Jeg elsker å oppdage musikk – og enda mer å bli overrasket av den. En stor overraskelse er en ung artist som har debutert på det polske musikkmarkedet med et vakkert, intimt og personlig album – sunget i sin helhet på norsk. Og hun fortalte meg historien bak på en nydelig måte.
Adam Dobrzyński: La oss starte samtalen på en litt uvanlig måte. Senere vil leserne forstå hvorfor… Hva er Norge for deg?
Zosia Neckar: Norge er mitt andre hjem. Det er stedet hvor jeg vokste opp og tilbrakte mange veldig viktige år i livet mitt – år som i stor grad har formet meg.
Det var der jeg gradvis oppdaget meg selv, følelsene mine og sensitiviteten min. Det var også der min musikalske vei virkelig begynte.
Den dag i dag føler jeg en sterk tilknytning til Norge, og jeg kan savne det – ikke bare menneskene, men også stillheten, rommet og den vakre naturen.
Jeg tror Norge alltid vil være en del av meg – i måten jeg ser verden på og i hvordan jeg føler musikk.
Du tilbrakte nesten ti år der. Kan du fortelle litt om det?
Jeg flyttet til Norge med familien min da jeg var ti år gammel. Det var en ganske naturlig beslutning – foreldrene mine fikk jobb der og ønsket ikke å splitte familien, så vi flyttet alle sammen.
Jeg har sju søsken, og fire av oss begynte i barnehage og skole der.
Begynnelsen var ikke lett – et nytt land, et nytt språk og nye mennesker. For barn som allerede forsto en del, var det en stor utfordring. Samtidig lærte vi språket ganske raskt og fant oss etter hvert til rette.
Med tiden ble Norge rett og slett en del av livet mitt – stedet hvor jeg vokste opp, møtte mennesker og utviklet min følsomhet. Denne erfaringen har formet meg sterkt og er fortsatt en viktig del av hvem jeg er.
Hvilke forskjeller – ved første øyekast – ser du mellom Norge og Polen?
Først og fremst tempoet i livet – i Norge er det roligere. Kanskje også fordi jeg bodde der som tenåring, men jeg hadde alltid en følelse av mer ro og mindre stress.
Måten man tilbringer fritiden på er også annerledes. Mange har sin egen hytte, hvor de drar i ferier og høytider. Ofte ligger de i fjellet, så uansett årstid tilbringer man tiden aktivt – på tur, langrenn eller alpint, rett og slett nær naturen.
En annen forskjell er levestandarden. Jeg har alltid hatt inntrykk av at uansett yrke – enten man jobber på byggeplass, i butikk eller på kontor – kan man leve et verdig liv. I Polen er det dessverre ofte annerledes, og det gjør meg litt trist. I Norge satte jeg stor pris på den følelsen av stabilitet og trygghet.
Og forskjeller mellom polakker og nordmenn?
Jeg har aldri vært så glad i dette spørsmålet, fordi det er lett å havne i generaliseringer og stereotypier. Men jeg skal prøve (ler).
Nordmenn er ofte mer reserverte ved første møte. De trenger litt tid før de slipper noen inn, men når de gjør det, er de veldig vennlige og varme.
Polakker virker mer åpne i starten – vi tar lettere kontakt, smiler mer og bryter raskere isen.
I hverdagslige situasjoner, som for eksempel på offentlige kontorer, opplever jeg ofte mer ro og vennlighet i Norge.
Jeg har også inntrykk av at nordmenn oftere føler tilfredshet med livet, noe som kanskje henger sammen med stabilitet og levestandard.
Samtidig setter jeg stor pris på familiefølelsen hos polakker – lojaliteten og det å stå sammen i vanskelige tider. Det er noe veldig sterkt i min erfaring. I Norge møtte jeg oftere mer sammensatte familier, hvor denne følelsen noen ganger er litt svakere.
Men dette er bare mine personlige observasjoner.
Hvordan startet din musikalske reise?
Den begynte da jeg var en liten jente. Moren min pleier å si at jeg alltid gikk i dansetrinn og sang for meg selv.
Jeg begynte på musikkskole i Polen, jeg var vel rundt seks år gammel.
