Trakassert, truet, fjernet. Likhet – ikke for alle?

Artykuł po polsku przeczytasz tutaj: Nękani, zastraszani, usunięci. Równość nie dla każdego?

De jobber og betaler skatt på lik linje med Norges innbyggere. De er fagorganiserte og betaler kontingent som alle andre medlemmer. Men når de trenger hjelp fra det norske systemet de selv er med på å støtte – da gjelder ikke likhet for loven lenger.

„Du har én time på å pakke og forlate området.” 

 Disse ordene fikk Kamil Mazurek, ansatt i Adecco, høre bare fire dager etter at han varslet om mobbing på arbeidsplassen.

– Jeg ble behandlet som søppel. Jeg er psykisk ødelagt og redd for å bli kastet ut av ethvert prosjekt jeg havner på, sier Kamil.

To uker senere ble flere ansatte som varslet om kritikkverdige forhold fjernet fra prosjektet i Skien.

De varslet om mobbing – og ble fjernet fra prosjektet. Er dette gjengjeldelse?
Ansatte i Adecco som jobbet med byggingen i Skien, hevder at selskapet kastet dem ut av prosjektet i stedet for å beskytte dem.

– Vi ser på dette som gjengjeldelse. Arbeidsgiver og ledelsen har utsatt oss for represalier fordi vi varslet om urett, mobbing, trusler, fare for liv og helse og manipulasjon, sier Piotr Szymczyk, en annen Adecco-ansatt som også ble fjernet fra prosjektet.

Ifølge lovverket er gjengjeldelse definert som:

„enhver ugunstig handling, praksis eller unnlatelse som er en følge av eller reaksjon på en varsling fra en arbeidstaker (…)”. 

Kilden: Arbeidsmiljøloven  § 2 A-4

Prosjektet i Skien er en av de største byggeinvesteringene i regionen – byggingen av et moderne datasenter for Google. Prosjektet ledes av Skanska Norge Anlegg AS, som er hovedentreprenør. Ifølge bransjenettstedet Industry Radar er dette prosjektet en del av Googles globale infrastruktur, og har stor betydning for utviklingen av digitale tjenester i Europa.

Adecco er et bemanningsbyrå som ansetter mange utenlandske arbeidere.

Utestengt etter varsling: – De sa vi kunne si ifra uten konsekvenser

I februar 2025 slo flere ansatte fra Adecco alarm. De varslet om mobbing og trusler fra en av formennene på prosjektet i Skien. Arbeidsmiljøet var blitt så giftig at det ikke lenger var til å holde ut.

Marek Mirus var én av dem som hevet stemmen. Nå er han ute av prosjektet.

Etter at rotasjonen var over og de var hjemme, kom beskjeden:
De skulle ikke tilbake til Skien. Ingen forklaring. Ikke et ord på papir.

– Vi ba om en skriftlig begrunnelse, på en e-post eller på papir. Det er fortsatt stille, sier Marek – to måneder senere.

Varslet – og ble skjøvet ut?

Kamil Mazurek, medlem av Fellesforbundet, tok grep 13. februar.
Han varslet Fellesforbundets organisasjonsarbeider Justyna Marciniak om det han opplevde som grov oppførsel fra en formann. Samme dag gikk saken til Adeccos tillitsmann.

Arkadiusz Płotka, som har tillitsmannrollen, tok kontakt med anleggslederen i Adecco og personen fra Adecco som var ansvarlig for dette prosjektet. I samtalen nevnte han mobbing. Trusler. Og ett navn.

– Jeg visste det var flere som reagerte på denne formannen. Jeg trodde Adecco ville roe situasjonen, snakke med folk, finne en vei videre. Men det skjedde aldri, sier Płotka.

Rask reaksjon

Varslet var knapt levert før Adecco satte hjul i bevegelse. Fire dager senere – mandag 17. februar – dukket både anleggslederen og driftslederen opp på prosjektet i Skien. De sa lite. Observerte i stillhet. Hendene bak ryggen. Øyne som fulgte hvert steg.

Så, noen timer inn i dagen, kom beskjeden – uten forvarsel, uten papir:

Kamil Mazurek måtte forlate byggeplassen. Umiddelbart.

– Klokka var 11.30 da lederne mine hentet meg. De ba meg skrive under på en oppsigelse. Jeg nektet, forteller Kamil.

Det hjalp ikke.

