Oversettelse: Sawa Bańka
«Vi Sigøynere som haster med vinden»
Dette er noen av ordene fra en kjent sang i Polen, som ofte blir sunget ved bålet. Dette utdraget passer godt inn i historien til det norske romfolket.
Hvorfor?
For i motsetning til andre land som de reiste til med leirene sine, reiste romer i Norge vanligvis med båter drevet av vinden. De ga selvfølgelig ikke opp hestene sine, noe vi skal snakke mer om senere i artikkelen.
Basert på skriftlige kilder ble det første fotsporet til Sigøynere eller for å være mer politisk korrekt, romer i Skandinavia – dokumentert i Danmark i 1505, og syv år senere i Sverige. De kom trolig til Norge ikke så lenge etterpå.
Det var ikke massemigrasjon. Det var ingen romfolk-konge som ga ordren:
«Pakk vognene, jeg skal til Norge etter laks, for jeg har allerede spist svenske kjøttboller».
Migrasjonen var gradvis. De reiste i små grupper og forsto raskt at det er bedre å reise langs vann, ovenfor andre fremkomstmuligheter.
Det tok ikke lang tid før kongen av Danmark og Norge, Christian III i år 1536, beordret alle tatere til å bli utvist (som den dag i dag kalles Romfolket). Han ga de tre måneder på seg til å komme seg ut av landet.
Ordren var ineffektiv for i 1584 måtte den neste kongen Frederik II, beordre den på nytt.
Den endelige tålmodigheten til herskeren var oppbrukt, og fem år senere ble det gitt ordre om å deportere alle Romfolk og utrydde lederne deres.
Hvis noen tatere våget å vende tilbake, ville de ha døden i møte. Hvorfor vil noen bli kvitt dem? I Kirkerett som også var statens lov på denne tiden, kan vi finne dette utsnittet:
«De følger ikke loven, lurer folk, lyver, stjeler og forhekser».
Det var nok noe sannhet i det, men den som er uten synd, han skal kaste steinen først (ta det helst fra fundamentet til bispegården).
Vanlige mennesker var mer tolerante, og de ignorerte vanligvis denne hjerteløse loven.
Aversjonen mot nykommerne ble født mer av frykten for dem fordi de så annerledes ut og de snakket et annet språk. De hadde forskjellige skikker og var ofte på vandring, for å ikke være inne i systemet.
Det var også økonomiske årsaker, Romfolket var utmerkede håndverkere.
De produserte gryter, panner, kniver og diverse hverdagslige ting av høy kvalitet. I tillegg til denne vant også rikt dekorerte stoffer og flettede kurver raskt markedet, og truet lokale produsenter og handelsmenn.
Som ofte skjer til forsvar for sine egne interesser, spres det rykter om sigøynermagi. Den berømte historien om «spåkvinnen» hørtes alltid på de stedene karavanene besøkte.
Da noe gikk tapt i landsbyen, var det lettere å skylde på sigøynerne. Selv om de sannsynligvis ikke stjal, var det lettere å gi dem skylden enn å finne de skyldige blant sine egne innbyggere. Slik vokste mytene om de onde Taterne.
Tidligere i artikkelen nevnte jeg hester og til tross for at romfolket brukte båtene i hovedsak, ga de aldri opp hestene sine. De var spesialister på dette feltet, og avlet hester i generasjoner.
Der de kunne bruke sine tradisjonelle «campingvogner» eller karavaner, var hesten ofte finne for å dra dem. Når vinteren kom kunne de gjøre «campingvognene» om til sleder, og trekke dem med hestene.
De visste også hvordan de skulle sko hester, behandle dem og kastrere dem.
Disse ferdighetene ble senere observert av det norske militæret, som valgte å ansette Romfolket som dyrepassere.
Å si at Tater lett assimileres er litt for mye, fordi de beholdt sin kulturelle identitet, men de hadde utmerket tilpasningsevne.
Eksempler på dette inkluderer båter som erstatter vogner, tilpasset produserte produkter til lokale behov og skikker, eller absorberer nye ord som tidligere ikke var i finne i språket deres, noe som høres morsomt ut.
Jeg skal prøve å presentere språket, til tross for at annet enn “Gadzio”, som sannsynligvis betyr en mann som ikke er rom, kan jeg ikke et eneste ord på språket deres. Det høres mer eller mindre slik ut:
«Kerdziam łenge różna vróżby Andrzejkowa, kindziam łenge cukierki, ciastki, piben, przystrojindziam łenge sala i bavinenys pes paś Romane gadzitka gila».
Romani-språk er ikke det samme overalt.
I Norge utviklet det såkalte romani rakripa, det vil si romani-språk med skandinavisk syntaks og noen avslutninger. Den brukes fortsatt i dag.
For å gjøre det vanskeligere, slik det sømmer seg mystiske nykommere fra Østen, finnes det også et andrespråk, Rodi, som igjen inneholder elementer av tysk. Det er bare romfolkene selv vet hva som mer finnes av dialektene.
Denne språklige forvirringen har grunner dypt forankret i kulturen som romfolket prøver å beskytte. De avslører ikke hemmelighetene sine.
