Jeg sitter foran Kasia, en vakker, selvsikker og varm kvinne i 50-årene. Hun flyttet til Norge tidlig på 90-tallet og har lang erfaring i mediebransjen. Nå jobber hun som Senior Country Manager i et stort firma her i Kristiansand. Vi møtes hjemme hos henne. Kasia gir inntrykk av en kvinne som har alt på stell og lykkes i både arbeids- og privatliv. Historien hennes er derimot full av vonde hendelser og vanskelige perioder – kanskje derfor nøler hun når jeg spør om hva “suksess” betyr for henne.
– For min del betyr det at du trives i livet og føler at du er på et riktig sted, sier hun etterhvert.
Kasia flyttet til Norge på grunn av kjærlighet. Takket være en felles venn ble hun kjent med en nordmann, som hun raskt ble forelsket i. Like raskt bestemte hun seg for å flytte til Oslo. Selv om omstendighetene var svært romantiske, viste begynnelsen på eventyret seg å være langt fra perfekt.
– Hele tiden følte jeg meg som en fremmed. Jeg kunne ikke språket og var ukomfortabel i sosiale situasjoner. Norsk væremåte overrasket meg; jeg opplevde folk som kalde, pragmatiske og distanserte. Jeg savnet Polen og familien, og lurte mye på om valget mitt var riktig.
Selv om det var vanskelig å venne seg til det nye landet, hadde Kasia et klart og tydelig mål: å ta en mastergrad. Hun fikk til og med et stipend på Universitetet i Oslo, men livet hadde andre planer for henne.
– Jeg ble fort gravid. Og da fikk jeg fullstendig panikk, innrømmer Kasia. – Studiene kunne jeg bare glemme. Jeg husker jeg lurte på om jeg skulle dra hjem til Polen, spesielt fordi det begynte å vise seg at drømmemannen min egentlig ikke var så fantastisk som jeg trodde. Forholdet vårt begynte å gå i stykker, sier hun og sukker tungt. – Men jeg bestemte meg for å gi Norge en sjanse. Da skjønte jeg også at jeg burde assimilere litt. Jeg begynte å lære språket på egen hånd og ble nysgjerrig på kulturen. Jeg så mye på NRK og leste Aftenposten, som mannen min abonnerte på. Etter en stund begynte vi å snakke norsk hjemme, og det hjalp til å fort bli flytende i språket.
Kasia deltok også på et kurs som hun fikk tilbudt av NAV. På den tiden var datamaskiner og Internett en nyhet, og den nye teknologien fikk hun grundig opplæring i. Kurset hjalp henne også med å skape et nettverk, som viste seg å være svært kjekt å ha.
– Jeg fikk min første jobb gjennom en vennine jeg traff på kurset, forteller Kasia smilende. – Jeg ble assistent i reklamebyrået hennes og jobbet der i tre år. Etter en stund ble jeg forfremmet til tekstforfatter.
Kasia forteller dette med stolthet. Det var ikke vanlig for noen som ikke hadde norsk som morsmål å jobbe med tekstskriving. Men akkurat da ting begynte å roe seg ned, og livet virket stabilt, dukket nye utfordringer opp. Ekteskapet gikk mot slutt, og på grunn av særeieravtalen hun og ektemannen hadde inngått, endte hun opp uten økonomisk støtte. Eksmannen visste seg i tillegg å være aggressiv, og det førte til at Kasia tok med seg barnet og flyktet til Krisesenteret på Grunnerløkka. På kontoen hadde hun hele syv kroner. Jeg lurer på om hun ikke hadde lyst til å komme tilbake til Polen.
