«Vi blir diskriminert på grunn av våre fremmedklingende navn» – mener mange polakker som bor i Norge, og det er mye sant i dette. På den andre siden har Norge veldig strenge lover om diskriminering. Institusjoner har blitt opprettet for å overvåke overholdelse av disse lovene. La oss først gå til kjernen av saken.
Når vi skal snakke om diskriminering, må vi først fastslå hva diskriminering egentlig er. Hva er rasisme som er nært knyttet til diskriminering? Ifølge Likestillings- og diskrimineringsombudet for menneskerettigheter skjer diskriminering i situasjoner der en person, på grunn av kjønn, rase, etnisk opprinnelse, nasjonalitet, religion, trossamfunn, livssyn, funksjonshemming, alder eller seksuell legning, blir diskriminert i forhold til en annen person i en sammenlignbar situasjon.
Diskriminering basert på rase, nasjonalitet eller etnisk opprinnelse oppstår når en person blir behandlet dårligere enn en annen person i en lignende situasjon på grunn av sin rase, nasjonalitet eller etniske opprinnelse (direkte diskriminering), eller når en tilsynelatende nøytral bestemmelse, kriterium eller praksis kan plassere personer av en bestemt rase eller etnisk opprinnelse i en særlig ugunstig situasjon sammenlignet med andre (indirekte diskriminering). Vi har også med denne typen diskriminering å gjøre i tilfeller av uønsket atferd knyttet til rase eller etnisk opprinnelse der målet eller konsekvensen er å krenke en persons verdighet og skape en truende, fiendtlig, nedverdigende, ydmykende eller krenkende situasjon. Dette er gjeldende definisjoner.
I Norge er det Kultur- og likestillingsdepartementet som har ansvaret for overholdelsen av loven om likestilling og motarbeiding av diskriminering. Det direkte organet for å sende klager til er Likestillings- og diskrimineringsombudet. Å anklage noen for diskriminering eller rasisme er en svært alvorlig anklage i Norge og behandles med stor omhu.
Slik ser situasjonen ut fra et offisielt perspektiv, men hvordan ser det ut i virkeligheten? Det varierer. Den etablerte loven er den ene siden av virkeligheten, mens dens tolkning og overholdelse er virkeligheten som ikke alltid ser så vakker og entydig ut. Blant nordmenn, som blant representanter for nesten alle nasjoner, kan man finne både åpne personer overfor «det fremmede» og de som tenker stereotypisk eller til og med ser på «de andre» som dårligere enn seg selv. Det må understrekes at denne situasjonen ikke bare gjelder polakker, men også representanter fra de fleste land som har vært eller lenge har befunnet seg på et økonomisk lavere nivå enn Norge – litauere, rumenere, afghanere, syrere, vietnamesere, kongolesere og mange flere; mens representanter fra høyt utviklede land i den vestlige kulturen, som USA, Storbritannia, Tyskland, Nederland, Australia eller New Zealand, blir behandlet mer på lik linje med partnere, og til og med med en viss oppmerksomhet (USA).
Man skal imidlertid ikke bli overrasket over dette i situasjoner der det er en avhengighet og en ulik maktbalansen mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Noe som gjelder for den polske migrasjonen i Norge, som i overveiende grad er arbeidsmigrasjon, så er friksjoner uunngåelige.
Vår menneskelige mentalitet har en tendens til at selv den beste arbeidsgiveren tross alt er en arbeidsgiver. Arbeidsgivers oppgave er blant annet å påpeke eventuelle feil og mangler i arbeidet. Arbeidstakeren er heller ikke feilfri og blir ofte sett på gjennom linsen av sine mangler. I denne sammenhengen kan man i store trekk si at nordmenn betaler godt for utført arbeid, har respekt for det og følger arbeidsmiljøloven og andre lover strengt (blant annet takket være sterke fagforeninger), men de kan diskriminere ansatte på grunn av opprinnelse. Polakker er ansett for å være arbeidsomme, men en holdning er at de ikke lar seg integrere og at noen misbruker alkohol, noe som direkte påvirker arbeidet deres (noen arbeidsgivere må bruke alkometertester på arbeidsplassen).
Anklager om diskriminering fra polakkers side skjer hovedsakelig på det profesjonelle planet. Polakker, som en etnisk gruppe, inngår i liten grad sosiale relasjoner med nordmenn, og derfor er arbeidsplassen det eneste stedet der disse to verdenene møtes.
