For bare tjue år siden forbandt mange nordmenn ordet «polakk» først og fremst med en bygningsarbeider som kom til Norge for å jobbe noen måneder. I dag er polakker den største innvandrergruppen i Norge. De er naboer, gründere, leger, lærere, idrettsutøvere og foreldre til barn som går på norske skoler.

Hvordan skjedde denne forandringen?

2004 – begynnelsen på en ny historie

Polens medlemskap i EU 1. mai 2004 åpnet et nytt kapittel i migrasjonshistorien. Gjennom Norges deltakelse i EØS fikk tusenvis av polakker mulighet til å arbeide lovlig i norske bedrifter.

I starten planla de fleste ikke å emigrere permanent. De kom for å tjene penger til bolig, betale ned lån eller finansiere barnas utdanning.

Norge hadde stort behov for arbeidskraft, særlig innen bygg- og anleggsbransjen, skipsindustrien, fiskerinæringen og landbruket. Polakker fikk raskt et rykte som solide, hardtarbeidende og dyktige fagarbeidere.

Men dette positive bildet hadde også en annen side.

«Polakk» – mer enn en nasjonalitet, et stereotype

Forskning fra Fafo viser at mange norske arbeidsgivere i de første årene etter EUs utvidelse først og fremst så på polakker som effektive fagarbeidere og kroppsarbeidere. De ble ofte ansatt nettopp fordi de ble forbundet med hardt arbeid, fleksibilitet og vilje til å ta oppgaver som mange nordmenn ikke ønsket.

Etter hvert begynte stereotypien å leve sitt eget liv.

Les også: Bare en jobb, Ole Thorstensen

I dagligtalen dukket til og med uttrykket «polakkarbeid» opp, brukt om fysisk arbeid med lav status. Det handlet ikke lenger om enkeltpersoner, men om et forenklet bilde av en hel gruppe. Forskere pekte på at denne stereotypien kunne bli selvforsterkende – arbeidsgivere forventet først og fremst fysisk arbeid fra polakker, og ga dem derfor sjeldnere stillinger som krevde selvstendighet eller kundekontakt.

Mange polakker forteller at det første spørsmålet de fikk fra nordmenn var:

– «Jobber du på byggeplass?»

Selv om de var ingeniører, lærere eller økonomer.

Fra arbeidstaker til nabo

Med årene begynte noe langt viktigere enn sysselsettingsstatistikken å forandre seg.

Polakker sluttet å være anonyme sesongarbeidere.

De kjøpte boliger.

De startet egne bedrifter.

De hentet familiene sine til Norge.

Barna begynte i norske barnehager og skoler.

Plutselig ble «polakken fra byggeplassen» naboen over gata, pappaen på fotballaget eller mammaen som satt i FAU.

Det var nettopp disse hverdagslige møtene som begynte å bryte ned stereotypiene.

Hva viser forskningen?

Endringen kommer også til syne i holdningsundersøkelser gjennomført av Statistisk sentralbyrå (SSB).

I den nyeste undersøkelsen sier et klart flertall av nordmenn at innvandrere gir et viktig bidrag til det norske arbeidsmarkedet, og de fleste mener også at de beriker landets kulturliv. Samtidig er andelen som mener at innvandrere skaper sosial utrygghet, betydelig lavere enn andelen som vurderer dem positivt.

Selv om undersøkelsen ikke handler spesifikt om polakker, er det nettopp de – som den største innvandrergruppen – som er blant de mest synlige deltakerne i denne utviklingen.

Den største innvandrergruppen

Ifølge tall fra IMDi og SSB bodde det ved inngangen til 2024 over 109 000 innvandrere født i Polen i Norge. I tillegg kommer tusenvis av barn født i Norge av polske foreldre. Polakker er fortsatt landets største innvandrergruppe.

Det betyr at nær sagt alle nordmenn kjenner eller møter polakker i hverdagen.

De jobber sammen.

De bor side om side.

Barna deres går på de samme skolene.

Den daglige kontakten har vist seg å være den beste måten å bryte ned fordommer på.

Historier som har endret bildet av polakker

De siste tjue årene har mange polakker gjort en reise de aldri hadde forestilt seg.

Marek kom til Stavanger som tømrer. Etter noen år startet han sitt eget byggefirma, hvor han i dag sysselsetter både polakker og nordmenn.

Anna begynte som pleiemedarbeider. Etter å ha fått utdanningen godkjent, ble hun sykepleier, og i dag leder hun et team på et sykehjem.

Piotr startet med oppussingsarbeid, tok senere høyere utdanning i Norge og arbeider nå som ingeniør i energibransjen.

Slike historier finnes det tusenvis av.

De havner sjelden på avisforsidene, men det er nettopp disse historiene som gradvis har endret det norske bildet av polakker.

Andre generasjon – nordmenn med polske røtter

Den største forandringen vil likevel komme med barna.

Unge mennesker som er født eller oppvokst i Norge, snakker flytende norsk, ofte like godt som polsk.

For dem er Polen foreldrenes og besteforeldrenes hjemland, mens Norge er landet de har vokst opp i.

Stadig flere studerer ved norske universiteter og arbeider i offentlig sektor, mediene, helsevesenet eller teknologibransjen.

De blir ikke lenger først og fremst sett på som innvandrere.

De er ganske enkelt en del av det moderne Norge.

Har stereotypiene forsvunnet?

Ikke helt.

Forskning viser at mange polakker fortsatt opplever at kompetansen deres blir undervurdert, og at etternavn eller opprinnelse kan påvirke hvordan arbeidsgivere vurderer dem. Dette gjelder særlig personer med høy utdanning, som i starten ofte tar jobber de er overkvalifiserte for.

Likevel stemmer bildet av polakken fra for tjue år siden stadig dårligere med virkeligheten.

Fra «polakk» til «nabo»

Den største forandringen har kanskje ikke skjedd i statistikken, men i språket.

For tjue år siden var «polakken» først og fremst en fremmed arbeider fra Øst-Europa.

I dag er han eller hun stadig oftere «nabo».

Ordet har en helt spesiell betydning i Norge. Det beskriver en person man deler hverdagen med – en man låner verktøy av, slår av en prat med ved postkassene, og hvis barn leker sammen med ens egne.

Det er nettopp i disse hverdagslige relasjonene man tydeligst ser hvordan polakkenes plass i det norske samfunnet har forandret seg.

En historie som fortsatt skrives

Integreringsprosessen tok ikke slutt tjue år etter EUs utvidelse. Nye utfordringer finnes fortsatt: språkopplæring, samfunnsdeltakelse, engasjement i lokaldemokratiet og bedre representasjon av polakker i medier og politikk.

Men én ting virker sikkert: Polakker blir ikke lenger bare sett på som midlertidige arbeidsinnvandrere. De har blitt en varig del av det norske samfunnet.

Og kanskje er den største suksessen i denne historien at nordmenn stadig oftere ikke lenger snakker om «polakker», men ganske enkelt om sine kolleger, naboer og venner. Det er da integrering slutter å være en teori – og blir en naturlig del av hverdagen.