En kvinne tar i mot meg, viser meg rundt. Jeg har vært her før. Mange ganger. Det spiller liten rolle nå. Jeg har fått et opphold på en døgnavdeling i psykiatrien. Jeg skal overnatte i syv døgn, men ankommer uten bagasje. Det vil si jeg har bagasje, en relativt tung bagasje, men den lar seg ikke plassere i noen bag. Jeg kjenner stedet godt. Kvinnen snakker seg nedover tause korridorer. Hun løper foran som for å komme seg unna min taushet som blir for vanskelig å stå i. Veiviseren runder behagelige buede hjørner og beveger seg ned nye korridorer. Min retningssans legges igjen på en sparkesykkel, som malplassert hviler egen ramme mot rammene som gjelder her. De tunge dørene inn til pasientrommene, er dekorert i en trist, grå farge.
Det lille rommet vi har kommet frem til består av en seng, et nattbord i tre, en IKEA kommode, to stoler som ser komfortable ut, en leselampe og en lampe over senga. Jeg åpner vinduet for å lufte ut det jeg antar må være siste gjest. En liten glipe med frisk luft med en påmontert kjetting, er alt som tillates. Badet er behagelig varmt. I et hjørne finnes en dusj uten dør og forheng. Jeg antar det er av hygieniske årsaker. Sengen er redd opp. En fastmontert madrass med en overmadrass på toppen.Jeg er spent på puten som ligger i hodeenden skjult under dynen. Vil den være byttet ut siden mitt forrige besøk. Svakt husker jeg at hodeputer hadde vært en hodepine ved flere besøk. Klok av skade har jeg tatt med min egen.
Kvinnen, som sier hun heter Anne, går kort gjennom stedets rutiner. Hun oppgir at jeg nok er kjent med disse da en har registrert at det ikke er mitt første opphold på dette stedet.
Hva kjenner og føler når jeg nok en gang er tilbake? Aller mest på mørk skam som velter seg innvendig. Skam over ikke å håndtere livet uten hjelp. Skam over å møte et kjent personalet som registrerer at jeg er tilbake. En skam over å møte andre medpasienter som kanskje er dårligere stilt enn meg. En skam som avtar litt dag for dag når rutinene fester grepet om meg.
Mye senere
Det er lenge siden jeg har skrevet nå. Jeg har vært innlagt på Døgnavdelingen, der jeg har for vane å søke tilflukt når mørket fester grepet jeg har mistet, og leder meg dit ingen kommer tilbake. Jeg kjenner ikke på fortvilelse. Kun et sterkt ønske om ikke å våkne. Som når bedøvelsen blir satt. Sekundene som går før du seiler avgårde til nye opplevelser og et annet liv.
Jeg var på lunsjbesøk hos en eldre venn av meg her om dagen. En venn jeg har kjent 60 år tilbake i tid. Lunsjbesøk med traktet te servert i porselens-kopper med tefat under. To, nei tre ganger har det blitt det siste halve året. Hos henne kjenner jeg den helt nødvendige tryggheten. Alt det jeg ikke klarer meg uten for å ta turer til steder jeg har aldri har vært. For å treffe mennesker jeg aldri har sett. For alle prosjektene i livet. Et slør av usikkerhet. Angst vil noen si. Jeg synes at ordet gir kontur av skygger solen aldri treffer. Jeg er et varmt menneske og kan ikke bli kald. Hun jeg besøker er snart nitti. Det er et fåtall år igjen til den store dagen. Jeg har kjent henne hele livet. Nå kjenner jeg henne bedre enn noen gang. Et paradoks kan du si. Aldersforskjellen forsvinner når livet også svinner. Vi bærer samtalen i flere timer uten at det blir stille. Hun fører meg fremover med og vi legger glemte biter i et puslespill som jeg mangler fra tidlige barneår. Biter jeg behøver for å legge mitt eget puslespill. Jeg liker å tro at mine biter er i gråtoner og noen er helt hvite for kontrastenes skyld. Det gir ramme og mening.
I stuen på avdelingen har mørket senket seg. Roen er betydelig og en tv står lavt på i et hjørne. Vi er noen som spiller kort og en fargelegger innviklede mønstre uten å se opp. Et fellesskap ofte uten mange ord, men med dyp forståelse for hverandre. Lyden av sirener bryter stillheten. Blått lys treffer en vegg i den store stuen. De forsvinner rundt et gatehjørne og i retning av et togspor. Vi deler uroen over hva som kan ha skjedd. Ved frokosten dagen etter er en plass tom. Vi ble én mindre i går kveld. Et menneske fant sin endelige fred og ble nok et tapt liv i statistikken.
Selvmord og psykisk sykdom er vanskelige temaer å snakke høyt om. I løpet av livet vil mer enn 20% av oss oppleve en eller annen form for depresjon. Min har vært en del av meg siden ungdomsårene. Når livet blir veldig vanskelig og uutholdelig vil noen av oss oppleve mer eller mindre påtrengende selvmordstanker. Slike tanker er skamfulle og vanskelige å håndtere. Følelsen av å være totalt mislykket og en stor grad av utenforskap i et samfunn som ofte bare viser den perfekte siden og fasaden. Vi vet det kan være vanskelig å dele slike tanker med familie og nære venner. Stigmatisering og tabuer rundt selvmordstanker og i verste fall selvmord står ofte i veien for reell hjelp.
Det norske samfunnet må tørre å ta debatten. Vi må verne om den gradvise åpenheten en har sett de siste årene hva gjelder selvmord og pårørendes evne og vilje til å stå frem og dele. Det er viktig at vi tør å løfte debatten, gi den det alvoret den fortjener og adressere den i vårt samfunn som ofte skryter av å være et åpent samfunn. Å snakke om følelser og psykisk helse. Gi det et språk som flere kan forholde seg til. Å lære noe av det vil være en stor oppgave å løfte frem for de generasjonene som vokser opp.
Særlig menn har mye å hente gjennom en målrettet og økt bevissthet rundt egen psykisk helse. Minst like viktig vil det være å fange opp signaler på depresjon og dårligere psykisk helse rundt dem vi har nær oss. Her må familie, fastleger, helsepersonell og psykisk helsevern være på lag. Det må i langt større grad enn i dag øremerkes flere midler til psykiatrien og helsevern enn den gradvise reduksjonen en har sett i flere tiår. Tidligere helseminister Bent Høye lanserte sin nullvisjon om selvmord i Norge den gangen han satt i posisjon. En slik visjon er etter mitt og fleres skjønn dessverre helt urealistisk. Vi skal sammen jobbe hardt fremover for å senke selvmordstallene så mye som mulig i årene som kommer. Samtidig er det dessverre slik – realistisk sett – så vil vi aldri fullt ut kunnne unngå enhver form for selvmord. Et tapt liv vil alltid være et tapt liv for mye. En dyp og umenneskelig sorg som vil prege alle etterlatte i tiden etterpå.