Close Menu
  • På norsk
  • Українською
  • Wiadomości
  • Społeczeństwo
  • Kultura
  • Reportaże i wywiady
  • Zdrowie
  • Aktywnie
Kategorie
  • Aktywnie
    • Podróże
    • Sport
    • Wędkarstwo
  • Kultura
    • Felieton
    • Film
    • Literatura
    • Muzyka
  • På norsk
    • Kronikk
  • Reportaże i wywiady
  • Społeczeństwo
    • Dzieci
    • Historia
    • Kulinaria
    • Lokalnie
    • Ludzie
    • NAV
    • Opinia
    • Środowisko
  • Wiadomości
    • Polityka
      • Polityka lokalna
      • Wybory 2021
  • Zdrowie
    • Covid-19
  • Українською
Facebook X (Twitter) Instagram YouTube
Facebook Instagram X (Twitter) YouTube
Razem Norge – polska gazeta w NorwegiiRazem Norge – polska gazeta w Norwegii
  • På norsk
  • Українською
  • Wiadomości
  • Społeczeństwo
  • Kultura
  • Reportaże i wywiady
  • Zdrowie
  • Aktywnie
Razem Norge – polska gazeta w NorwegiiRazem Norge – polska gazeta w Norwegii
Strona główna»På norsk»«Det er sånn jeg er. Sta.» Historie om Iza Barikmo
På norsk

«Det er sånn jeg er. Sta.» Historie om Iza Barikmo

By Aleksandra Kosałka5 lipca 2021Brak komentarzy14 minut czytania
Iza Barikmo
Udostępnij
Facebook Twitter LinkedIn Email
Artykuł został opublikowany ponad rok temu, dlatego zawarte w nim informacje mogą być nieaktualne.

Oversettelse: Sviatlana Kharkevich

POLSKE KVINNER INSPIRERER. PORTRETTER – er en serie  intervjuer med polske kvinner fra Sør-Norge som har funnet sin plass på jorden her. Vi presenterer kvinner som har klart å gjøre en karriere i fjordlandet, utvikle sine talenter  og finne ny lidenskap. Vi viser profilene til kvinner som har latt seg  inspirere av Norge – og kvinner som kan  være en inspirasjon for andre. Sammen bryter vi ned stereotyper og motiverer til handling. Vi viser at ei polsk kvinne i Norge kan føle seg hjemme her, og at suksess er et begrep som kan tolkes på flere ulike måter. POLSKE KVINNER INSPIRERER. PORTRETTER er også vårt uttrykk for takknemlighet til våre venner og naboer som ofte gjør alt de kan for å realisere sine drømmer til tross for motgang.


Turistsesongen har nettopp startet i Kristiansand. Restaurantene og pubene fylles  allerede tidlig på ettermiddagen. Folkemengden spaserer  i Markens   etter rytmen av forskjellig musikk. Musikken kommer fra høyttalere som  er plassert ved restaurantene.  Det er i denne sørlandske atmosfæren jeg møter  Iza Barikmo. Hun er en kvinne jeg vet lite om. Jeg vet at hun er veterinær, og at hun har en historie hun vil fortelle meg. Hun vil fortelle meg om  sitt liv i Norge. Hun dukker opp like etter  at jeg har ankommet restauranten, og hun setter seg smilende ned ved mitt bord. Hun fremstår som en  nydelig kvinne med blondt hår. Hun har et bredt smil, og entusiasmen og den positive energien smitter over på meg helt fra  første blikk. Hun gir meg en vennlig klem mens hun presenterer seg selv. Vi bestiller kaffe og jeg spør Iza om hvordan hennes eventyr med veterinærmedisin startet. 

