Oversettelse: Aleksandra Kosałka
Rett før Idda Ishockeyklubbs trening begynner for dagen har jeg en avtale med Martin Lalko, som er en av U11 – U12 lagets to trenere. Vi møtes på et sted som mange assosierer med varme og hjemmefølelse, selv om man kjenner kulden som kommer direkte fra den islagte banen.
Diskusjoner, planer og analyser
Martin hilser på meg med et stort smil. Vi setter oss i et lite møterom med utsikt over isbanen. Nede på isen tar noen jenter piruetter – det er kunstløpere som øver akkurat nå. Hockeylaget har treninger i Idda Arena seks ganger i uken.
Selv om Martin er pratsom og åpen, er han ikke en type som kaster bort ord. Alle svarene hans er ettertenksomme og jeg får inntrykket av at bak kunnskapen hans, er det ikke kun mye erfaring, men også mye tankevirksomhet. Martin Lalko og Christer Linder er trenere for IDDA Hockey sitt team for barn i alder 10-12 år. Teamet består av 28 gutter og en jente.
Siden Martin ble født i Świdnica i Polen, snakker vi på polsk. Foreldrene hans bestemte seg for å flytte til Sverige da Martin var kun 4 år gammel. Han har bodd i Norge i 14 år og selv om han trives veldig, snakker han fortsatt svensk når han kommuniserer med nordmenn.
På dagtid jobber han som en prosjektleder i en stor bedrift. Etter arbeidstiden bytter han til sportsklær og drar til arenaen. Han bruker cirka 4 timer daglig på ting som har med klubben å gjøre – uken rundt. Sammen med Christer Linder bruker de mye tid på samtaler om laget, planlegging av økter og ikke minst forskjellige analyser. De prøver å finne ut hva slags støtte de kan tilby hver enkelt av de unge spillerne og på hvilken måte de kan oppmuntre hver av dem til å gjøre sitt beste. De setter for seg veldig ambisiøse mål. Disse målene krever klare, konkrete planer som de steg for steg iverksetter. Selv om tiden de bruker på klubben tilsvarer mer enn en 50% stilling, jobber de i tråd med dugnadsånden. De får altså ikke lønn for sitt arbeid. Økonomisk støtte som klubben får er veldig begrenset og derfor velger de å bruke de pengene de har på bl.a. bortekamp – med andre ord, på de unge spillerne som er sentrale for hele prosjektet.
For hockeys skyld
Det som gjør laget helt spesielt er nettopp disse to mennene. De ser på sitt arbeid med et veldig bredt perspektiv og konsentrerer seg ikke om kortsiktige mål. De har hockeyens fremtid som sin hovedtanke.
-Vi er ikke en elitistisk klubb med mange sponsorer. Tvert imot, vi er en liten organisasjon som vil lære barn å spille hockey så godt vi kan. Vi vil gjerne at flere av dem driver med denne idretten så lenge som mulig. Takket være dette får hockey en sjanse for nye, engasjerte trenere og dommere.
Martin og Christer drev med hockey i Sverige. Det er også nabolandet som er deres kilde til inspirasjon, og et stort forbilde. I Norge er hockey en ikke spesielt populær idrett, og til og med de beste spillerne må skaffe seg en vanlig jobb ved siden. Denne idretten er heller ikke enkel – men den er veldig spennende og det er mye som skjer i løpet av kampene. Til tross for den generelle overbevisningen, er hockey ikke så skadelig som mange tror, spesielt når det gjelder barn. Fullkontakt er det kun lov med for barn over 13 år.
– Vi vil lære barn teknikken og gi dem samme type grunnlag som de unge spillere får i Sverige, samt lære dem riktig mental innstilling og holdninger. Vi vil rett og slett tilby det beste – sier Martin. – Klare regler er nødvendige for at laget fungerer bra. I hver relasjon krever vi respekt. Det er stille når vi snakker – det er aldri sånn at halvparten av barna lytter, mens de andre ikke gjør det. Engasjement og punktlighet er også hovedverdier. Vi jobber med barn som har forskjellige behov og som utvikler seg på veldig ulike måter. Vi må bli godt kjent med enhver av de unge spillerne for å kunne behandle dem på best mulig måte. Den største utfordringen er nettopp det å virkelig se alle med deres individuelle egenskaper.
