Kunsten å leve

Fortelling om et menneske med problemer, om tillit og tilgivelse

Oversettelse: Justyna Jendretzka

Et møte 

I det lokale samfunnet vårt er jeg litt av en kjendis. Litt, fordi folk som ser meg på gata, går forbi, usikre om de burde si hei. De husker meg, men de vet ikke hvorfor. Av og til lyser det seg opp i hodet deres og da skjønner de “Åja, hun jobber jo på bensinstasjonen”. Ja, det er meg, så smiler jeg tilbake og nikker med hodet. Så hvis jeg skulle nevne noen fordeler med jobben min (bortsett fra at den er nær hjemmet mitt), da kan jeg nevne den sosiale delen.

Når jeg står bak kassen, kunden kommer, sier noe kort og jeg gjetter nesten uten tvil, at det er noen som kommer fra samme land som meg. Det hender at jeg tar feil og får et forvirret blikke når jeg snakker polsk til dem. Jeg later som ingenting skjedde, og vi går videre. Det er hvorfor det er så sjeldent at jeg bruker annet språk enn norsk og engelsk.

En dag kom det en dame, som snakket norsk med utenlandsk aksent, var jeg sikker på at hun ikke var norsk. Det var også tydelig i utseendet hennes. Men jeg dømmer ikke etter fjeset hennes, fordi min fokus lander på genseren hennes, som minner meg om Bolivia. Den kunne like godt være fra Guatemala eller Peru, jeg er ikke så flink på strikking. Uansett genserens bakgrunn, frister det å skifte språket til spansk (enda mer siden jeg elsker å „habla español”). Så jeg gjør det. Dama blir litt overrasket og spør hvor har jeg lært meg å snakke  spansk. “Bolivia”, svarer jeg. Da forteller hun at det er hvor hun kommer fra. Fra Cochabamba, presiserer hun etter mitt spørsmål.

– Fra Cochabamba? – gjentar jeg og det er ikke fordi navnet høres morsomt ut. Jeg var jo der i nesten ett år. 

Jeg var nesten ferdig med mitt skift, så jeg inviterte henne hjem til meg. Der satt vi og koste oss med varm drikke og godt selskap. Det er hvordan jeg ble kjent med enda en perle til som ble kastet til Sørlandet.

Da jeg ble kjent med Esther, var hun nesten 70 år gammel, men det var umulig å merke med hennes glatt hud og avslappet holdning. Lav brunette med naturlige grått hår der og der, har et vennlig blikk og et ærlig smil. Hun er gift med Jan Eirik, som hun ble kjent med 12 år tidligere. Selv om begge hadde ungdomstiden bak seg, ble de forelsket som tenåringer og giftet seg. Lidenskap til reising og en aktiv livsstil knyttet dem sammen. De er også involvert i religiøse menigheter.

Han er enkemann, far til tre barn og bestefar til mange barnebarn. Han er aktiv i den lokale kirke og lever rolig i en liten leilighet på Søm. Utsikten fra leiligheten som ligger på heia, gir mulighet til å se havet. Koselig sted, perfekt for to. Det er her de bor etter bryllup som de bestemte seg for i 2007. De lever aktivt; begge to elsker gåturer og lengre reiser. Det er ikke sjeldent at unge fra menighet kommer på besøk for å spise sammen og prate om Gud.

For første gang i livet sitt, Easther føler at hun er den viktigste for noen.

Avvisning

Hun vokste opp i Bolivia, hvor mors avvisning ikke er sjeldent. Det er det som skjedde med Easther, som ble oppdratt av besteforeldrene. Hun var bare 11 år gammel da kjære bestefar døde. Hun levde litt av og på med faren sin og hans nye familie. Den følelsen av avvisning husker hun til i dag. Hun forteller at hun ble litt av en Askepott. Faren ga henne ikke oppmerksomhet. Han fokuserte på barna som kom fra det nye forholdet. Det var de som fikk gaver og fars tid. Hennes tilværelse var ikke noe positivt for dem. Til syvende og sist var det besteforeldrene som formet personligheten hennes og det er takket være dem at hun hadde nok styrke inn i seg, for å kjempe alle motganger.