Under mine forskningsarbeider har jeg vært vitne til situasjoner der polakker ble utnyttet fordi arbeidsgiverne var klar over at utlendinger ikke visste hvordan de kunne reagere i slike situasjoner og hvilke institusjoner de kunne kontakte. På den andre siden har polakker ofte møtt uselvisk hjelp og støtte fra privatpersoner, og deres situasjon ble tatt på alvor av norske institusjoner og myndigheter. Dette gjelder først og fremst fagforeningene som har utviklet strategier for å motarbeide utnyttelse av polske arbeidere, noe som har gitt målbare resultater (som innføringen av minstelønn i mange yrker).
Imidlertid gjelder denne situasjonen først og fremst yrker som er dominert av arbeidere med utenlandsk opprinnelse. Når den profesjonelle konkurransen flytter seg til sektorer der stillinger også er attraktive for nordmenn, er det en stille aksept (for eksempel i rekrutteringsprosessen) for å favorisere personer med norskklingende navn, uavhengig av deres kompetanse. Ofte får «sine» jobbene til tross for svakere utdanning og mindre erfaring. I denne sammenhengen blir de imidlertid sett på som personer som man er sikker på kjenner de norske kulturelle kodene og kan overholde dem, og dermed ikke vil sette sine fremtidige kolleger i ubehagelige situasjoner.
Et særegent syn kan observeres i forhold til alle etniske grupper som har kommet til Norge av yrkesmessige årsaker. Norske institusjoner går ut fra (for øvrig logisk) at hvis en person ikke har jobb, mister de også den direkte grunnen til å være i Norge, og arbeidsledige arbeidsmigranter utgjør en unødvendig belastning for det norske velferdssystemet. Forskjellen i behandlingen har blitt erfart av personer som har endret navnet sitt fra polsk til et norsk navn, og dette gjelder både rekrutteringsprosessen og institusjonell hjelp.
Det som er mest bemerkelsesverdig, er det faktumet at den største diskrimineringen basert på etnisk opprinnelse og rase, har jeg møtt blant polakker, som ofte ikke skjuler sine overbevisninger og kultur, og til og med er stolte av den. Overfor personer fra Afrika og Midtøsten brukes det vanligvis nedsettende betegnelser, hvor «ciapaty» er det mildeste eksempelet. Ifølge polakker har de selv den største rett til å oppholde seg i Norge blant innvandrergruppene fordi de jobber for seg selv og i relativt liten grad utgjør en belastning for det norske sosialsystemet. De vurderer retten til å bo i Norge hovedsakelig fra et økonomisk perspektiv, nesten helt uten å ta hensyn til moralske aspekter.
Først og fremst er det nordmenn, ikke polakker, som har rett til å bestemme hvem som får oppholde seg i sitt land og under hvilke vilkår. Polakker, som EU-borgere, kan reise fritt og velge hvor de vil bo og hvor de vil arbeide. De kom til Norge av økonomiske grunner, ikke av nødvendighet, og kan når som helst returnere til sitt hjemland eller dra til et annet land. Flyktninger ble på en måte «inviterte» gjennom asylinstituttet av den norske regjeringen til å bosette seg i landet. De kan ikke vende tilbake til hjemlandet sitt fordi det er krig, hungersnød, forfølgelse eller klimakatastrofer. De blir derfor sett på som personer som vil bli en permanent del av det norske samfunnet, og som skal ha fulle sosiale rettigheter og plikter. De underlegges imidlertid også indirekte diskriminering i yrkessammenheng – deres utdanning blir sjelden tatt hensyn til, fremmedklingende navn, og dermed opprinnelse fra en annen kulturell sfære, setter dem i en dårligere posisjon i rekrutteringsprosessen eller ekskluderer dem helt.
Norge er ikke et ideelt land; det er fortsatt mye som gjenstår å gjøre når det gjelder diskriminering av vanlige mennesker og deres fordommer mot migranter. Likevel er det et av landene der problemer knyttet til diskriminering ikke bare løses på papiret, men også i hverdagen, og anklager om rasisme eller diskriminering tas svært alvorlig. Det er fortsatt et av landene der kvinnens rettigheter og ulike minoriteters rettigheter respekteres mest, og hverdagen er tryggere enn i de fleste land i verden.
Monika Sokół-Rudowska, PhD, er forfatter av flere vitenskapelige studier, inkludert arbeidet „Us among them – a study of the contemporary Polish emigration to Norway” (Vi blant dem – en studie av den moderne polske emigrasjonen til Norge).
