Oversettelse: Sviatlana Kharkevich
POLSKE KVINNER INSPIRERER. PORTRETTER – er en serie intervjuer med polske kvinner fra Sør-Norge som har funnet sin plass på jorden her. Vi presenterer kvinner som har klart å gjøre en karriere i fjordlandet, utvikle sine talenter og finne ny lidenskap. Vi viser profilene til kvinner som har latt seg inspirere av Norge – og kvinner som kan være en inspirasjon for andre. Sammen bryter vi ned stereotyper og motiverer til handling. Vi viser at ei polsk kvinne i Norge kan føle seg hjemme her, og at suksess er et begrep som kan tolkes på flere ulike måter. POLSKE KVINNER INSPIRERER. PORTRETTER er også vårt uttrykk for takknemlighet til våre venner og naboer som ofte gjør alt de kan for å realisere sine drømmer til tross for motgang.
Turistsesongen har nettopp startet i Kristiansand. Restaurantene og pubene fylles allerede tidlig på ettermiddagen. Folkemengden spaserer i Markens etter rytmen av forskjellig musikk. Musikken kommer fra høyttalere som er plassert ved restaurantene. Det er i denne sørlandske atmosfæren jeg møter Iza Barikmo. Hun er en kvinne jeg vet lite om. Jeg vet at hun er veterinær, og at hun har en historie hun vil fortelle meg. Hun vil fortelle meg om sitt liv i Norge. Hun dukker opp like etter at jeg har ankommet restauranten, og hun setter seg smilende ned ved mitt bord. Hun fremstår som en nydelig kvinne med blondt hår. Hun har et bredt smil, og entusiasmen og den positive energien smitter over på meg helt fra første blikk. Hun gir meg en vennlig klem mens hun presenterer seg selv. Vi bestiller kaffe og jeg spør Iza om hvordan hennes eventyr med veterinærmedisin startet.
-Jeg har hatt en drøm om å bli en kirurg siden jeg var barn. Mamma sier alltid at når jeg så et dødt dyr, så måtte jeg foreta en «obduksjon» og en grundig undersøkelse, ler hun. – Jeg var fryktelig interessert i reptiler. Jeg samlet salamandere jeg fant under steinblokker og i sumper. Jeg har lest mye om dinosaurer, og jeg måtte alltid vite hvor ting kom fra. Hvordan ble fjærene skapt? Hvordan har artene utviklet seg? Nysgjerrigheten min var stor, og jeg hadde et sterkt behov for å stille min nysgjerrighet. Jeg vurderte å studere medisin, men jeg følte aldri at kontakt med andre mennesker var min sterke side. Jeg har ikke alltid vært like åpen som nå – innrømmer Iza – og derfor kunne jeg aldri tenke meg å bli lege til tross for mine interesser. En stund drømte jeg om paleontologi, men jeg forstod raskt at det var bare noen få mennesker hvert år forunt å kunne dra til et sted i Afrika for å grave i jorda på jakt etter bein. De fleste studentene havnet på museum. Jeg så absolutt ikke meg selv på museum. Etter Izas ansiktsuttrykk å dømme kan man se at dette perspektivet må har virket skremmende på henne. -Derfor bestemte jeg meg for å studere veterinærmedisin i Olsztyn. Jeg fant veldig fort ut at jeg ville bli dyrekirurg eller jobbe med store dyr. Jeg var en av de yngste på mitt årskull, legger hun til. – Jeg ble ferdig med mine fem års lange studium i en alder av 24 år, og jeg har aldri jobbet i Polen.
Jeg er overrasket. Derfor spør jeg Iza om hvordan hun som nyutdannet veterinær, uten erfaring og, antar jeg, uten språk, begynte å jobbe i utlandet. Iza smiler bredt.