Etter at vi flyttet til Norge, fant jeg heldigvis raskt mitt musikalske miljø. På barneskolen begynte jeg med sangundervisning på et kulturhus, og på ungdomsskolen startet vi et rockeband. Det var en fantastisk tid – vi spilte mange konserter, og et av høydepunktene var å være oppvarmingsband for det kjente norske bandet Postgirobygget.
Senere valgte jeg musikklinje på videregående, hvor halvparten av undervisningen var musikk. Det var da jeg begynte å ta det mer på alvor.
Etter anbefaling fra sanglæreren min kom jeg også inn på et talentprogram ved musikkakademiet i Oslo. Annenhver lørdag reiste jeg dit for undervisning i sang, samspill og musikk – hovedsakelig innen jazz.
Det var i denne perioden retningen min virkelig tok form. Norge har vært avgjørende for min musikalske utvikling – det ga meg rom, erfaring og en trygghet i at dette er veien jeg vil gå.
Norge har også satt dype spor i meg. Det handler ikke bare om minner, men om måten jeg ser verden på – en viss ro, frihet til å uttrykke meg, og nærheten til naturen. Alt dette preger meg fortsatt, også i musikken.
Hva lå bak beslutningen om å flytte tilbake til Polen?
Det var egentlig en enkel beslutning, men den modnet over flere år. Jeg hadde det bra i Norge og manglet ingenting, men samtidig hadde jeg en følelse av ikke helt å høre til.
Nesten hver ferie tilbrakte jeg i Polen – av eget valg – og det var alltid vanskelig å reise tilbake. Det var her menneskene sto igjen, de som betydde mest for meg.
Etter hvert ble det tydeligere og tydeligere at det er Polen som er mitt sted – språket mitt, kulturen min, relasjonene mine. Det er her jeg føler tilhørighet og virkelig kjenner meg hjemme.
Samtidig bærer du med deg mye av Skandinavia – som om naturen og stemningen der har satt seg i deg?
Absolutt. Norge har satt sterke spor i meg, og det kommer alltid til å være en del av meg.
Det handler ikke bare om minner, men om perspektiv, ro, frihet til å uttrykke seg – og ikke minst nærheten til naturen. Alt dette lever i meg og kommer ofte til uttrykk i musikken.
Jeg føler at jeg lever litt mellom to verdener. Polen er hjemmet mitt, men Norge er også en del av meg. Og det er nettopp i dette møtet at «Et savn» har oppstått.
Nettopp. Debutalbumet ditt, «Et savn», er noe helt uvanlig på det polske markedet – vakkert, lyrisk og fullt av følelser. Hvordan ble det til?
Det begynte med et behov for å skape min egen musikk – noe som virkelig kunne uttrykke hvem jeg er. Samtidig ble det lyst ut et stipend fra ordføreren i Lublin, og jeg så det som en god anledning til å prøve.
Da jeg skrev søknaden, hadde jeg mange tvil. Det finnes så mye vakker musikk allerede – hva kunne jeg tilføre? Hvordan kunne prosjektet skille seg ut?
Og da kom tanken: Hva om jeg kombinerer den norske delen av meg – språket og kulturen – med det livet jeg lever i Polen?
Jeg fikk stipendet og startet arbeidet, men jeg visste at tekstene ville bli den største utfordringen. Jeg hadde tidligere forsøkt å skrive egne låter, men aldri fullført dem – nettopp fordi jeg ikke følte meg trygg i ordene.
Så, nesten som om det var ment slik, begynte Facebook å vise meg dikt av min tidligere lærer fra ungdomsskolen i Norge, Gunn Rød Ouassou. Det ble et nytt vendepunkt.
Jeg tok kontakt og spurte om hun ville skrive tekster til prosjektet – og hun sa ja med en gang.
Jeg fortalte henne hva jeg ønsket å formidle: livet, utfordringer, det som er felles for oss alle – men også et håp. Jeg ønsket også å bruke naturen som metafor, for eksempel en fjellsti som bilde på livsveien.
Da jeg fikk tekstene, satte jeg meg ved pianoet og begynte å spille det jeg følte. Mange av melodiene og harmoniene oppsto på den måten.
Andre ganger jobbet jeg sammen med Mikołaj Kołodziejczyk, og i starten også med Patryk Czyżewski – vi lette etter uttrykket intuitivt.
