
Har du blitt betraktet dårligere på grunn av opprinnelsen din?
Nei. Jeg tror at polakker oppfattes ganske godt. Og selv om noen ikke vet at jeg lager musikk, får jeg positive tilbakemeldinger og gode ord om polakker. De kjenner oss godt. Det føles som om vi kanskje skaper noe i hodene våre som ikke er sant.
Har du erfaring med emigrasjon?
Jeg bodde i England og Frankrike i flere måneder. Det var litt som en utfordring for meg å forstå hvorfor jeg er på akkurat dette stedet og bygger nye vennegjenger sammen med andre. Noen ganger likte jeg å føle meg anonym og det faktum at jeg ble kvitt etikettene som var festet til meg. Når vi vokser opp i en bestemt virkelighet, blir vi oppfattet av miljøet vårt på en bestemt måte. Vi forandrer oss, men mennesker ser oss fortsatt på samme måte. Og selv om du allerede er voksen og ser virkeligheten på en annen måte, er du i familien fortsatt den samme som før. Jeg har alltid vært «Kiniusia» (diminutiv av navnet Kinga), og det var slik de så meg. Jeg tror at hvis man forandrer seg senere og forandrer måten man ser på livet på, er det vanskelig å komme seg ut av det. Å reise til et annet land la meg være helt meg selv, det er en interessant opplevelse. For meg var det en god utfordring, å finne meg selv på et sted hvor jeg måtte takle meg selv litt annerledes.
La oss snakke om livets overraskelser. Disse inkluderer utvilsomt rekordmange visninger av Tears in Heaven-coveret som spilles på bassen. Den har blitt sett av over 20 millioner mennesker på YouTube.
Det var faktisk en mektig opplevelse som jeg ikke hadde forventet. Jeg visste vel ikke at Internett har en slik makt og jeg regnet ikke med det. Jeg husker at etter å ha lagt ut sangen på YouTube ringte jeg broren min og sa: «Patryk, slå på datamaskinen, gå inn på nettsiden og se på disse visningene, fungerer det slik for deg også? Fordi noe er ødelagt». Han bekreftet at den var ødelagt. Jeg hadde aldri sett noe lignende, det var urealistisk. Det var familieoverraskelse for oss.
Det er kanskje ikke en overraskelse, men det er en unik opplevelse å se nå, i løpet av flere år, hvor mye arbeid og utholdenhet som skal til for å nå målet. Hvis jeg bestemte meg for at jeg skulle spille og at jeg ville komponere, krever arbeidsprosessen alltid utholdenhet og tålmodighet, men også mange tårer. Jeg ville oppmuntre folk til å tåle vanskelige stunder og til å tro at en idé at å være utholdende kan gi resultater. Til og med, som i mitt tilfellet , er en plutselig økning i popularitet, hvis du slutter å være flittig og vil beholde det du har, kan du miste alt – bare ved å vente på «big shots». Det er viktig å være utholdende i slike sakte, små skritt.
Ble sangens popularitet oversatt til interesse fra musikkforlaget?
Ja. Dream er det første albumet gitt ut av det tyske musikkforlaget Warner Music.
Musikkforlaget fant deg, eller var det du som søkte samarbeid?
Det var takket være coveret at de fant ut at jeg fantes. En representant fra Warner Music kontaktet meg.
Er det enhver musikers drøm?
Jeg er veldig glad for at jeg kan samarbeide med dem, og jeg er positivt overrasket over hvordan samarbeidet med et stort musikkforlag ser ut. Alle sier at musikkforlagene er fryktelige, at de sårer artister og at det er vanskelig å samarbeide med dem. Jeg føler meg glad at jeg kan samarbeide med Warner og Miho Nishimoto, som la virkelig mye arbeid i alle prosjektene mine. Jeg er veldig takknemlig for dette.
Du benyttet deg av muligheten som kom etter suksessen din på sosiale medier. Hva hjalp deg til å følge den heldige stjernen din?
Jeg tror faren min lærte meg å jobbe hardt. Og det faktum at jeg begynte å spille da jeg var 12 år og vi hadde et familieband (Głyk P.I.K. Trio, som inkluderer bror Patryk, far Ireneusz og Kinga – red.anm). Pappa er også musiker som viet mye tid til prosjektene sine; han lærte oss og oppmuntret oss til å gå videre og utvikle oss. Jeg er takknemlig for dette.
Høye ambisjoner blant musikere, men også i andre yrker, gjør oss noen ganger redde for å ta grep fordi det vi gjør ikke er perfekt ennå. Det handler om å gjøre så godt vi kan på et øyeblikk, men også ta de stegene og gå videre for å få erfaring. I de stundene når vi har en visjon, er det viktig å gjennomføre små prosjekter, ikke å gi opp. For hvis du mister denne entusiasmen, kan det bli vanskelig senere.
