Med høstløv under skoene og frostrøyk i pusten går jeg mot treningssenteret – et sted for helse, fellesskap og små samtaler. Jeg lever med bipolar lidelse, og har kjent på både dyp depresjon og sprudlende energi. Dette er en historie om å stå i det som ikke alltid synes, og om hvorfor åpenhet kan være både sårbart og sterkt.
Høstløvet fra det kraftige og livsglade lønnetreet har dalt ned i fine farger og omkranser den solide og livskraftige stammen. Frosten har inntatt det grønne gresset og bøyer hvitkledde strå mot bakken. I forsiktige minusgrader driver frostrøyken rundt hvert åndedrag og sprer pusten min utover på vei mot treningssenteret.
Kjente fjes møter meg med et nikk og kanskje et smil. En kvinne kommer bort. Vi møttes før, og nå slår vi av en prat om trening og helgen. Jeg føler at jeg blir sett av menneskene sittende på spinningsykler og løpende på tredemøller, mens vi beveger oss fremover på veien mot bedre helse, eller for å ivareta den vi har fått utdelt.
Det har ikke alltid vært slik. Livet har beveget seg fra de mørkeste og lengste tunnelene, hvor lyset ikke finner veien, til fantastiske åpne vidder hvor jeg omfavner livet med en livsglede og energi det er få forunt å kjenne på.
Min psykiske helse er som attraksjonene i en fornøyelsespark: De hiver meg opp og ned, frem og tilbake. Det kiler i magen og bruser i blodet. Men i lange perioder ned i mørket hvor lyset ikke finner veien inn et mørkt sinn.
Jeg har gått fra å være toppleder i næringslivet til også jobbet som gårdsarbeider på en storgård – med dyr og hardt fysisk arbeid.
Jeg har en bipolar diagnose.
Det betyr at jeg i perioder har en enorm energi, kreativitet og arbeidskapasitet. Mange rundt meg har merket det – på godt og vondt. Som med fulle mailbokser kl 8. Sendt fra meg midt på natten. Men det betyr også at jeg har perioder med dyp depresjon. Det har jeg klart å skjule. Jeg har lagt dem igjen hjemme, gått på jobb, levert – og så har mørket møtt meg i døra når jeg kommer hjem.
Det er viktig å vise at psykisk helse ikke alltid synes. Somatiske sykdommer som kreft, hjerteinfarkt og diabetes er «synlige» og det finnes derfor mer kunnskap om og aksept for personer med slike sykdommer. De psykiske sykdommene er lidelser som påvirker tanker, følelser, adferd og psykisk funksjon. At man kan være både sårbar og sterk.
Hva med åpenhet fra oss som har psykiske sykdommer? Tar vi sjansen på å være åpne, og hva er kostnaden? Klarer vi å stå i det som fortsatt er et stigma rundt psykiske sykdommer?
I nåværende jobb og i ulike medier har jeg valgt å være åpen om min situasjon. Jeg har blitt møtt med forståelse og empati. Jeg kan likevel kjenne at mine svingninger blir lagt merke til og tillagt utsagn som at «du er jo bipolar du» – spesielt i de periodene hvor jeg er ordentlig høy. Da har jeg en energi, livsglede og arbeidskapasitet som ikke kjenner noen grenser. Søvn er ofte fraværende flere netter på rad.
Det er allikevel viktig å ta innover seg at vi som opplever psykisk sykdom kan kjenne på normale følelser som sorg og glede, uten at det nødvendigvis kan tilskrives psykiske svingninger i vårt følelsesregister.
Bipolaritet er en stemningslidelse kjennetegnet av store svingninger i stemningsleie og energi. En person med bipolar lidelse veksler mellom perioder med mani (Bipolar 1) eller hypomani (Bipolar 2) – mellom oppstemthet og depresjon. Lidelsen beskrives som to poler (bipolar) og regnes som en alvorlig psykisk sykdom. Mellom to perioder kan man ha gode faser uten mani/hypomani eller depresjon.
I Norge anslås det at det finnes ca. 160 000 personer med diagnosen (ca. 3 % av befolkningen). Regner man med at hver person med lidelsen har fem nære pårørende, kan en anta at rundt 800 000 personer er berørt.
Bipolarforeningen i Norge er en frivillig medlemsorganisasjon for personer med Bipolare lidelser og deres pårørende. På foreningens hjemmesider, www.bipolarforeningen.no, finner du mye informasjon om foreningens tilbud. Her tilbys Bipolarlinjen (telefon 21 99 65 00) – av og for personer som har diagnosen eller deres pårørende.
Etter uker i tåke og duskregn skinner endelig solen. Store mengder høstvått løv ligger fortsatt i det frosne, hvitkledde gresset. Som et lite barn setter jeg fart og springer inn i barndommens farger. En voldsom, barnslig glede fosser gjennom meg når bladene virvles rundt i gyldne flak som daler ned mot bakken.