– De sa jeg lagde problemer. At jeg aldri ville få jobbe i Adecco igjen. Jeg spurte: „Har noen klaget på jobben jeg har gjort?”
Svaret var nei.
– Men de kalte meg likevel «problematisk». Jeg fikk én time til å pakke sakene mine og komme meg ut.

Fra varsel til utkastelse fra prosjektet – på under en uke.

Hva skjedde egentlig på prosjektet i Skien?

Mobbing? 

Hendelsene på Skien-prosjektet er noe Kamil Mazurek vil huske lenge. 

Datoen var 11. februar. Stemningen på byggeplassen var allerede anspent da en ubehagelig ordveksling oppsto mellom Kamil og en av formennene. 

– Han ble plutselig aggressiv. Viftet med armene. Mumlet for seg selv. Jeg forstod ikke hva som trigget det, men det var urovekkende, forteller Kamil Mazurek.

Samme dag rapporterte Kamil til sin overordnede, driftslederen fra Adecco, at han hadde fått for små arbeidsstøvler som forårsaket smertefulle gnagsår på føttene.

– Driftslederen kom med et nytt par dagen etter. Jeg ba om de større støvlene rundt kl. åtte om morgenen, fordi de gamle gnagde og føttene blødde. Men han ba meg gå tilbake til arbeidet og ikke si noe. Jeg fikk støvlene rundt kl. tolv, men han hadde dem i bilen på byggeplassens parkering.

Blodige føtter. Aggressive formenn. Taus ledelse.

– Jeg forstår ikke slik oppførsel, sier Kamil.

Eskalering av aggressivitet fra formannen

Dagen etter ble stemningen enda mer trykket.

– Den samme formannen begynte å skrike at vi bar stål på feil måte og at vi var ineffektive. Han sa at jeg skulle bli sagt opp fordi jeg jobbet for sakte, selv om han visste at jeg hadde sår og blodige føtter, forteller Mazurek.

Han fortalte driftslederen i Adecco hva som hadde skjedd. Om utbruddet. Om truslene.
Svaret?
– Jeg fikk beskjed om å holde kjeft og gå tilbake til arbeidet. Jeg informerte Justyna Marciniak fra Fellesforbundet om hele hendelsen, sier han.

Fem dager senere ble Mazurek fjernet fra prosjektet. Hans oppsigelse møtte motstand fra resten av arbeidslaget.

De føler seg truet

– Vi krevde at Kamil skulle tilbake på prosjektet. For oss var det åpenbart at han ble fjernet som syndebukk etter å ha varslet om uregelmessigheter. Den umiddelbare fjerningen av personen som torde å rapportere et problem, oppfattet vi som en form for trussel, sier andre i arbeidslaget som er ansatt av Adecco på prosjektet i Skien.

I stedet for å lytte til de ansattes bekymringer, fjerner selskapet flere personer fra prosjektet i de påfølgende ukene.

I denne saken sendte redaksjonen til Razem Norge spørsmål til Adecco.

– Adecco Solutions AS har rutiner for rapportering både via overordnet, samt tariffavtale og tillitsvalgte som skal ivareta de ansatte. Vi tar all informasjon som kommer inn alvorlig og det blir gjort undersøkelser, skriver Erling Kornkveen, direktør for Adecco Solutions i en e-post sendt til Razem Norge.

Adecco kommenterer ikke de konkrete uregelmessighetene som ble meldt inn av ansatte.

– Det kan antas at det har vært gjengjeldelse mot de ansatte som varslet om uregelmessigheter, altså brudd på § 2A-4 i Arbeidsmiljøloven, sier Justyna Marciniak fra Fellesforbundet.

Når det gjelder spørsmålet om hvorfor Kamil Mazurek ble fjernet fra prosjektet, ga ikke Adecco noe svar.

– Adecco, i stedet for å prøve å dykke ned i saken og løse den, gjorde som de pleier: de eliminerte problemet i form av folk som klaget på situasjonen, mener Arkadiusz Płotka.

«Som vanlig»? En gjentakende historie

I desember 2024 ble Kamil Mazurek sammen med sine kolleger fra arbeidslaget – deltakerne i de beskrevne hendelsene – fjernet fra prosjektet «Snøhvit», som ble gjennomført på Melkøya.