-Jeg har hatt en drøm om å bli en kirurg siden jeg var barn. Mamma sier alltid at når jeg så et dødt dyr, så måtte jeg foreta en «obduksjon» og  en grundig undersøkelse, ler hun. – Jeg var fryktelig interessert i reptiler. Jeg samlet salamandere jeg fant under steinblokker og i sumper. Jeg har lest mye om dinosaurer, og jeg måtte alltid vite hvor ting kom fra. Hvordan ble fjærene  skapt? Hvordan har artene utviklet seg? Nysgjerrigheten min var stor, og jeg hadde et  sterkt behov for å stille  min nysgjerrighet. Jeg vurderte å studere medisin, men jeg følte aldri at kontakt med andre mennesker var min sterke side. Jeg  har ikke alltid vært like åpen som nå – innrømmer Iza –  og derfor kunne jeg aldri tenke meg å  bli  lege til tross for mine interesser. En stund drømte jeg om paleontologi, men jeg forstod raskt at det var bare noen få mennesker hvert år  forunt å kunne dra til et sted i Afrika for å grave i jorda på jakt etter bein.  De fleste studentene havnet  på museum. Jeg så absolutt ikke meg selv  på museum. Etter Izas ansiktsuttrykk å dømme  kan man se at dette perspektivet må har virket skremmende  på henne. -Derfor bestemte jeg meg for å studere veterinærmedisin i Olsztyn. Jeg fant  veldig fort ut at jeg ville bli dyrekirurg eller jobbe med store dyr. Jeg var en av de yngste på mitt årskull, legger hun til. – Jeg ble ferdig med mine fem års lange studium i en alder av 24 år, og jeg har aldri jobbet i Polen. 

Jeg er overrasket. Derfor spør jeg Iza om hvordan hun som nyutdannet veterinær, uten erfaring og, antar jeg, uten språk, begynte å jobbe i utlandet. Iza smiler bredt.

– Når jeg bestemmer meg for noe, så går jeg for det. Det er veldig vanskelig å stoppe meg. Min kusine, som var gift med en nordmann, bodde i Norg. Derfor tilbrakte jeg hver sommer i Norge fra jeg var tenåring og til jeg var ferdig med studiene. På formiddagen plukket jeg jordbær. På ettermiddagen kjørte jeg rundt i nærmiljøet sammen med en lokal veterinær.  Iza tar en pause da hun ser det overraskede ansiktsuttrykket mitt og bryter  ut i latter. – Det er det som er typisk meg. Jeg spurte rett og slett denne mannen om jeg kunne  bli med ham på jobb fordi jeg studerte til å bli  veterinær selv. Heldigvis tok han meg villig under sine vinger, og vi dro ut i feltet sammen. Turene våre gikk hovedsakelig til storfe. Denne  vedvarende lysten til å se etter nye kontakter hjalp meg  i stor grad senere. Jeg kom til Norge etter at jeg var ferdig med utdanningen. Denne veterinærvennen rådet meg til å starte egen bedrift som veterinær og søke på stilling  om å kunne bli hans arbeidskollega. Da  visste han at arbeidskollegaen hans, Ansgar, skulle begynne å jobbe i Mattilsynet. 

Med en gang søkte jeg om autorisasjon av vitnemålet mitt og om lisens for å kunne jobbe som veterinær i Norge.  Takket være gode referanser overtok jeg til slutt området som Ansgar hadde hatt ansvar for tidligere. Her vil jeg påpeke at i det øyeblikket hadde jeg kun tatt et tre måneders norskkurs og jeg forstod ikke alt  det  folk sa til meg.

Jeg blir mer og mer imponert over Iza. Jeg fascineres av hennes stahet og hennes lidenskap for yrket sitt. 

– Etter tre år i yrket kan man søke om fordypning – fortsetter min samtalepartner. Hun forteller historien sin raskt og litt kaotisk. Vi stopper opp flere ganger for å få orden på kronologien av hendelsene som hun forteller. Hun utstråler selvtillit, men samtidig er hun ydmyk. Hun tuller mye. Hvert tredje år er det en mulighet for å ta fordypning. Jeg ble  overrasket da jeg fikk vite  at drømmefeltet mitt, som er om hestesykdommer, skulle  begynne før jeg fikk den nødvendige erfaringen. Jeg hadde kun to år i yrket da rekrutteringen ble offentliggjort.

Men ingenting er umulig for Iza.  Åpent og frimodig forteller hun om hvordan hun klarte å få plass på de etterlengte studiene. 

-Jeg var litt desperat etter å slippe å vente fordi jeg giftet meg i mellomtiden.  Sammen med mannen min, som jeg møtte mens jeg plukket jordbær, prøvde vi å  få barn. Derfor hadde jeg ingen tid å miste.  Jeg ringte professoren som var ansvarlig for fordypningen. Jeg fortalte ham om situasjonen min. Jeg sa at jeg jobbet i Norge og  at jeg ønsket meg  barn. Jeg fortalte også om at jeg hadde veldig lyst til å begynne på fordypningen nå – og ikke om tre år. Og tenk: Han godtok det! Han  sa bare at jeg ikke skulle nevne  at jeg manglet ett års erfaring.