På spørsmål om hvordan et gitt ord høres ut på språket deres, gir de vanligvis et ord som er oppdiktet eller som betyr noe helt annet.
Forfulgt praktisk talt hvor enn de dukket opp, utviklet de forsvarsmekanismer. Det var mistillit for mistillit.
Det er det samme med språk som med religion.
Avhengig av landet de oppholdt seg i for å unngå religiøs forfølgelse, godtok de den som bekjente seg der, men ikke helt og valgte å beholde mye av sin tro.
Det finnes Romfolk som er katolikker, protestanter, ortodokse kristne, muslimer og flere.
Imidlertid blandes dypt forankrede gamle hinduistiske trosretninger seg med nylig vedtatte kirkesamfunn.
Troen på magi og overnaturlige krefter spiller en stor rolle for romfolket.
Romfolket tror på kraften til sjarm, amuletter og talismaner. De tror også på kraften til forbannelser og helbredende ritualer, og på reinkarnasjon.
Tilbake til historien til det norske Romfolket. Flere av dem til fjordlandet i andre halvdel av 1800-tallet.
Det ble knyttet til romernes avskaffelse av slaveriet i den østlige delen av Europa.
De prøvde å telle dem. Det viste seg å være ekstremt vanskelig, fordi romfolket selv prøvde å omgå ulike lover mot dem og andre globetrottere. De rett og slett ikke lot seg telle. De registrerte bare omkring 1480 av dem, som ikke er så mye.
På begynnelsen av 1800- og 1900-tallet bestemte den norske stat seg for å sivilisere romfolket for enhver pris og tvinge dem til å bosette dem.
Dette var derimot ikke subtile handlinger. Pater Jacob Walnum grunnla i 1897 Foreningen til Forebygging av Løsdrift som skiftet navn med noen års mellomrom, og til slutt i 1986 endret seg til Kirkens Sosialtjeneste-Stiftelse som var finansiert fra starten av den norske stat.
Barna til Romfolket ble tatt med makt fra foreldrene og plassert på barnehjem eller i fosterfamilier.
I 1908 ble det opprettet en arbeidsleir i Svanviken, der de voksne skulle komme seg bort fra løsgjengeri og venne seg til hardt, systematisk arbeid.
Det var strengt forbudt å bruke romani-språket. Som om det ikke var nok, anerkjente Dr. Johan Scharffenberg romfolket som en underlegen rase og arvelig byrde som var et svakt genetisk materiale for fremtidige generasjoner. Han så løsningen på dette «problemet» ved å bruke sterilisering.
Loven fra 1934 tillot frivillig eller obligatorisk sterilisering av utnevnte personer. Det anslås at fra 1930- til 1970-tallet ble rundt 300 kvinner ekskludert fra reproduksjon, 40 prosent av disse i etterkrigstiden.
Under andre verdenskrig var det diskusjon om total tvangssterilisering. Nasjonal Samling under Quisling var en ivrig tilhenger av en slik rasepolitikk. Av økonomiske årsaker ble imidlertid romfolket plassert i tvangsarbeidsleirer hvor de sakte ble utryddet.
Det ser ut til at erfaringene fra grusomhetene tyskerne har begått mot jøder eller sigøynere i Europa, og også mot deres nazi-tilhengere i Norge burde stoppe disse eugeniske og pseudo- assimilasjonistiske impulsene.
Men om ingenting hadde skjedd, hadde ikke politikken til den norske regjeringen endret seg.
Lovene fra begynnelsen av århundret og krigstiden var fortsatt i kraft. I tillegg presset forbudet fra 1951 mot bruk av hester av immigranter i økende grad romfolket mot veggen.
Men … det er “ingen måte” for Sigøyner.
Tilpasningsmestere – i tillegg til de tidligere brukte båtene begynte de å skifte fra hest til bil.
De reiste gjennom hele Norge og sang sanger og solgte sine fine varer.
Bare dokumentaren «Tater» i regi av Vibeke Løkkeberg (vist først i 1973) ble starten på endringer i den norske statens grusomme behandling av Romfolket.
Det var en bred offentlig debatt som resulterte i suspendering av finansiering og til slutt tilbaketrekning fra disse “assimileringsprogrammene”. Selv om man tar i betraktning det faktum at det endelig ikke skjedde før i 1989.
Til slutt fikk Romfolket status som nasjonal minoritet.
En rekke rettssaker resulterte i at de fikk økonomisk kompensasjon for trakassering, sterilisering og tvangsadopsjoner. Romfolket fikk også offentlig beklagelser flere ganger av myndighetene og kirkelige organisasjoner. Sist gang i 2015.
Det ble også bevilget spesielle midler til gjenoppliving og utvikling av romkulturen i Norge, takket være opprettelsen av Senter for Romsk Kultur og Historie samt en utstilling dedikert til dem på Glomdalsmuseet.
Forfølgelsen og undertrykkelsen er over, men disse årene med bestrebelser har fått teksten til sangen til å oppsummere den korte historien til det norske romfolket igjen.
I dag er de ekte Sigøynerne intet eksisterende.