– Når jeg bestemmer meg for noe, så går jeg for det. Det er veldig vanskelig å stoppe meg. Min kusine, som var gift med en nordmann, bodde i Norg. Derfor tilbrakte jeg hver sommer i Norge fra jeg var tenåring og til jeg var ferdig med studiene. På formiddagen plukket jeg jordbær. På ettermiddagen kjørte jeg rundt i nærmiljøet sammen med en lokal veterinær. Iza tar en pause da hun ser det overraskede ansiktsuttrykket mitt og bryter ut i latter. – Det er det som er typisk meg. Jeg spurte rett og slett denne mannen om jeg kunne bli med ham på jobb fordi jeg studerte til å bli veterinær selv. Heldigvis tok han meg villig under sine vinger, og vi dro ut i feltet sammen. Turene våre gikk hovedsakelig til storfe. Denne vedvarende lysten til å se etter nye kontakter hjalp meg i stor grad senere. Jeg kom til Norge etter at jeg var ferdig med utdanningen. Denne veterinærvennen rådet meg til å starte egen bedrift som veterinær og søke på stilling om å kunne bli hans arbeidskollega. Da visste han at arbeidskollegaen hans, Ansgar, skulle begynne å jobbe i Mattilsynet.
Med en gang søkte jeg om autorisasjon av vitnemålet mitt og om lisens for å kunne jobbe som veterinær i Norge. Takket være gode referanser overtok jeg til slutt området som Ansgar hadde hatt ansvar for tidligere. Her vil jeg påpeke at i det øyeblikket hadde jeg kun tatt et tre måneders norskkurs og jeg forstod ikke alt det folk sa til meg.
Jeg blir mer og mer imponert over Iza. Jeg fascineres av hennes stahet og hennes lidenskap for yrket sitt.
– Etter tre år i yrket kan man søke om fordypning – fortsetter min samtalepartner. Hun forteller historien sin raskt og litt kaotisk. Vi stopper opp flere ganger for å få orden på kronologien av hendelsene som hun forteller. Hun utstråler selvtillit, men samtidig er hun ydmyk. Hun tuller mye. Hvert tredje år er det en mulighet for å ta fordypning. Jeg ble overrasket da jeg fikk vite at drømmefeltet mitt, som er om hestesykdommer, skulle begynne før jeg fikk den nødvendige erfaringen. Jeg hadde kun to år i yrket da rekrutteringen ble offentliggjort.
Men ingenting er umulig for Iza. Åpent og frimodig forteller hun om hvordan hun klarte å få plass på de etterlengte studiene.
-Jeg var litt desperat etter å slippe å vente fordi jeg giftet meg i mellomtiden. Sammen med mannen min, som jeg møtte mens jeg plukket jordbær, prøvde vi å få barn. Derfor hadde jeg ingen tid å miste. Jeg ringte professoren som var ansvarlig for fordypningen. Jeg fortalte ham om situasjonen min. Jeg sa at jeg jobbet i Norge og at jeg ønsket meg barn. Jeg fortalte også om at jeg hadde veldig lyst til å begynne på fordypningen nå – og ikke om tre år. Og tenk: Han godtok det! Han sa bare at jeg ikke skulle nevne at jeg manglet ett års erfaring.
– Dermed begynte jeg å fly regelmessig til Polen på samlinger. Jeg måtte være på skolen hver femte uke. Det tok 2,5 år. Jeg ble gravid da jeg holdt på med fordypningen. Men det gikk dessverre ikke så bra, forteller Iza. – I Norge hadde jeg tatt regelmessig ultralyd på meg selv. Under den siste undersøkelsen, før en av mine reiser til Polen, kjente jeg ikke fosterets hjerteslag. I Olsztyn fikk jeg raskt en time hos en gynekolog, og der fikk jeg bekreftet det jeg fryktet. Fosteret var dødt. Jeg må være ærlig og si at jeg ikke husker så mye fra denne samlingen på skolen.
Det tok imidlertid ikke lang tid før lykken på nytt smilte til Iza.
– Det tok noen måneder, og så ble jeg gravid igjen. Denne gangen gikk alt bra, og jeg fødte min første sønn, Olaf Kyrre. En stund senere ble jeg gravid igjen, og da kom Odin Brage.