Prosjektet, som er estimert til å koste 13 milliarder kroner, gjelder oppgraderingen av Hammerfest LNG-anlegget og er et av de viktigste energiprosjektene til Equinor. Ansvarlig for gjennomføringen er Aibel, og byggingen utføres av Consto Anlegg Nord AS. Noen av oppgavene utføres av Adecco-ansatte samt arbeidere fra Consto Dambygg, Workshop, Armeringssenteret, Sibe, Bilfinger / Yabimo.
Bak kulissene i dette enorme prosjektet finnes imidlertid klager på dårlige arbeidsforhold, diskriminering og forsømmelse av sikkerhetsregler.

Utsatt for fare?

– Vi søkte hjelp fra sjefene våre i Adecco, men fikk den ikke, sier Piotr Szymczyk, med henvisning til hendelsene som fant sted på Melkøya flere måneder tidligere. 

Den gangen rapporterte de utenlandske arbeiderne at de jobbet under farlige forhold, ikke hadde tilgang til toaletter, og at deres varsler om gassforgiftning og diskriminering ble ignorert. Brudd ble rapportert flere ganger. Fagforeningen NAF (Norsk Arbeidsmandsforbund) tok noen grep, men ifølge de som varslet om uregelmessighetene, førte ikke disse til ønskede resultater.

Politikeren Ewelina Baj (Venstre) tok offentlig til orde for de ansatte.

– Problemet er at utenlandske arbeidere i Norge ikke får tilstrekkelig hjelp. Jeg ser at fagforeningene står mer bak arbeidsgiveren enn bak arbeidstakeren. Varsling blir ofte ikke tatt på alvor, sier Ewelina Baj.

Etter mislykkede forsøk på å løse problemene, besluttet de ansatte i oktober 2024 å skrive en kollektiv brev til selskapene Aibel og Equinor. Dokumentet inneholdt 70 punkter som beskrev uregelmessigheter, inkludert trusler, rasisme og brudd på HMS-regler. 

Flere av de som signerte ble fjernet fra prosjektet, mens andre ble sagt opp.

Stemmen fra byggeplassen

I petisjonen forberedt av arbeiderne fra Melkøya kan man blant annet lese:

“Arbeid fra stillas i høyden ved på- og fra kobling av elementer krever å lene seg ut av stillaset, arbeidstakere er tvunget til å jobbe uten sikkerhetsseler.”

“Folk blir tvunget til å jobbe på Hot Plant uten å ha et kurs på gass-sensoren som alle har gått gjennom før.”

“Folk får gassforgiftning og blir sendt til legevakt etter 2 dager med gassforgiftning.”

“Det er 1 toalett for 40 personer tilgjengelig på L201.”

“Polske ansatte ser en klar forskjell i hvordan de blir behandlet av ledere og hvordan nordmenn blir behandlet.”

“Når vi står i en lang kø for mat, er lederne allerede ferdige med måltidene sine, og forbi oss bruker de ordene «Polakker/bemanning skal stå i kø» og «polakker skal alltid være sist».”

“Ledere mener at polske arbeidere helst ikke skal snakke hverandre på jobb” og “Ledere hevder at «når polske ansatte er stresset på jobben – er de mer produktive».”

“Polske ansatte har forbud mot å bruke bil og sykkel på jobb, norske kolleger har tilgang til bil og sykkel.”

Lederen “sier at man må bære stålbjelker i stedet for å bruke kran. Personen som gjorde dette arbeidet har anstrengte muskler som presser på lungene og har pusteproblemer. Denne personen har vært sykmeldt i 5 dager. Dette er diagnosen til en lege fra legevakt.”

Dokumentet er signert av 116 utenlandske arbeidere, inkludert Piotr Szymczyk, Kamil Mazurek og deres kolleger fra arbeidslaget. Hele rotasjonsgruppen deres ble ekskludert fra prosjektet. Syv av dem ble overført til prosjektet i Skien. Der kom de under tilsyn av en formann som ifølge mange ansatte praktiserte mobbing og trusler.
Da de igjen rapporterte uregelmessigheter, ble de nok en gang fjernet – alle unntatt Dariusz Oliwa, som hadde rollen som verneombud.

– Når ansatte går til lederne for å få hjelp, blir de ignorert og til slutt sagt opp. Det samme skjedde også i Boliden, bare at der ble symptomene på kvikksølvgiftforgiftning bagatellisert. Folk som jobbet med demontering av tanken rapporterte utslett, pustebesvær. Det var også polakker, som jobbet som underleverandører, kommenterer Baj.

Trusler?