Trenerene analyserer i timevis behov og hvordan motivere de små idrettsutøvere. Individuell tilnærming garanterer gode resultater på banen, men har også positiv virkning på barnas personlighet.
Nede fra venstre: Ingrid Baagøy Broughton, Gustavs Lukjanovs, Maxi Lalko, Frank Kadziolka, Troy Tenney, Tobias Tørå.
Foran: Martin Truchan.
En bonusfamilie
Trenernes store innsats merkes av foreldrene. De ser de positive konsekvensene av treningen. De er ofte takknemlige og smittes lett av dugnadsånden. De hjelper gjerne, særlig med det administrative ved klubben. De arrangerer blant annet pengeinnsamlinger. De har også tatt hånd om ombygging av utstyrslageret. En av foreldrene vasker spillernes idrettstøy.
-Klubben er vår bonusfamilie. Vi vil helst være på arenaen hele tiden – sier Dorota Bugalska Karapetyan. Sammen med sin mann er de klubbens store supportere. Deres tolv år gammel sønn Aleksander spiller på hockeylaget.
Alt begynte den dagen Aleksander for aller første gang stod på isen. Selv om han ikke kunne skøyte, beveget han seg på banen uten den minste snev av frykt.
Aleksanders interesse i treningene har vært varierende i løpet av de årene han har drevet med idretten. Hver gang han følte seg nedslått, kom foreldrene med støtte. Nå er han i stand til å selv kunne se alle fordelene av regulære treninger som stadig gir ham mer glede.
-Takket være det å trene hockey lærte Aleksander at han kan oppnå ting han virkelig drømmer om – sier Dorota, mammaen til gutten. – Han har blitt mer pliktoppfyllende og systematisk i alt han gjør. Han har også blitt mer selvsikker. Teamet har også hatt god innflytelse på personligheten hans.
I de siste månedene har idrettsgleden blitt betydelig mindre. Foreldrene er veldig lei seg for pandemien som forårsaket at alle bortekamper ble avlyst. Disse kampene hadde en helt spesiell atmosfære. Det var også en grei mulighet til å bli bedre kjent med de andre foreldrene.
– Stemningen mellom foreldrene er fantastisk og de har blitt en stor del av vårt sosiale liv – fortsetter Dorota. – De er som en familie for oss. Trenernes engasjement spiller en stor rolle her. Det er takket være dem at hjulene fortsatt er i gang – sier hun om Christer og Martin.
Gary, Aleksanders far, er ansvarlig for klubb innretninger. Leiligheten deres har blitt til en hockey hule. På veggene henger det hockeykølle, capser og hockeystjerners emblemater. I Aleksander sitt rom står det et glasskap som er stappfull med medaljer og trofeer han har vunnet sammen med sitt lag.
Łukasz Kądziołka tar bilder av spillerne for å hjelpe laget med promotering. Dette er også en del av dugnaden. Disse bildene blir også til et fantastisk minne for både spillerne og deres familier.
– Trenerne er hovedgrunnen til at sønnen min Franek er med på laget – sier Łukasz. – De legger vekt på disiplin og regelmessighet. De understreker også at alle i teamet har sin rolle, og alle rollene er like viktige for kollektivitet. Etter min mening har lagidrett en fantastisk innflytelse på barn. De lærer seg selvdisiplin, teamarbeid og det å kunne ta sine sterke sider i bruk, noe som kan komme til nytte senere i arbeidslivet. Det kunne derimot aldri lykkes uten en god trener – eller to.
Når jeg spør Martin om hans største suksess, er det ikke alle de kampene som laget har vunnet som han nevner.
– Min største suksess er at i løpet av alle disse årene har kun to barn forlatt teamet, og mange andre har blitt med. Tidligere i dag fikk jeg beskjed om at klubben har fått sitt hundrede medlem.
Å være sammen med de beste
Trenerne har hovedsakelig fokusert på to ting: at barn har det bra, og hockeykulturens utvikling. De har et stort hjerte for sitt arbeid, som de bruker mye av sin privattid på. De er samtidig veldig beskjedne og snakker ikke mye om klubbens behov. Deres engasjement, individuell tilnærming til spillerne og konkrete planer for lagets fremtid fortjener å være lagt merke til.
Ved å støtte IDDA Hockey viser du at du setter pris på de lidenskapelige menneskene som skaper denne fantastiske klubben, og bidrar til popularisering av hockeykulturen i Kristiansand.
Foto: Łukasz Kądziołka