– Dermed begynte jeg å fly regelmessig til Polen på samlinger. Jeg måtte være på skolen hver femte uke. Det tok 2,5 år. Jeg ble gravid da jeg holdt på med fordypningen. Men det gikk dessverre ikke så bra, forteller Iza. – I Norge  hadde jeg tatt regelmessig ultralyd på meg selv. Under den siste undersøkelsen, før en av mine reiser til Polen, kjente jeg ikke fosterets hjerteslag. I Olsztyn fikk jeg raskt en time hos en gynekolog, og der fikk jeg bekreftet  det jeg fryktet. Fosteret var dødt. Jeg må være ærlig og si at jeg ikke husker så mye fra denne samlingen på skolen.

Det tok imidlertid ikke lang tid før lykken på nytt smilte til Iza.

– Det tok noen måneder, og så ble jeg gravid igjen. Denne gangen gikk alt bra, og jeg fødte  min første sønn, Olaf Kyrre. En stund senere ble jeg gravid igjen, og da kom  Odin Brage.

Jeg reagerer på valget av de typisk norske, veldig tradisjonelle navnene, og jeg spør om deres opphav. Jeg lurer på om det var mannen til Iza som insisterte på at navnene skulle knyttes til vikingene og de første norske kongene.

– Absolutt ikke, ler Iza. – Helt fra barndommen av  har jeg vært interessert i norrøn mytologi og vikingskikker.  Derfor var det meg som valgte navnene til sønnene våre, mens mannen min ikke var helt enig! – innrømmer hun. – Han  mente at navnene kanskje var altfor gammeldagse. Jeg mener selv at de er unike. Guttene mine er ekte vikinger.  Iza fortsetter å smile og forteller videre med glede. – Jeg klipper selv håret deres med en hesteklipper. Seriøst – legger hun til da hun ser min  forvirring. – Jeg klipper sidene korte, og så fletter jeg fletter i midten  slik de har i  serien om vikingene.

Et bilde som inneholder gjerde, bakke, utendørs, gårdsbygning

Automatisk generert beskrivelse

Izas sønner er tøffe, akkurat som sin  mor.

– Jeg tar dem ofte med meg ut i feltet, altså på jobb. Vi kan tilbringe tid sammen og guttene lærer viktige ting og opplever det virkelige livet i stedet for å se på TV. Olaf er 4,5 år, og når han ser at jeg tar ultralydapparatet ut av bilen, spør han om jeg skal sjekke om ei ku er drektig. Den yngste, Odin, er 2,5 år, og han liker best å se på sauer som føder.

Jobb gir Iza mye glede. Hun forteller med kjærlighet om den siste fødselen hun assisterte ved.

– I år hadde jeg en fantastisk situasjon med en bonde fra Søgne. En  eldre mann ble sjokkert da jeg fortalte ham om at jeg  skulle ta  keisersnitt på  sauen hans. Han var vant til at sauer med kompliserte fødsler rett og slett  ble avlivet for å  redde ut lammene. Etter at jeg hadde tatt ut tre lam og sa at jeg skulle sy  søyen, begynte bonden nesten å gråte. Han ble rørt over at jeg behandlet dette dyret med like verdighet som man gjør med et menneske. Han kom til meg med vin da jeg skulle dra. Dessverre finnes det mange veterinærer som ikke ser verdien av dyrene de passer på. Det gjelder spesielt dyr som er så billige og vanlige som sauer. Mitt kall er å passe på disse vesenene, og jeg ville ikke ha tilgitt meg selv om jeg ikke hadde gjort alt som stod i min makt for å redde  dem.

Iza omgir seg med dyr også utenom jobb.

– Vår familie bor på en gård  på Stokkeland. Vi flyttet dit fra Vennesla. Vi har to salamandere, fire katter, en vietnamesisk gris, kanskje tjue høner, våre egne kyllinger og en kanin. Jeg eier også tre slanger – en boa, en pyton og en maisslange  som jeg tok med fra Stavanger. Jeg ble invitert dit som reptilekspert. Ettersom mannen min ikke er overbegeistret for dem, bor de ikke hjemme, men på klinikken.

Jeg spør Iza om klinikken hun jobber  ved.

-Vi etablerte denne klinikken sammen med Ansgar som jeg fortalte deg om. To dager i uka tar vi inn små dyr, mens resten av tiden går med til kjøring  av store dyr og produksjonshester. Det siste halvannet året tar jeg også vakter i kommunen der jeg er tilgengelig på telefonen.  Først lærte jeg meg litt om grensesetting da jeg begynte i denne ekstrajobben. Jeg er ikke redd for å fortelle folk om at de må ringe nødnummeret og at jeg ikke er tilgjengelig 24/7. Jeg nekter imidlertid aldri mine faste og lojale kunder hjelp, legger hun til.

