Stavanger Aftenblad publiserte 18. mai i år artikkelen «Innvandrere fra tre land stikker seg kraftig ut: – Overraskende» om overrepresentasjonen av polakker, litauere og latviere i dommer for fyllekjøring i Rogaland.
Artikkelen ble publisert dagen etter de mye omtalte hendelsene i Bergen, der en gruppe mindreårige med innvandrerbakgrunn gikk til angrep på en norsk russ.
Fakta bør ikke fornærme noen. Hvis et problem eksisterer, bør det diskuteres. Å kjøre i beruset tilstand er en bevisst handling som utsetter andre mennesker for fare.
Spørsmålet er imidlertid om dette prinsippet gjelder i Norge til enhver tid.
Et problem av vesentlig samfunnsmessig betydning
Redaksjonen i Stavanger Aftenblad begrunnet publiseringen med at den belyser «et problem av vesentlig samfunnsmessig betydning» og med medienes særlige ansvar for å vise ulike sider av problemet.
Dette er fornuftige argumenter.
Dersom det å oppgi gjerningspersoners nasjonalitet eller opprinnelse bidrar til å forstå et samfunnsfenomen, bør dette gjelde alle grupper som bidrar til å skape et problem av vesentlig samfunnsmessig betydning.
Razem Norge spurte redaksjonen om de har publisert lignende saker om andre typer kriminalitet der gruppene som dominerer statistikken, blir identifisert.
– Jeg har ikke ferske eksempler på saker der nasjonalitet oppgis som de dominerende gruppene i statistikk over en bestemt kriminalitet, men vi oppgir dette når vi mener det er relevant. Vi lager heller ikke veldig mange saker basert på kriminalstatistikk, skrev Julie Teresa Olsen, lokalredaktør i Stavanger Aftenblad, i en e-post til Razem Norge.
Polakk? Litauer? Latvier? – uten betenkeligheter
I den norske samfunnsdebatten har det i mange år vært et argument at opplysninger om gjerningspersoners nasjonalitet kan føre til stigmatisering av hele grupper. Dette argumentet dukker jevnlig opp i diskusjoner om kriminalitet i innvandrermiljøer.
Samtidig publiserer mediene uten større betenkeligheter artikler om polske, litauiske og latviske fyllekjørere. I slike tilfeller anser norske medier gjerningspersonenes nasjonalitet som en viktig del av virkelighetsbeskrivelsen. Stavanger Aftenblads sak ble gjengitt av en rekke norske medier, blant dem nyhetsbyrået NTB.
Dersom det finnes en risiko for stigmatisering, gjelder den enhver nasjonal gruppe.
Hvis det derimot er viktig å opplyse om nasjonalitet eller opprinnelse når man beskriver et bredere samfunnsproblem, bør dette også gjelde alle grupper.
I motsatt fall er det vanskelig å unngå inntrykket av at det ikke er en prinsippfast regel, men en narrativ vurdering som avgjør når nasjonalitet er informasjonsmessig relevant.
«Menn med utenlandsk bakgrunn»
I Lillestrøm i april i år skal en joggende kvinne ha blitt utsatt for et seksuelt motivert angrep. Den pågrepne trettiåringen ble siktet for forsøk på overfallsvoldtekt. Han var ikke norsk.
Da VG ønsket innsyn i statistikk over denne typen seksuelle overgrep, viste det seg at Kripos ikke lenger fører detaljerte rapporter om ulike typer voldtekter. Det gjør heller ikke de nasjonale eller regionale enhetene VG var i kontakt med. Dermed vet man ikke hvor mange slike overgrep som skjer årlig, eller hvem som står bak dem.
I Norge ble slike detaljerte rapporter publisert frem til 2019. I dag finnes det ingen sentral og systematisk statistikk. I statistikken, særlig når det gjaldt overfallsvoldtekter, var bestemte innvandrergrupper tydelig overrepresentert.
Stavanger Aftenblad skrev også om overfallsvoldtekter i 2010 (vi har heller ikke funnet nyere saker, bortsett fra saken om fyllekjøring). Tallene for regionen var alarmerende: «I Stavanger har tallet på overfallsvoldtekter økt kraftig de siste årene, noe som ifølge politimesteren er unikt i landssammenheng. I fjor ble 23 av 49 voldtekter og forsøk registrert som overfallsvoldtekter. Det er to flere enn i Oslo», skrev avisen.
Av artikkelen får vi imidlertid bare vite at «Tallene viser at menn av utenlandsk opprinnelse nå utgjør flertallet i alle typer voldtektssaker.»
Når opprinnelse blir informasjon
Mediene har full rett til å omtale vanskelige statistikker. Faktisk har de en plikt til det.
Problemet oppstår når enkelte fakta anses som verdige overskrifter med tydelig angivelse av nasjonalitet, mens andre forhold sjelden omtales direkte, og mediene velger generelle betegnelser eller helt unnlater å oppgi slik informasjon. Dette gjelder særlig når kriminaliteten berører problemer av vesentlig samfunnsmessig betydning.
Debatten handler derfor ikke om selve faktaene, men om måten de presenteres på. Når lignende fenomener beskrives med ulikt språk avhengig av gjerningspersonenes nasjonalitet, oppstår det spørsmål om standarder og om hvor konsekvente mediene er i sine vurderinger.
Jeg spør meg om reaksjonen fra Norges største medier ville vært den samme dersom personene som var synlige på de publiserte bildene fra den brutale voldshendelsen i Bergen 17. mai hadde vist seg å være polakker, litauere og latviere.
Det spørsmålet står fortsatt åpent.