„Kniven brukes ikke bare til å lage smørbrød”

La oss gå tilbake til prosjektet i Skien. Der, etter at lederne ankom og fjernet Kamil, tilspisser stemningen seg.

Det er mandag, 17. februar. Litt før klokken 18:00, skriver Piotr Szymczyk, mens han holder telefonen hardt i hånden, en melding på engelsk til prosjektlederen med en forespørsel om hjelp. Han prøver å kontrollere pusten. Han rapporterer om en bekymringsfull oppførsel fra en av formennene, som skal ha spurt to arbeidere:
“Vet dere hva en kniv brukes til? En kniv kan brukes til å skjære brød, men den kan også brukes til å skade seg selv, og man kan skade andre med den.”

Ordene fryser blodet i årene. De er skremmende. De høres ut som en trussel om vold. Arbeiderne ber prosjektlederen fra Skanska om å kontakte politiet. De bor i de samme containerne som formannen. De er redde for sin egen sikkerhet.

Men politiet kommer ikke.

– Politiet mottok en melding om hendelsen i Skien den 17. februar 2025, der det ble nevnt verbale trusler med referanse til en kniv, bekrefter Frank Gran, leder for operasjonssentralen i Østfold politidistrikt, i en e-post til Razem Norge.

Politiet kommer heller ikke når Justyna Marciniak ringer nødnummeret 112 etter klokken 20:00. Hun gir adressen og peker ut en kontaktperson på stedet.

Piotr Szymczyk forteller at han den kvelden, på vei til kantinen, så formannen bak seg.

– Jeg ventet med vilje til han var ferdig med middagen. Jeg var redd for ham. Jeg følte meg truet. Jeg løp til toalettet og låste meg inne, redd for livet og helsen min.

Politiet reagerer fortsatt ikke. Etter kl. 21:00 ringer de ansatte igjen. De får beskjed om at en patrulje er på vei.

Men patruljen kommer ikke.

– Det er korrekt, at det ble gjort et nytt oppkall etter kl. 21:00. På dette tidspunktet var det imidlertid ingen ledige patruljer tilgjengelige for oppdraget, da politiet var opptatt med andre pågående hendelser. Prioritering av ressurser skjer alltid basert på alvorlighetsgrad og tilgjengelighet, forklarer inspektør Gran.

Manipulasjon?

Tirsdag 18. februar, på prosjektet i Skien, avholdes to møter i forbindelse med de uønskede hendelsene. Men ett av møtene blir de ansatte i Adecco, som har rapportert mobbing, ikke informert om.

– Helse- og sikkerhetsspesialisten fra Skanska ringte meg på ettermiddagen og spurte om vi visste om møtet om morgenen. Hun forklarte at lederne våre skulle ha informert oss om det. Ingen av oss hadde fått slik informasjon. Da ba hun meg om å videreformidle beskjeden om møtet som var planlagt på ettermiddagen. Det ble faktisk gjennomført, og hun deltok aktivt i det, forteller Piotr Szymczyk.

På møtet, som de ansatte i Adecco finner ut om fra helse- og sikkerhetsspesialisten i Skanska, snakker flere av arbeiderne igjen om stress, mobbing og trusler.

Formannen, som har fått flere klager, blir fjernet fra prosjektet, og anleggslederen informerer de tilstedeværende om at Kamil Mazurek er fjernet fra prosjektet. Han refererer til et påstått forslag fra tillitsmann Arkadiusz Płotka, som skal ha ansett Kamil som en konfliktskapende person.

To dager senere, torsdag 20. februar, sender anleggslederen en melding til flere av de ansatte og Kamil, der han innrømmer at han selv hadde tatt beslutningen om å fjerne Kamil fra prosjektet. Dette skjer etter intervensjonen fra Arkadiusz Płotka, som krevde en korrigering av den uriktige informasjonen som ble gitt til de ansatte på møtet, om at han skulle ha hatt noe å gjøre med Kamils fjerning.

Derimot blir Dariusz Oliwa, som er høyt verdsatt av sine kolleger, først degradert fra posisjonen som formann, men blir deretter valgt som verneombud og gjeninnsatt i sin tidligere rolle.

Etter flere dager blir ytterligere fem menn, som har rapportert uregelmessigheter, fjernet fra prosjektet i Skien. De får høre fra Adecco at beslutningen ble tatt av Skanska. De krever skriftlig informasjon. Til ingen nytte – selskapet svarer ikke.