Jeg lurer på hvorfor Iza  aldri har jobbet i Polen, og om hun vurderer å reise tilbake til hjemlandet.

– Jeg mistet lysten til å jobbe i Polen på grunn av mine yrkeskollegaer. En veterinær sa at han  heller ville ansette en veterinærtekniker i stedet for meg, da denne personen skulle  ha lavere lønn. Dette er  ulovlig praksis – men likevel er dette helt vanlig. Jeg kommer fra Podlasie, som er en ganske konservativ region. Jeg ble  fortalt at ingen ville ta meg på alvor fordi jeg  var jente; jeg  var for ung og for liten. I Norge så det ikke ut til at disse tingene spilte noen rolle.  Det var mitt engasjement, min lidenskap og mine ferdigheter som var viktige. Det var ingen som brydde seg om at min norsk var veldig dårlig. De tenkte ikke på om  jeg var  kvinne eller mann – og de brydde seg heller ikke om den sterke, røde fargen jeg hadde på håret mitt  da. Dessuten er folk i Norge litt mer tolerante – og det synes jeg er flott.

De er hyggelige og respekterer andres privatliv. I tillegg elsker jeg den norske kjørekulturen, innrømmer hun med et smil. – Når jeg kjører i Polen, er jeg ofte veldig redd.

Er det noe Iza savner fra Polen?

– Familien min, selvfølgelig. Øl med saft i puber. Jeg savner også øl laget av honning, legger hun til etter hvert. – Mannen min har det veldig bra i Polen til tross for at han var skeptisk i starten på grunn av de rådende stereotypiene. Nå føler han seg hjemme i den lille byen jeg kommer ifra. Han kommer tilbake til Polen med glede. Jeg har selv sørget for at sønnene mine snakker polsk, og  jeg  snakker kun på polsk til dem.

Jeg spør Iza om hun har et råd til polakker som ønsker å jobbe i Norge med bakgrunn i utdanning som tatt i Polen.

– Aldri tenk at du er mindre verdt bare fordi du kommer fra et annet land. Lær språket fordi det er nøkkelen til suksess. Etter å ha  lært språket  er det mange dører som åpner seg. Akkurat som andre kandidater må du bevise at du er god i det du gjør og at du er målorientert. Da jeg startet egen bedrift her i Norge og begynte å jobbe som veterinær, var det veldig få som trodde på meg. Da jeg dro ut på felttur med den lokale veterinæren, lo bøndene av meg hver gang jeg sa at jeg ville jobbe som veterinær her når jeg  ble ferdig med skolen. En av dem sa til meg at jeg  nok bare skulle melke kuene. Han  ble veldig overasket da jeg noen år senere hjalp kuen hans som led av lammelser. Han sto og stirret på meg!  Iza forteller om dette øyeblikket med utilslørt tilfredshet.

På fritiden lever Iza ut lidenskapene sine med den samme  staheten som kjennetegner henne i arbeidslivet. Hun er aktiv på ulike områder. For tiden  går hun  et intensivt kurs i poledance.

Et bilde som inneholder innendørs, person

Automatisk generert beskrivelse

– Jeg har alltid trent kampsport: aikido og muaythai. Dette  er thaiboksing og tradisjonell boksing. Etter å ha kommet til Norge hadde jeg ikke tid til gruppetrening på grunn av arbeidsmengden. På en av turene til Danmark hvor jeg hadde praksis i en hesteklinikk, møtte jeg Dominika. Hun var  veterinær og poledance-instruktør. Jeg tenkte at dette var noe for meg fordi jeg likte det så godt. Jeg kunne ganske enkelt kjøpe en  stang og trene hjemme. Derfor spurte jeg Dominika om hun kunne tenke seg å gi meg  undervisning i dette via nettet. For henne virket det umulig, men jeg overbeviste henne om at det var mulig – og vi har trent sammen  over nettet i et år nå. Nok en gang klarer jeg ikke  å legge skjul på min  fascinasjon for utholdenheten og entusiasmen til Iza. Historien om hennes liv, så vel som om hennes karriere i Norge, er en historie om lidenskap og stahet. Det er en fortelling om å ha mot til å sette seg et mål – og  gå for det målet. Iza har aldri vært redd for å strekke seg etter drømmene sine eller for å se etter alternative løsninger når ting ikke gikk helt etter hennes plan. Hennes suksess er et bevis for meg om at takket være arbeid, utholdenhet og litt positiv tenkning kan man rett og slett erobre verden.