Du jobber hardt. Hvilke kostnader pådrar du deg?
Masse stress som følger med ansvarsfølelse. Hvis det arrangeres en konsert for meg, må jeg gå på scenen og jeg føler meg ansvar for alt som skjer der. Kvaliteten på det folk vil se er meg. Jeg tror at det er en unik utfordring og enormt stress. Noen ganger kan man være utslitt og vil gjerne være i en posisjon av å være mindre ansvarlig.
Jeg hørte en gang en veldig kul ting at folk ofte misunner andres suksesser eller posisjoner. Noen påpekte at hvis vi er sjalu, må vi ta hele personen, hele suksessen, og forstå at det ikke bare er det synlige øyeblikket. Bagasjen bak suksess er enorm i ethvert yrke, tror jeg.
Bak suksessen er det mange ofre og suksess er uløselig knyttet til dem. Men i et av intervjuene sa du at du ikke baserer livet ditt kun på prestasjoner, fordi du vet at de ikke er de viktigste. Så hva er viktigst for deg?
Prestasjoner er absolutt ikke det viktigste fordi de er flyktige. Det som føles viktigere er det faktum å strebe mot et mål.
Og hva er det viktigste? Noe som er uoppdaget for meg og som ligger utenfor virkeligheten vår, mer i den åndelige verden. Jeg tror at dette er en verden det er verdt å ta hensyn til. Hva fører dette til og hva vil skje når jeg trekker mitt siste åndedrag? Jeg synes det er verdt å vurdere og alle har sikkert sin egen mening om det. Jeg er imot å krangle om det, men det er et ganske viktig tema for meg og jeg tenker mye på det.
Ditt første album Rejestracja inkluderer den nostalgiske sangen Golgota, som du en gang nevnte, og det har stor betydning for deg på grunn av det faktum at den maler et bilde av det som skjedde på Golgata.
Det som skjedde på Golgata har faktisk enormt betydning for meg og er knyttet til det jeg nettopp har snakket om – lurer på hva som vil skje når jeg ikke lenger er der. Jeg vokste opp i en protestantisk familie. I barndommen innså jeg veldig raskt at jeg trengte – jeg vet ikke hvordan jeg skal si det uten å høres religiøs ut, fordi jeg er en fullstendig antireligiøs person, jeg liker ikke kirkens regler og systemet der folk flest leve, noe jeg ikke helt forstår – men jeg skjønte at jeg var en synder og at selv om jeg var en «snill Kiniusia» som vil hjelpe alle, gjorde jeg også noe galt.
Og at jeg trenger noen som, etter min forståelse, kom til denne verden for å redde mennesker fra evig smerte. Og jeg tror, at Jesus Kristus var på jorden og at han var Frelseren. Dette er en del av det jeg tror på. Det er derfor denne sangen er på dette albumet. Og jeg vil ikke være redd for å si det, jeg vil ikke skamme meg selv over det, for jeg skal være glad og stolt over det jeg tror på. Og jeg kan si det. Alle kan ha sin egen mening om dette.
Å innrømme og snakke om troen sin virker å være vanskeligere og vanskeligere. Tror du at det krever mer og mer mot å innrømme din tro på Jesus?
Det tror jeg. Jeg liker ikke å krangle med folk om min tro. Noen ganger tror jeg at det å si at du tror på noe kan opprøre folk, spesielt at Jesus er en slik figur. Det er derfor mektig å si dette. Hvis man offisielt snakker om noe som oppfattes som kontroversielt, kan man være redd for å bli konfrontert med noen som sier «du er gal». Og så må jeg tåle og si «du tror kanskje jeg er gal, men det er ok».
Hvordan minnes du tenåringsperioden, den tiden, når vi har mange spørsmål (jeg ser at du fortsatt har mange av dem, men likevel de kunne være annerledes og de forble uten svar), og disse svarer leter vi etter bort fra familiehjem? Det kan føre til mørke bakgater og farlige steder, det er det oppveksten handler om. Opplevde du en periode med storm og stress som tenåring? Eller var du heller en hyggelig «Kiniusia»?
Jeg antar at jeg var den Kiniusia som alltid var høflig og hyggelig. Jeg synes det er farlig å alltid prøve å være hyggelig. Jeg tror at jeg ofte gjør det vanskelig for meg selv og at jeg lærte å være som det og jeg kan ikke komme meg ut av denne boksen, fra denne «godhet» og det faktum at jeg kunne svikte noen. Jeg har alltid ønsket å være der for andre mennesker, og det er veldig viktig for meg. Når det er tider når jeg føler at jeg ikke vil ha noe, nå som jeg er eldre, lærer jeg å kommunisere det. Men som tenåring var jeg ikke engang klar over at jeg kanskje ikke ville noe eller at jeg ikke alltid måtte være i godt humør. Jeg hadde ikke et slikt opprør at nå skal jeg «drukne sorger» og gjøre dårlige ting. Jeg trodde at det var ødeleggelse til kroppen min, og det ønsket jeg ikke.
