Jeg husker det som om det var i går, dagen da jeg feiret min første bokutgivelse. Ikledd gul kjole og verdens største glis, stod jeg med debutromanen (Gi meg en sjanse, Sirkel Forlag) i hendene og strålte av lykke. Forfatterdrømmen hadde gått i oppfyllelse, og herfra skulle det bare gå oppover, ikke sant?
På utsiden kunne det nesten se sånn ut. Bokanmeldelsene var strålende, og romanen var tilgjengelig hos begge de store bokhandelkjedene, både på nett og i en rekke butikker. Det store gliset tok jeg med meg videre til Instagram, hvor jeg aktivt deler små glimt fra eget forfatterliv og utdrag fra bøkene jeg skriver. Bare et halvt år etter debutromanens utgivelse, ga jeg ut en ny roman. Denne gang i en helt annen sjanger, med et helt annet tematikk, og i et helt annet format. Boka heter Bortkastet skjønnhet og ble i mars utgitt på Kolofon Forlag, som er et selvpubliseringsforlag. Planen har aldri vært å selvpublisere andre fremtidige verker, men akkurat denne boka ville jeg utgi på mine egne premisser – og markedsføre den med helt frie tøyler.
Også denne gang lot jeg meg selv bli beruset av egen lykke, og pyntet meg for anledningen med rød kjole og et fortsatt like bredt glis. Jeg hadde allerede glemt at bare ti personer kom til forrige boklansering på Deichmanske bibliotek i Bjørvika. Jeg hadde glemt hvor skuffet jeg var, selv om jeg innerst inne hadde forventet at akkurat dette skulle skje. Redaktøren hadde dessuten aldri lagt skjul på hvor vanlig det var for debutanter å tale til en tom sal. Likevel trodde jeg blindt at mine evner til å spamme alle kanaler med invitasjon til den neste boklanseringen, skulle gi meg en opplevelse som ikke lignet den forrige. Jeg var tross alt ikke debutant lenger.
Forfatterdrømmen, jeg kunne da ikke la den dø, kunne jeg, vel?
Da jeg feiret min andre boklansering, denne gang på et utested, tok jeg mikrofonen med et trist smil. Showet måtte gå videre selv om lokalet var halvtomt. Innlegg måtte ut på sosiale medier, og sannheten måtte jeg selvfølgelig pynte på, for ikke å fremstå som verdens mest patetiske forfatter. Jeg var mildt sagt klar for å aldri utgi en eneste bok igjen.
Dagen etter boklanseringen, skjedde derimot noe som ga meg en ny gnist.
Hjemme i leiligheten på Lørenskog, fikk jeg besøk av Romerikes Blad. De ville skrive en reportasje om meg og min ADHD-diagnose, samt hvordan jeg bruker skriving som terapi. Begge boktitlene ble nevnt i artikkelen, og motivasjonen var tilbake. Nok en gang ble jeg beruset av egne dagdrømmer, og så for meg hvordan dette medieoppslaget ville gå viralt og gi boksalget en kraftig boost. Forfatterdrømmen, nå skulle den bli min endelige virkelighet!
Heldigvis lot jeg være å sprette champagnen, for boksalget hadde for lengst stagnert, selv etter avisoppslaget. Parallelt med begge romanutgivelsene, har jeg dessuten stått i en livskrise og vært utsatt for uhell og ulykker på løpende bånd. Stressfaktoren har det siste året vært så høy, at jeg til slutt endte opp med å besvime og slå hull i hodet mens jeg var på påskeferie i Sverige. Dette har jeg så vidt nevnt på sosiale medier, hvor jeg i stedet fortsatte å leve ut illusjonen om det gode forfatterlivet. Store glis, høytlesning av utdrag, gode anmeldelser fra bokbloggere.
Jeg var sliten på mitt beste, totalt nedbrutt på mitt verste. En endelig åpenbaring kom først da jeg begynte å sammenligne mine egne boklanseringer med konsertene til alle jeg kjenner som spiller eller har spilt i band. Først da, gikk det opp for meg hvor vanlig det er å måtte kjempe seg opp fra bunnen. Jeg husker spesielt godt da min aller første kjæreste spilte trommer i et poppunk band, og jeg dro fra ungdomsklubber til bydelshus og danset til musikken sammen med fire-fem, kanskje sju-åtte andre publikummere. Det hadde aldri falt meg inn å reagere på hvor få vi var, vi som møtte opp for å høre det ukjente lokalbandet live. Så hvorfor reagerte jeg på den måten når det var min tur til å stå på scenen?
Kulturbransjen er bare sånn. Frem til du blir kjent, er du ingen. Du er så godt som usynlig. Men med sosiale medier, har kanskje veien blitt litt mindre bratt enn den var før i tiden. Instagram er som et tau som hjelper deg oppover fjellveggen, sakte men sikkert.
Neste år kommer en ny roman, utgitt på et større forlag denne gang. Ganske snart kommer også min første diktsamling. Hvorvidt forfatterdrømmen en dag vil ligne det jeg fremstiller den som på sosiale medier, er det ingen som vet. Men jeg kan uansett ikke gi meg nå. Ikke når jeg tross alt har begynt å klatre opp denne tunge oppoverbakken, med ungdomsklubbkonserter friskt i minnet, og champagnen stående klar i kjøleskapet.