Jeg reagerer på valget av de typisk norske, veldig tradisjonelle navnene, og jeg spør om deres opphav. Jeg lurer på om det var mannen til Iza som insisterte på at navnene skulle knyttes til vikingene og de første norske kongene.
– Absolutt ikke, ler Iza. – Helt fra barndommen av har jeg vært interessert i norrøn mytologi og vikingskikker. Derfor var det meg som valgte navnene til sønnene våre, mens mannen min ikke var helt enig! – innrømmer hun. – Han mente at navnene kanskje var altfor gammeldagse. Jeg mener selv at de er unike. Guttene mine er ekte vikinger. Iza fortsetter å smile og forteller videre med glede. – Jeg klipper selv håret deres med en hesteklipper. Seriøst – legger hun til da hun ser min forvirring. – Jeg klipper sidene korte, og så fletter jeg fletter i midten slik de har i serien om vikingene.
Izas sønner er tøffe, akkurat som sin mor.
– Jeg tar dem ofte med meg ut i feltet, altså på jobb. Vi kan tilbringe tid sammen og guttene lærer viktige ting og opplever det virkelige livet i stedet for å se på TV. Olaf er 4,5 år, og når han ser at jeg tar ultralydapparatet ut av bilen, spør han om jeg skal sjekke om ei ku er drektig. Den yngste, Odin, er 2,5 år, og han liker best å se på sauer som føder.
Jobb gir Iza mye glede. Hun forteller med kjærlighet om den siste fødselen hun assisterte ved.
– I år hadde jeg en fantastisk situasjon med en bonde fra Søgne. En eldre mann ble sjokkert da jeg fortalte ham om at jeg skulle ta keisersnitt på sauen hans. Han var vant til at sauer med kompliserte fødsler rett og slett ble avlivet for å redde ut lammene. Etter at jeg hadde tatt ut tre lam og sa at jeg skulle sy søyen, begynte bonden nesten å gråte. Han ble rørt over at jeg behandlet dette dyret med like verdighet som man gjør med et menneske. Han kom til meg med vin da jeg skulle dra. Dessverre finnes det mange veterinærer som ikke ser verdien av dyrene de passer på. Det gjelder spesielt dyr som er så billige og vanlige som sauer. Mitt kall er å passe på disse vesenene, og jeg ville ikke ha tilgitt meg selv om jeg ikke hadde gjort alt som stod i min makt for å redde dem.
Iza omgir seg med dyr også utenom jobb.
– Vår familie bor på en gård på Stokkeland. Vi flyttet dit fra Vennesla. Vi har to salamandere, fire katter, en vietnamesisk gris, kanskje tjue høner, våre egne kyllinger og en kanin. Jeg eier også tre slanger – en boa, en pyton og en maisslange som jeg tok med fra Stavanger. Jeg ble invitert dit som reptilekspert. Ettersom mannen min ikke er overbegeistret for dem, bor de ikke hjemme, men på klinikken.
Jeg spør Iza om klinikken hun jobber ved.
-Vi etablerte denne klinikken sammen med Ansgar som jeg fortalte deg om. To dager i uka tar vi inn små dyr, mens resten av tiden går med til kjøring av store dyr og produksjonshester. Det siste halvannet året tar jeg også vakter i kommunen der jeg er tilgengelig på telefonen. Først lærte jeg meg litt om grensesetting da jeg begynte i denne ekstrajobben. Jeg er ikke redd for å fortelle folk om at de må ringe nødnummeret og at jeg ikke er tilgjengelig 24/7. Jeg nekter imidlertid aldri mine faste og lojale kunder hjelp, legger hun til.
Jeg lurer på hvorfor Iza aldri har jobbet i Polen, og om hun vurderer å reise tilbake til hjemlandet.