Christopher Griffiths, senior kommunikasjonsrådgiver i Skanska Norge AS, svarte i en e-post til Razem Norge at de ser på dette som en personalsak og ikke ønsker å kommentere saken.

– Spørsmålet er: Er ikke de som ikke ble fjernet fra prosjektet i Skien, men som så hele situasjonen, egentlig ofre for trusler? Disse menneskene vet det, og alle av dem sier det: De andre sa for mye. De skulle ha holdt kjeft. Dette er et klart signal til oss, sier Justyna Marciniak fra Fellesforbundet.

Fagforeninger og systemisk diskriminering?

De fleste lokale fagforeninger har ikke representanter som snakker polsk. Derfor henvender mange polskspråklige arbeidere seg til Justyna Marciniak.

– Jeg forklarer dem hvordan de skal håndtere saker, hva de bør være oppmerksomme på, hva de bør spørre om. Jeg viser dem verktøyene, forklarer hun sin rolle.

Men noen av de polakkene som kontakter henne, er medlemmer av andre fagforeninger som ikke kan tilby hjelp på polsk. Slik var det for eksempel på prosjektet på Melkøya. Arbeidsgiveren påla de ansatte å bli med i en bestemt fagforening – NAF. Marciniak støttet arbeidere som signaliserte alvorlige uregelmessigheter på dette prosjektet. Hun fikk imidlertid et klart signal fra lederen for Fellesforbundet: Hun fikk ikke kontakte de polske arbeiderne fra Melkøya som var medlem av NAF. Hun bestemte seg derfor for å støtte dem i sin egen fritid, etter arbeidstid.

Som hun informerer, tar saker som fagforeningene velger å overlevere til fagforeningsadvokater vanligvis rundt to år.

– Jeg ser et mønster. Når jeg videreformidler en sak, får jeg en følelse av at det oppstår en enorm blokkering som skal hindre behandling av visse typer saker. Etter min mening handler det om å forhindre å gå imot store selskaper.

Spørsmålet melder seg: Hvem representerer fagforeningene egentlig?

– Det er et veldig godt spørsmål.

Det oppstår et øyeblikk med stillhet.

– Det er et veldig godt spørsmål: Hvem representerer fagforeningene? Men jeg klarer ikke å svare på det, sier Justyna Marciniak til slutt med lav stemme.

Utenlandske arbeidere, inkludert polske rotasjonsarbeidere, snakker ofte om diskriminering knyttet til deres opprinnelse. Er det mulig at problemet strekker seg dypere, til systemets røtter?

– I et helt år skrev jeg på en rapport om hvordan fagorganiserte utenlandske arbeidere behandles på norske verft, hvordan de mister jobbene sine, hvordan ingen hjelper dem, og hvordan de ikke får svar på e-poster og spørsmål. Jeg har ingen tvil om at dette er systemisk diskriminering av arbeidsinnvandrere. Jeg sendte rapporten som et varsel, men ledelsen i Fellesforbundet mente at dette ikke var et varsel og at de ville håndtere saken internt. Da jeg sendte rapporten via de offisielle kanalene, ønsket ikke personen i våre fagforeninger som håndterer varsler å diskutere saken med meg. Jeg møtte en kald reaksjon og fikk bare vite at ledelsen tar saken videre. Det har nå gått et år siden jeg sendte rapporten, og ingenting har skjedd. Er det systemisk diskriminering av arbeidsinnvandrere? Ja, det er det.

I rapporten har Justyna Marciniak analysert og beskrevet historier som ble fortalt henne av dusinvis av personer. Hun skrev den i løpet av ni måneder.

– Sakene viser virkeligheten der migrasjonsarbeidere raskt må innse at norske sikkerhetsnett, som arbeidsrettigheter, sosiale rettigheter og medlemskap i fagforeninger, bare er en illusjon. Arbeidet med rapporten fylte meg med tristhet, frustrasjon, indignasjon og skam. Det ble tydelig for meg at det disse arbeidstakerne opplever, er uetisk. Jeg mente at det måtte gjøres noe for å endre deres situasjon, sier Justyna Marciniak.

Utnyttelse av polakker er lønnsomt

Ewelina Baj

– Det er på tide med en debatt om virkeligheten for arbeidsinnvandrere i Norge. Å styrke varsleres stilling er et viktig steg mot rettferdighet og trygghet på arbeidsplassen. Som den største innvandrergruppen i landet har polakker en stemme og en kraft til å starte positive endringer. La oss ikke være redde for å snakke høyt om det som berører oss – oppfordrer Ewelina Baj.

