Oversettelse: Sviatlana Kharkevich
Rett fra hjertet. Ei kvinne
Kjære kvinner! Jeg skriver dette brevet til dere fordi at jeg vet at vi har mye til felles. Flere av oss vet hvordan det føles å være skuffet og å være elsket. Dere vet hva tårene smaker som når man mister noen. Dere vet hvordan det er å være sliten av store oppgavemengder. Dere kjenner til dager som er dominert av rutine i så stor grad at det å smile oppleves som uoverkommelig. Noen av dere sier at livet er vakkert, mens andre mener at det suger. Dette kan tilsynelatende oppleves som motstridende, men hver og en av dere har rett. Livet er slik vi opplever det.
Vet dere hva? Det finnes en annen viktig ting vi har til felles. Det er et kvinnehjerte.
Det er et datterhjerte, søsterhjerte og morshjerte, kjærestehjerte og konehjerte. Det er et hjerte som utsettes for slag hver dag. Du har kanskje brukt rustning en god stund. Det har du kanskje gjort for din egen sikkerhets skyld. Det har du kanskje gjort for å ikke få enda flere sår. Det er bedre å få avtrykk på sensitiv hud enn å la seg å bli såret om og om igjen. Av og til funker det, men av og til får du høre at du er ufølsom.
Noen ganger blir du så overveldet av rustningens vekt at du ikke tillater deg selv å huske at det finnes noe mer under panseret. Eller så er du like delikat som en markblomst. Du kan ikke leve på en annen måte enn å være skjør. Det er veldig lett å knuse deg. Dette kan skje ved et tilfeldig ord, en uforsiktig gest og – Gud forby – en bevisst handling. Ditt liv er som en daglig tur på glasskår. Det er smertefullt. Du venter bare på den som skal beskytte deg med skjoldet sitt, mens du samtidig glemmer at riddere (nesten) ikke finnes. Eller kanskje er du en velbalansert og jordnær kvinne? Du går mot et klart definert mål. Du er vellykket, har en god karriere og er fornøyd. Du står støtt som en klippe. Du er selvsikker.
Uansett hvem du er eller hvordan du vil fremstå for resten av verden, har du kanskje ikke så mye tid til hjertet ditt? Har du kanskje også glemt at et sted inni deg skinner det et lite lys? Det glemmer jeg noen ganger.
Dette er et sted der det ikke finnes plass til «jeg-et» eller til «meg». Dette er et sted der det viktigste er lyset som ikke synes da det er dekket av mørket. Dette er et sted der din stilling, dine matlagingsferdigheter og din vekt ikke har noen betydning. Fordi det er nettopp der du møter den sanne deg, uten sminke, en ny bluse eller blonder. Du møter den sanne deg ikke for å beundre deg selv, eller for å gråte over deg selv. Du møter den sanne deg for å minne deg selv på ditt opphav og for å kunne få kjenne i et lite øyeblikk hvordan det er å være akkurat der.
Jeg tror ikke vi er herfra. Jeg skulle ønske man kunne sagt at vi er fra Venus. Men det stemmer heller ikke. Jeg tror vi kommer fra et annet sted og at hver og en av oss bærer på kjerneelementer fra dette stedet. Disse kan bli sett i gode gester og ord, sensitivitet, medfølelse og forståelse. Disse finnes i dine øyne. Hvis du ønsker å ha dem.
Hva mer skal man si? Vi har indre styrke som ikke kommer fra denne planeten.