– Jeg mistet lysten til å jobbe i Polen på grunn av mine yrkeskollegaer. En veterinær sa at han heller ville ansette en veterinærtekniker i stedet for meg, da denne personen skulle ha lavere lønn. Dette er ulovlig praksis – men likevel er dette helt vanlig. Jeg kommer fra Podlasie, som er en ganske konservativ region. Jeg ble fortalt at ingen ville ta meg på alvor fordi jeg var jente; jeg var for ung og for liten. I Norge så det ikke ut til at disse tingene spilte noen rolle. Det var mitt engasjement, min lidenskap og mine ferdigheter som var viktige. Det var ingen som brydde seg om at min norsk var veldig dårlig. De tenkte ikke på om jeg var kvinne eller mann – og de brydde seg heller ikke om den sterke, røde fargen jeg hadde på håret mitt da. Dessuten er folk i Norge litt mer tolerante – og det synes jeg er flott.
De er hyggelige og respekterer andres privatliv. I tillegg elsker jeg den norske kjørekulturen, innrømmer hun med et smil. – Når jeg kjører i Polen, er jeg ofte veldig redd.
Er det noe Iza savner fra Polen?
– Familien min, selvfølgelig. Øl med saft i puber. Jeg savner også øl laget av honning, legger hun til etter hvert. – Mannen min har det veldig bra i Polen til tross for at han var skeptisk i starten på grunn av de rådende stereotypiene. Nå føler han seg hjemme i den lille byen jeg kommer ifra. Han kommer tilbake til Polen med glede. Jeg har selv sørget for at sønnene mine snakker polsk, og jeg snakker kun på polsk til dem.
Jeg spør Iza om hun har et råd til polakker som ønsker å jobbe i Norge med bakgrunn i utdanning som tatt i Polen.
– Aldri tenk at du er mindre verdt bare fordi du kommer fra et annet land. Lær språket fordi det er nøkkelen til suksess. Etter å ha lært språket er det mange dører som åpner seg. Akkurat som andre kandidater må du bevise at du er god i det du gjør og at du er målorientert. Da jeg startet egen bedrift her i Norge og begynte å jobbe som veterinær, var det veldig få som trodde på meg. Da jeg dro ut på felttur med den lokale veterinæren, lo bøndene av meg hver gang jeg sa at jeg ville jobbe som veterinær her når jeg ble ferdig med skolen. En av dem sa til meg at jeg nok bare skulle melke kuene. Han ble veldig overasket da jeg noen år senere hjalp kuen hans som led av lammelser. Han sto og stirret på meg! Iza forteller om dette øyeblikket med utilslørt tilfredshet.
På fritiden lever Iza ut lidenskapene sine med den samme staheten som kjennetegner henne i arbeidslivet. Hun er aktiv på ulike områder. For tiden går hun et intensivt kurs i poledance.
– Jeg har alltid trent kampsport: aikido og muaythai. Dette er thaiboksing og tradisjonell boksing. Etter å ha kommet til Norge hadde jeg ikke tid til gruppetrening på grunn av arbeidsmengden. På en av turene til Danmark hvor jeg hadde praksis i en hesteklinikk, møtte jeg Dominika. Hun var veterinær og poledance-instruktør. Jeg tenkte at dette var noe for meg fordi jeg likte det så godt. Jeg kunne ganske enkelt kjøpe en stang og trene hjemme. Derfor spurte jeg Dominika om hun kunne tenke seg å gi meg undervisning i dette via nettet. For henne virket det umulig, men jeg overbeviste henne om at det var mulig – og vi har trent sammen over nettet i et år nå. Nok en gang klarer jeg ikke å legge skjul på min fascinasjon for utholdenheten og entusiasmen til Iza. Historien om hennes liv, så vel som om hennes karriere i Norge, er en historie om lidenskap og stahet. Det er en fortelling om å ha mot til å sette seg et mål – og gå for det målet. Iza har aldri vært redd for å strekke seg etter drømmene sine eller for å se etter alternative løsninger når ting ikke gikk helt etter hennes plan. Hennes suksess er et bevis for meg om at takket være arbeid, utholdenhet og litt positiv tenkning kan man rett og slett erobre verden.
-Det er sånn jeg er. Sta. Ingenting er umulig for meg, ler samtalepartneren min.
Bilder: Privatarkivet til I. Barikmo
Korrektur av Cecilie Lønn