De som er rammet?

Arbeiderne fra Adecco, som har blitt fjernet fra prosjektene for andre gang, er knust. Situasjonen påvirker også deres mentale helse.

Kamil Mazurek 

– Jeg ble behandlet som søppel. Jeg er psykisk ødelagt, redd for å bli kastet ut fra hvilket som helst prosjekt jeg kommer til, uansett hva jeg gjør, jeg vil bli fjernet. Jeg har familie å forsørge, og min lønn er den eneste inntektskilden.

Ariel Goleń:

– Etter alt som har skjedd, er jeg helt utmattet mentalt. Jeg har aldri opplevd slike situasjoner på jobb før. Det som sjokkerte meg mest, var situasjonen med kniven. Jeg ble kastet ut fra prosjektet, og jeg fikk vite det noen dager før planlagt avreise til Norge. Jeg mistet jobben og muligheten til å tjene penger. Alle disse hendelsene har ført til at jeg er under stort stress og i nervøs tilstand, og jeg ønsket bare å jobbe i et normalt arbeidsmiljø.

Ariel fikk et plutselig oppsigelse fra prosjektet på Melkøya og opplevde et nervøst sammenbrudd. Senere dro han på en rotasjon til Skien, og ble igjen kastet ut av prosjektet. Han lider av depresjon og er på sykemelding.

Piotr Kozik:

– Jeg er helt ødelagt av situasjonen. Til tross for at det har gått så lang tid, sitter det fortsatt i meg. Jeg har aldri opplevd noe sånt i mitt liv. Under en telefonsamtale med Adecco, da jeg spurte hvorfor jeg ble sagt opp, fikk jeg bare svaret at vi ikke burde ha tilkalt politiet. Vi visste at dette var hevn for vårt syn på en formann, hevn mot oss varslerne fra Melkøya for at vi tar vare på vår mentale og fysiske helse. Er dette normalt?

Marek Mirus:

– De forsikret oss om at vi ikke ville møte noen konsekvenser for å si vår mening. Men det var ikke sant.

Marek mottok fra Adecco tilbud om arbeid på et annet prosjekt med dårligere lønnsbetingelser og endret rotasjonsplan.

Piotr Szymczyk:

– Frykten som ble utløst av truslene fra formannen, var felles for alle mine kolleger. Vi følte alle en reell trussel. 

Sławomir Kornaś:

– Da jeg så Piotr Szymczyk den dagen, helt rystet og ser seg over skulderen i frykt for formannen, følte jeg også skrekk og frykt for mitt eget liv. Noen dager før planlagt avreise til jobb fikk jeg beskjed om at jeg ikke skulle dra til dette prosjektet. Nok en gang stress og spørsmålet hvorfor…?

Kun Dariusz Oliwa, som på møtet i februar ble valgt som verneombud av sine kolleger, beholdt sin stilling på prosjektet i Skien.

– Jeg kan ikke kommentere enkeltsaker, men alle arbeidstakere i Norge, uansett nasjonalitet, har krav på trygge og rettferdige arbeidsforhold. Det er uakseptabelt hvis arbeidsgivere lukker øynene for trakassering og diskriminering – skriver Per Olav Skurdal Hopsø, statssekretær i arbeids- og inkluderingsdepartementet i en e-post til Razem Norge.

Likhet kun på papiret?

Norge er stolt av å ha et av verdens beste systemer for arbeidsliv og arbeidstakervern. Dette systemet skal beskytte alle, uansett opprinnelse. Hver arbeidstaker fortjener trygghet, respekt og rettferdig behandling.

Men historien til Adecco-arbeiderne avdekker en annen, mindre kjent virkelighet. Den er likevel ikke enestående. I september i fjor ble ni arbeidere – åtte av dem polske – forgiftet med kvikksølv ved sinkverket Boliden Odda. De sliter fortsatt med alvorlige helseplager. Ingen har så langt blitt holdt ansvarlig – «etterforskning pågår» – det er den eneste forklaringen de har fått.

Petisjonen fra Melkøya er nok et signal om et system som beskytter noen, men svikter andre. Og det finnes historier vi aldri får høre om.

For at endring skal være mulig, bør varslere få reell beskyttelse mot represalier, uavhengig av nasjonalitet. I et demokratisk samfunn er likhet for loven ikke et privilegium. Det er et fundament.