Easther fullførte studiet og begynte å jobbe som regnskapsfører. Alt gikk som det skulle. Helt til livet hennes traff en stor bølge. Det var ikke en hendelse knyttet til politisk situasjon, men hennes privatliv: hun fant Jesus. Konversjon var et høydepunktet i livet hennes.  Hun skjønte hvem hun var, hva hun hadde og ville gi til Gud, selv om hun ikke hadde peiling på hva målet var. Hun var 31 år gammel.

Etter kort tid, ble hun kjent med evangelisk organisasjon “Youth with a mission”. Det å dele kjærligheten til Gud var noe som var viktig for henne, så hun bestemte for å bli med unge misjonærer. Alle som jobber for organisasjonen er frivillige. De må betale  for nødvendige kurser selv, organisasjon kan hjelpe til med flybillett eller overnatting av og til.

I ukjent land

Easthers reise begynnte i 1983. Først var det Argentina. Chile, Colombia og Hawaii som fulgte. Jobb som frivillig ga ikke så mye inntekt, men takket være den, Easther møter alltid noenvennlige som ville støtte hennes handlinger. Fra Hawaii drar hun til Storbritannia, for å lære seg engelsk. Med nytt språkkunnskap og 20 pound i lommen, drar hun til Switzerland, hvor hun passet på barna til et par av rusmisbrukere som frivillig misjonær. Etter det drar hun til Tyskland for Montessori-kurset. Hun  klarer til å ta fly til Bolivia, og der hun tar praksis i barnehager i New Zealand og Fiji.

Hun drar tilbake til Bolivia i 1993. I hjemmebyen Cochabamba jobber hun i barnehage. Hun bestemmer for å bli frivillig også i eget land. Som 44-åring begynner hun å studere psykologi og fullfører med utmerkelse. Hun får enda mer utdanning gjennom bibelkurs på Hawaii. Med sin neste evangelisk misjon til Norge kommer hun i 2004.

Her virker det som historien om reiser kommer til slutt. Men når jeg spør Easther om eventyr som hun husker best, forteller hun: – Reise til Nepal, til bygda ved Pokhara.

Ekteskap

Når hun er hos meg for første gang holder hun ikke den typiske europeiske avstanden. Hun setter seg godt på sofaen og lener seg på putene. De store, brune øynene hennes er rolige, men omgitt av tristhet. På grunn av mannen hennes. Livet med Jan Eirik er måten å slå seg ned etter årevis med stadige forandringer. Hjertet hennes fylles med en enkel, menneskelig følelse : å være elsket. For mannen sin er hun fin, smart og best.  for henne er det humøret hans, det lyse blikket og kunnskap som er imponerende. De er aktive og giret for å reise. Hvert andre år besøker de Bolivia og de reiser mye i Norge og, hvor de besøker familie og venner til Jan Erik.

Etter åtte år med lykkelig liv, Jan Eirik er på tur mens han faller uheldig på stein og slår hodet sitt. Han får flere hjerneskader. Siden da er han ikke seg selv lenger, både fysisk og psykisk styrke sinker. Han er stadig borte fra verden og sin kone. Gjennom de første to årene har Easther pleid mannen sin rundt døgnet. Hun kan ikke tenke seg å forlate han i en slik tilstand. Selv om det kommer hjemmesykepleie hver dag, tar det mye energi og øker stressnivå. Mye gråt. Easter kjenner til byrden og tristhetsom er vanskelig å takle. Hun føler seg sur, skuffet og deprimert. Hun vil ikke rømme fra det. Hun føler det som et løfte  hun ga til mannen sin, gjelder også sånne tider.

Selv om hun er helt utslitt, både fysisk og psykisk. 

Overbevist av dattera til Jan Eirik, som er ærlig talt, overrasket over Easthers holdning, hun bestemmer for å ha mannen annen hver uke og lar han være i et pleiehjem resten av tiden. Det hun gjør er bevis på kjærligheten hennes til han. 