-Det er sånn jeg er. Sta. Ingenting er umulig for meg, ler samtalepartneren min.


Bilder: Privatarkivet til I. Barikmo

Korrektur av Cecilie Lønn

Polakker i Norge polske kvinner
Udostępnij. Facebook Twitter LinkedIn Email

Powiązane

Kristiansand: En fotballturnering for lille Marika  

Janina Januszewska-Skreiberg  (1939-2025)

En inspirerende historie: fra språkbarriere til faglig suksess

Zostaw kometarz Anuluj komentarz

Na czasie

Polska Szkoła Sobotnia w Moss

Społeczeństwo 2 maja 2025

W rozmowie z Sylwią Persińską, dyrektorką Polskiej Sobotniej Szkoły im. Marii Skłodowskiej- Curie w Moss…

Kryzys: masz sobie poradzić przez tydzień

2 maja 2025

Legoland? Warto, warto!

30 kwietnia 2025

Dożywocie dla Norwega za zabójstwo w Oświęcimiu

30 kwietnia 2025

Viggo Kristiansen ponownie przed sądem – adwokat chce 90 milionów koron odszkodowania

29 kwietnia 2025

Oslo: Bieg Konstytucji 3 Maja

28 kwietnia 2025

Dlaczego nie chcemy mieć dzieci? Nowy raport

27 kwietnia 2025

Morderstwo w Baneheia: Sprawa, która wciąż trwa

26 kwietnia 2025

Spotkanie Trump-Støre: „bardzo dobre” czy „żenujące”? 

25 kwietnia 2025

Emerytura w Norwegii: Co czwarta osoba traci prawo do wcześniejszej emerytury​

24 kwietnia 2025

Stig Millehaugen, najgroźniejszy człowiek w Norwegii zatrzymany

23 kwietnia 2025

Haakon, następca tronu Norwegii w Polsce

22 kwietnia 2025

Wschodnia Norwegia: mniej pociągów, większy chaos

22 kwietnia 2025

Skąd się wziął śmigus-dyngus?

21 kwietnia 2025

Lysefjord z maluchem

20 kwietnia 2025
Dane kontaktowe

Polsk-Norsk Forening Razem=Sammen
nr org. 923 205 039

tel. +47 966 79 750

e-mail: kontakt@razem.no

Redakcja i współpraca »

Ostatnio dodane

Sprawdź czego jeszcze nie wiesz o 17. maja

17 maja 2025

Szantaż seksualny z motywem finansowym

16 maja 2025

Definiował największe cywilizacyjne zagrożenie. Rocznica urodzin Leopolda Tyrmanda

16 maja 2025
Współpraca

Razem Norge jest laureatem nagrody "Redakcja medium polonijnego 2025", przyznawanej przez Press Club Polska.

Facebook Instagram X (Twitter) YouTube

Informujemy, że polsko-norweskie stowarzyszenie Razem=Sammen otrzymało za pośrednictwem Stowarzyszenie "Wspólnota Polska" dofinansowanie z Ministerstwa Spraw Zagranicznych w ramach konkursu Polonia i Polacy za Granicą 2024 – Media i Struktury. Nazwa zadania publicznego: Wsparcie działalności organizacji polonijnych w krajach skandynawskich Kwota dotacji 2024: 78,587.60 PLN w 2024 r. Całkowita wartość zadania publicznego 2024: 232 704,80 PLN Data podpisania umowy: Październik 2024 r. Wsparcie w ramach projektu dotyczy m. in. dofinansowania kosztów wynajmu pomieszczeń, ubezpieczenia, wynagrodzeń pracowników, zakupu materiałów biurowych oraz innych kosztów funkcjonowania organizacji.

Ansvarlig redaktør: Katarzyna Karp | Administrasjonssjef: Sylwia Balawender
Razem Norge arbeider etter Vær Varsom-plakatens og VVP regler for god presseskikk. Alt innhold er opphavsrettslig beskyttet.

© 2025 Razem=Sammen | Made in Kristiansand

Wprowadź szukaną frazę i naciśnij Enter, aby przejść do wyników wyszukiwania. Naciśnij Esc, aby anulować.