Nå prøver jeg å føle meg fri i det som hvem jeg er eller hva jeg vil. Og ennå hvis jeg har vanen med å tilfredsstille noens behov, prøver jeg å forandre det og forstå hva jeg mener med det, hva jeg vil og at å svike en annen person noen ganger er nødvendig, selv om det er smertefullt. Jeg mener ikke å påføre noen smerte, men forteller – vet du hva, jeg føler meg nok annerledes om det.
Når du står på scenen, utstråler du glede og naturlighet. Hvor henter du selvtilliten og hva tror du – hva skylder du det? Eller er det kanskje et skinn av selvtilliten?
Jeg vil heller si at jeg prøver å være selvsikker og det kan se slik ut. Jeg er ikke selvtillitens dronning. Og når det kommer til å være positiv… Jeg husker at som tenåring hadde mange såkalte «midlertidig nedstemthet»-episoder og jeg klarte ikke å takle meg selv. Jeg likte ikke meg selv for den jeg var. Det var deprimerende. Jeg kunne ikke være fornøyd med meg selv. Så hadde jeg et intervju. Journalisten i dette intervjuet skrev overskriften og fant opp en setning jeg sa. Og det var et gjennombrudd for meg. Det var «Jeg vil bringe glede til andre». I denne perioden innså jeg at det er veldig viktig for meg å ikke deprimere folk og ikke å deprimere meg selv, men heller å bringe glede. Siden den gang prøver jeg å holde meg til det. Det betyr ikke at jeg ikke er aldri trist, for jeg er utsatt for tristhet, men energien som kommer ut av meg er, håper jeg, positiv.
La oss gå tilbake til det første albumet «Rejestracja». Hvilket musikkstykke fra den er din favoritt?
Jeg liker veldig godt Martin Luter King Dream. Det minner meg om basslæreren min, Herr Jacek Niedziela. Jeg er veldig glad for at jeg hadde gleden av å lære av ham. Dessverre varte det ikke spesielt lenge, men hver timen jeg hadde med ham var spesiell. Nylig hørte jeg ham spille, og jeg ville fortelle alle at de trenger å høre hvordan han spiller kontrabass. Jeg setter stor pris på ham.
Hva var spesielt med disse timene? Var det på grunn av hans personlighet eller måten han underviste på?
Hans musikalske bevissthet er så enorm at jeg ikke ville ha nok tid til å lære alt han vet. Og hvordan noen med mye kunnskap kan forklare det forståelig for en liten hjerne.
Du snakker om bevisstheten som er nødvendig for å lage musikken du spiller. Handler det om ferdigheter og teknikk, eller noe mer?
Det handler om alle aspekter som er knyttet til å lage og spille musikk. Jeg behandler musikk som et språk. Hvis vi har erfaring med å lære et nytt språk, er dette stadiet hvis vi tilegner oss et rikere ordforråd og det er lettere for oss å beskrive en gitt situasjon.
Jeg ville behandlet musikk på samme måte. Jo mer vi lærer nye ord, jo bedre kan vi fortelle historiene som spiller i våre hjerter. Og enten det er teknikk, om det er å spille mer effektivt, raskere, saktere, om det er å velge disse eller andre akkorder, om det handler om å passe på at rytmen stemmer, slik at folk kan danse til det jeg spiller. Alle disse aspektene er et slags vokabular og hver av disse pilarene må utvikles for å kunne fortelle noe.
Det er mange positive meninger om talentet ditt. Hvordan påvirker dette deg? Dette kan bringe glede, og det er det sannsynligvis, men det kan også føre til hovmod. Jeg svarte meg selv, kanskje du kan korrigere meg her, at flid er den beste kuren for denne stoltheten, fordi den avler ydmykhet. For hvis du jobber, vet du alle tingene du ikke kan gjøre ennå, så rommet for stolthet er mye mindre. Hva synes du om det?
Folk kan gi en tittel til en annen person. Hvis det er favoritter og om livet foregår på en slik måte at du er i en bestemt posisjon, kan det faktisk være oppmuntrende, men på den annen side er det et stort ansvar du må bære. Noen vil skrive at jeg er «dronningen av bass». Men jeg lurer på hva det egentlig betyr å være «dronningen av bass»? Det er faktisk mange konger, dronninger av bass. Man velger de man kjenner og gir dem disse titlene. Men likevel er det mange som gjør jobben sin veldig bra og ikke har fått disse titlene. Generelt vil jeg minne folk på å være forsiktige med hvor høyt vi hever andre mennesker når det gjelder deres prestasjoner. Verden er delt inn i de som alle kjenner og de som alle ikke kjenner. Det faktum at noen faktisk er kjent kan bety at denne personen er flott og jeg kjenner også mange artister som jeg setter pris på og er kjente. Men det er nok av artister som er mindre kjente og er like mye verdt.