– Ofte var jeg irritert at han ikke forsto hva jeg hadde sagt til han. Før ulykken var han veldig en smart og en utdannet mann med mye kunnskap. Under pleien var det ikke alltid som jeg skulle ønske. Jeg manglet tålmodighen. Jeg ba mye til Gud på denne tiden. Jeg fikk styrke for å ta i mot hver dag med ro. Også fikk jeg tålmodighet til mannen min som jeg ikke kunne diskutere lenger med. For eksempel, når jeg spurte han: hvem er jeg? Kona mi – svarte han. Okei, hvor mange koner har du hatt? Jeg fortsetter. Fire hundre, sa han. 

Og sånn står hun ved mannen sin, pleier å elsker han. Tross alt. 

– Jeg tror at Gud har forandret meg og lot meg å ta Jan Eirik og hans sykdom med litt humør. Jeg lærte meg å le av ting som irriterte meg før. 

Etter fire år med sykdom, kom det et farvel. Jan Eirik dør, og etterlater 3 voksne barn, barnebarn og konen Easther. Etter farvelstale, setter Easther blomsterkrone som hun hadde på seg på bryllupsagen deres på kisten. Ifølge Jan Eiriks siste vilje, som han utrykket til sine nærmeste da han var fortsatt frisk, etter hans død skulle kona hans bli i leiligheten til hun dør. 

Et sandkorn 

Easther Nordli

Det virket som skjebnen kunne være uvennlig mot noen av oss. Det viser seg at leiligheten til Jan Eirik blir solgt. Easther, som ikke er ferdig med å sørge mannen sin, får enda en slag med stress – hun må flytte ut.

– Jeg er en moden dame, men jeg må stadig jobbe med meg selv, og bekjempe mine svakheter – hun forteller meg en dag. – Menneskets hjerte ønsker hevn, men jeg vil ikke støtte sånne følelser.

Enke blir hjemløs. Sånn situasjon er siste spiker i kisten. Hun føler seg deprimert. Hennes situasjon er ikke lett. hun har problemer med å sove tårene renner på putten.

Easther går gjennom mange sterke reaksjoner, i tilegg til at hun veldig bekymret for fremtiden sin. Hva med meg? Hvor skal jeg ? Tilliten er en tester. Men som alltid, når det er vanskelig, tar hun samme veien. Hun ber og faster. Svar kommet etter noen uker.

Meninghet fra Nord-Norge sender henne forslag om å dra til Hønningsvåg, som ligger på Nordkapp.  I begynnelsen av mai har Easther reist videre på en misjon. Nå er hun i honningsvåg og hjelper meningheten med å evangelisere barn og unge. hun ble en del av lokal samfunnet. Hun ville invitere familier til seg, organisere aktiviteter for de yngste.

Det å se på Easther gjør det lettere å forstå hva er misjon og at den kan være hva som helst; til og med kjærligheten til slutt. 

– Jeg hadde en drøm lenge siden, hvor jeg så hvite hus med svart tak. Når etter flere år kom jeg til Kristiansand, kjente jeg den drømmeplassen igjen. I denne drømmen jeg var på tur med ungdommer til Russland. Honnisvåg ligger nær norsk-russisk grense. Det kunne ikke være tilfelidighet. 

Easther er litt som en perle, som ble såret av et sandkorn, men som blir finere på grunn av det. Når jeg ser på henne, ser jeg kvinne med kloke, brune øyne. Jeg ser også lys, som tiltrekker mennesker og gjør dem til venner. Jeg er sikker at hun finner dem også i nord.

Og hva med meg? Jeg kommer tilbake på bensinstasjon og utforsker enda en gang hvor mange utrolige historier har folk som jeg møter her hver dag.


Vil du støtte arbeidet vårt? Vi setter pris på alle bidrag som kan hjelpe oss til å fortsette med avisen – SPLEIS


Dodaj komentarz

Twój adres e-mail nie zostanie opublikowany. Wymagane pola są oznaczone *