Det skulle være en hyggelig samtale om det å vokse opp og studere i Norge. Men spørsmålet om utfordringene ved å være et polsk barn i Norge åpnet et sår – og mørke minner kom til overflaten. Hvor mange barn med innvandrerbakgrunn kunne ha delt sin egen historie, preget av smerte og kamp for tilhørighet?
Foran meg sitter en ung, smilende 21-åring. Jakub Adam Gołąbek er førsteårsstudent i musikkproduksjon. Han kom til Norge med foreldrene og broren da han var fem år gammel. Jakub husker oppstarten i barnehagen med glede. Han fikk støtte av en tospråklig assistent og lærte raskt norsk. Pedagogene sørget for at hans «annerledeshet» ble sett på som noe positivt. Han tilbrakte ett år i barnehagen i en vennlig atmosfære. Deretter kom barneskolen og ungdomsskolen – med utfordringer som intet barn er forberedt på.
Livsfarlige spøker
Jakub hadde venner. Noen av dem skuffet ham dypt.
Mot slutten av barneskolen demonterte en gutt fra skolen bremsene på sykkelen hans. Han oppfordret Jakub til å sykle ned en bratt bakke ved en trafikkert vei. Andre gutter så at han skrudde på sykkelen, men ingen advarte Jakub. Heldigvis kjørte det ingen bil forbi på veien da den ukontrollerbare sykkelen traff autovernet. Det endte med kraftige skrubbsår. Gjerningsmannen møtte ingen konsekvenser utover en «irettesettende samtale». Er det da rart at han noen måneder senere gjentok «spøken» med sykkelen til en jente fra Litauen?
Til tross for denne hendelsen husker Jakub barneskolen som en periode med ganske gode minner . I motsetning til ungdomsskolen, som etterlot seg mørke minner og bitre refleksjoner om diskriminering i Norge. Diskriminering som lærerne visste om, men likevel gjorde så lite for å stoppe og hjelpe mot mobbingen.
Podcasten med Jakub – norske undertekster
Skjellsord og trusler
– De kalte meg skjellsord og sa at jeg liksom var en jøde. Vi lærte om andre verdenskrig, så noen barn tenkte kanskje at hver polakk er en jøde. Jeg forklarte at det ikke stemmer, og at jeg er polsk.
De ga seg ikke. Når han ba dem slutte, sa de at det bare var spøker. Blant «spøkefuglene» var det særlig én storvokst gutt som skapte frykt. Ingen ville utfordre ham. Det ville ikke Jakub heller. Situasjonen eskalerte da gutten fikk lav orden- og atferdskarakter. Han lot frustrasjonen gå utover Jakub – med skjellsord og dødstrusler mot ham og hunden hans. Han fikk også med seg andre, som trakasserte Jakub i klassens chattekanaler.
– Det var før juleferien. Den verste julen i mitt liv. Jeg var redd og følte meg ikke trygg utenfor hjemmet.
Foreldrene meldte saken til skolen. Ble det noe bedre? For en kort stund. Det var forsonende samtaler, men skolegangen forble en lidelse helt til slutt.
Sier én ting, gjør noe annet
Jakub opplevde også diskriminering på fotballtreningene.
– Treneren sa riktignok at det ikke var plass til mobbing, og at alle var like. Men i kampene satt jeg som regel på benken, selv om jeg ikke spilte dårligere enn de andre. Jeg – og andre utlendinger – fikk spille sjeldnere. Men man går jo ikke på trening for å sitte på benken …
I dag, mange år senere, er det umulig å vite om Jakubs barndom ble opplevd på samme måte av treneren, medelever eller lærere.
Men det var han som etter disse hendelsene måtte få hjelp av psykolog.
Diskrimineringens arr
– En total mangel på selvtillit. Etter slike opplevelser tror du ikke på deg selv i det hele tatt. Du føler at du er dårligere enn andre i alt.
Ved første øyekast er disse sårene usynlige. Hvor mange unge innvandrere bærer dem inni seg? Spørsmålet står åpent – som ubehandlede sår hos dem som «forbrøt seg» basert på sitt opphav.
Jakubs historie har også mange lyse sider. Videregående skole var fri for diskriminering, gode venner han møtte på veien, støtte fra familien som alltid var der. En forståelse av hvor viktig empati er, og et ønske om å bruke sine musikalske og tekstlige evner til å støtte andre. Drømmer som vokste fram gjennom vanskelige erfaringer, og et liv som ikke ble knust.
Hvor mange barn vokser opp med dype sår påført av jevnaldrende? Hvor mange av dem drives av diskriminering til randen av fortvilelse, der barnet gir opp livet? Vi mangler klare tall. Vi vet at selvmordstanker og -forsøk er vanligere blant studenter med innvandrerbakgrunn enn i befolkningen generelt – men vi kjenner ikke årsakene. (NTNU.no – behov for å finne forskning.)
Selvmord er den vanligste dødsårsaken blant personer under 25 år. En studie publisert i Canadian Journal of Psychiatry i 2010 viser en sterk sammenheng mellom mobbing og selvmord. Den norske forskeren Johannes Foss Sigurdson har i sine studier bekreftet at det å bli mobbet i ung alder øker risikoen for selvmordstanker og selvmordsforsøk hos både jenter og gutter.