Fordi jeg fikk en slik godkjenning tidlig, blokkerte det meg litt fra å innrømme min uvitenhet og at jeg hadde rett til å ikke vite noe fordi jeg var selvlært. Jeg har aldri gått på en musikkskole, så det er mange ting jeg måtte lære på egen hånd. Det faktum at jeg ble stemplet som «den beste bassisten i verden» blokkerte meg fra å stille spørsmål eller si at «jeg har ikke lært det ennå, jeg har fortsatt tid til å oppdage dette eller det».
Materialet til det andre albumet Happy Birthday, utgitt i 2016, ble spilt inn under en konsert på Teatr Ziemi Rybnickiej bestående av Paweł Tomaszewski, Andrzej Gondek, Kuba Gwardecki og Ireneusz Głyk. Foretrekker du å jobbe i studio eller live, som i dette tilfellet?
Jeg ville si at det er så forskjellige opplevelser at jeg liker begge. Men hvis jeg måtte velge en, ville jeg valgt livekonserter fordi det er folk som gir oss energi. Fordi det er et publikum, er musikken litt annerledes. Dette er motiverende å spille.
Bare et år senere ble ditt tredje album – Dream, gitt ut, for første gang med en internasjonal line-up. Du ble akkompagnert av saksofonisten Tim Garland, pianisten Nitai Hershkovits og trommeslageren Gregory Hutchinson. Hvordan husker du dette opptaket?
Da jeg spilte inn Dream-albumet, spilte jeg med musikere utenfor Polen for første gang og det var en utfordring. De er erfarne musikere og jeg var glad for at vi kunne spille inn dette albumet sammen. Men jeg husker at det var en kjempeutfordring å matche deres nivå og musikalske modenhet.
Følte du deg flau da du spilte med dem?
Veldig. Dette albumet var en konstant spenning for meg. Jeg klarte ikke å slappe av. Når det gjelder musikk – ga jeg alt, og jeg var fornøyd med denne stunden. Når det gjelder nivået av adrenalin og stress, var det en stor følelsesmessig utfordring for meg å takle dette møtet med mennesker som forresten var veldig støttende. Minnet om den store utfordringen ble med meg. Generelt er jeg fornøyd med effekten jeg oppnådde.
Hvilket av de utgitte albumene, du har allerede fem av dem, står deg nærmest og forteller mest om deg, hvem du er og hvordan du føler deg?
Jeg føler alltid at de nyeste er de nærmeste til meg. Jeg ville fortalt hvem som helst til å lytte til Real Life fordi det er nærmest hvordan jeg er nå. Det forrige røde omslaget til Feelings er også noe jeg fortsatt husker, prosessen med å lage den.
Hva kan folk som går på dine norske konserter forvente? Hva skal du spille i Oslo for publikum i Cosmopolite scene?
Vi skal spille repertoar fra de siste albumene Real life og Feelings. Hva kan de forvente? Jeg håper at de får god energi og at låtene de liker på albumet også blir likt live.
La oss snakke om drømmer. Du sa en gang at du ville ha en gammel, utslitt Fender-bassgitar. Har det gått i oppfyllelse?
Nei, det har ikke gått i oppfyllelse ennå, men jeg er veldig tålmodig med denne drømmen, og jeg tror den kan gå i oppfyllelse en dag. Kanskje jeg da er gammel og rynkete, og vi blir et fint par med denne bassgitaren.
Hvilken drøm driver deg akkurat nå?
Drømmen om å ha innvirkning på miljø jeg jobber i og være sensitiv for det som jeg observerer og finner muligheter for å hjelpe andre. Poenget er å utfordre meg selv i situasjoner der jeg ikke føler meg så komfortabel, på en måte som kan påvirke virkeligheten rundt meg.
Gjennom kunsten uttrykker en person seg selv og kan finne seg selv i den. Jeg har inntrykk av at du lykkes med dette.
Dette er hovedpoenget i det jeg gjør, å identifisere meg med det jeg gjør, å være autentisk og være helt enig i det jeg presenterer som meg selv og å bestemme meg for de tingene jeg fullt ut vil bestemme meg for. Og jeg håper jeg lykkes.
Hvordan ville du fullføre denne setningen? Jeg er..
Jeg ville si: Jeg er Kinga Głyk. Jeg skal forklare hvorfor. Fordi jeg identifiserer meg veldig med det jeg gjør. Jeg lærer å forstå at jeg er Kinga Głyk. Uansett om jeg spiller bass og om jeg har noen suksess eller ikke, er det folk som elsker meg fordi det at jeg er Kinga Głyk og punktum.
Takk for samtalen.