Det mest fascinerende var hvor raskt mye av dette kom – ofte i løpet av en time, noen ganger enda raskere. Som om musikken allerede fantes i meg og bare ventet på å bli hørt.
Hva var det viktigste for deg i arbeidet med debutalbumet?
Det viktigste var å være autentisk. Jeg ønsket ikke å følge det som «selger» eller tilpasse meg trender, og heller ikke gi etter for presset om at alt må appellere til alle.
Jeg trenger en indre sammenheng i det jeg skaper – at musikken virkelig er min, og at den føles ekte for meg.
Jeg tror at hvis noe er ærlig og sant, vil det før eller siden finne sitt publikum.
Ved å gi ut et album i Norge-språk på det polske markedet, har du blitt den første polske artisten som gjør noe slikt. Du har på mange måter bygget en kulturell bro mellom to land. Er du ikke redd for at det kan bli misforstått? Polske radiostasjoner spiller som regel musikk enten på engelsk eller polsk.
Jeg har personlig ikke opplevd noen misforståelser knyttet til at albumet er på norsk, men jeg forstår at det for noen kan virke som et uvanlig valg.
Samtidig har det aldri vært viktig for meg å lage musikk med tanke på streaming eller markedets forventninger. Det viktigste er at den er autentisk – at den virkelig kommer fra meg og henger sammen med hvem jeg er.
Selvfølgelig ville jeg blitt glad hvis «Et savn» ble spilt på større radiokanaler, fordi det gir mulighet til å nå flere lyttere.
Men enda viktigere for meg er at jeg genuint liker denne musikken selv – at jeg ønsker å fremføre den og stadig vende tilbake til den.
Albumet følges også av musikkvideoer…
Ja, vi har laget musikkvideoer som er en veldig viktig del av prosjektet. De er regissert av Mikołaj Kołodziejczyk – en allsidig kunstner og samtidig medskaper av albumet.
Fra starten av var det viktig for meg å spille dem inn i Norge, og at helheten – musikk, bilde og foto – skulle være gjennomført og henge sammen. Jeg visste også at fotoshooten måtte ha den samme stemningen.
Siden jeg er spesielt glad i Norge om høsten, bestemte jeg meg for å samle et lite team og reise dit i noen dager.
Vi dro i en liten gruppe på tre – sammen med Mikołaj og fotograf Karola Sykut. Det var en intens, men veldig fin tur. Vi leide bil, tilbrakte nesten to dager på veien og brukte én dag på innspilling. Vi bodde hos venner av meg, som tok imot oss med stor varme.
Selve innspillingen var krevende – vi møtte kraftig vind og en svært lav følt temperatur, og jeg var ikke forberedt på slike forhold. Jeg husker at jeg etter den første videoen bare hadde lyst til å komme meg i varmen og bli der.
Men i dag er jeg veldig glad for at vi ikke ga opp – alt dette bidro til å skape et uttrykk som virkelig gjenspeiler stemningen på albumet.
Albumet er nå også ute i fysisk format, og har fått mediepatronat fra Ale Muzyka. Hva skjer videre?
Nå er tiden inne for å la musikken leve på scenen. Vi har en releasekonsert i Lublin, og jeg håper det bare er begynnelsen – at vi får mulighet til å spille dette materialet flere steder i Polen.
Jeg kan også avsløre at jeg veldig gjerne vil ta prosjektet til Norge og fremføre det der – på stedet som i stor grad har formet det. Det ville vært en symbolsk avslutning på denne reisen.
Kommer det et nytt album – kanskje med tekster på polsk, eller vil du fortsette i samme spor?
Jeg tror det som kommer videre vil være mer variert – med tekster både på polsk og engelsk.
Jeg kjenner på to retninger jeg virkelig ønsker å utforske. Den ene er mer åndelig – jeg drømmer om et lovsangsalbum som vil være veldig personlig for meg.
Den andre er neo-soul og R&B – uttrykk jeg virkelig føler meg hjemme i, og som har vært med meg lenge.
Jeg opplever det som et naturlig neste steg – å gi meg selv rom til å utforske ulike sider av min egen musikalske identitet.
Takk for praten.
Tusen takk!