– Nei, sier hun alvorlig. Eksmannen ville frata meg foreldrerett og kaste meg ut av landet. Tre ganger møttes vi i retten. Jeg er klar over at mange ville følt seg knekt av dette, men jeg finner mot og styrke i utfordringer. Jeg kunne ikke la ham ta alt vekk fra meg, sier hun, og vonde minner fører til at smilet hennes visner helt. – Så ble jeg alenemor. Senteret hjalp meg med å finne en ny leilighet og jeg sendte sønnen min til barnehagen. Jeg har også bestemt meg for å bytte jobb. Jobben i reklamebyrået var gøy, men det var ikke det jeg egentlig drømte om. Jeg ville jobbe i media og søkte derfor jobb i bransjen. Og så fikk jeg stilling som bildeansvarlig i et pressebyrå.
Kasia antar at det var hennes mot og sterk vilje, kombinert med arbeidserfaring og utdanning som hun hadde fra Polen som gjorde at hun fikk jobben. Blant 86 andre søkere, var hun den eneste utenlandske. Så fikk alenemoren lynrask karriereutvikling.
– Jeg var 25 da og følte at alt var mulig. I den nye leiligheten malte jeg og tapetserte veggene selv, mens treåringen min løpte rundt. Mesteparten av møblene kjøpte jeg på loppemarkeder. Jeg nøt friheten, gjenvunnet etter det ulykkelige ekteskapet. Norge var også, og fortsatt er, et veldig motiverende sted å bo. Det var så mange muligheter her, mens i Polen strevde folk fortsatt med kommunismens utfordringer. Jeg jobbet hardt for sønnen min sin skyld, og for å forsikre fremtiden vår.
I pressebyrået jobbet Kasia i 18 år. -Litt for lenge, sier hun og ler. Hun samarbeidet med verdens beste fotografer og ble etter hvert avdelingssjef. I mellomtiden stiftet hun også en ny familie og fikk en datter. – Det var så gøy med denne jobben. Arbeidsdager var så ulike, jeg kjedet meg aldri. Jeg trodde jeg skulle jobbe der helt til jeg skulle gå av med pensjon…
Men så skjedde det mye galt på en gang. Først døde plutselig stedatteren til Kasia, som kun var 21 år gammel. Kasia måtte stille for familien – trøste mannen sin og ta ekstra vare på den lille datteren. To uker etter ulykken mistet hun jobben i pressebyrået, som ble nedlagt sammen med alle sine åtte avdelinger i utlandet. Bransjen krympet betydelig på grunn av kraftig vekst av sosiale medier. Sørgende og arbeidsledig, fikk hun også en forferdelig beskjed fra Polen. Faren hennes som hun var veldig glad i fikk kreft, og var døende.
– Ingen ord kan beskrive det vi opplevde på den tiden, sier hun stille. – Alt skjedde så raskt. Pappa døde kort etter jeg fikk beskjeden. Våre norske venner visste ikke hvordan de skulle reagere på situasjonen og ville helst ikke snakke med oss. Folk lot som om de ikke så meg, de snudde seg på gaten eller i bussen. Jeg har aldri følt meg mer ensom.
Men Kasia er en kjempesterk kvinne som ikke lar seg knekke av selv de vondeste hendelsene. Motet hennes lot henne ikke gi opp.
– Jeg måtte gjøre noe. Jeg søkte på alle ledige stillinger i min bransje og fikk etter kort tid en ny jobb i et amerikansk pressebyrå. Så fikk mannen min jobbtilbud i hjembyen sin, Kristiansand, og vi flyttet ned hit med stor glede.
Familien måtte vekk fra Oslo. I Kristiansand ble Kasia tipset om en ledig stilling i en lokal bedrift og endte opp med å koordinere markedsføring for et norsk selskap i Polen.
– Det er et kjempeeventyr! Denne jobben hjelper meg å gjenskape båndet med hjemlandet, som har blitt ganske svakt etter de 30 årene jeg har bodd her. På flere måter blir jeg kjent med Polen på nytt. Og jeg tar i bruk det beste fra begge kulturene i alt jeg gjør.
Jeg spør Kasia om hva hun synes hjalp henne til å like den norske kulturen og vokse så sterkt inn i Norge. Som flere andre opplevde hun jo ikke kjærlighet fra første blikk. Jeg lurer også på hva slags råd hun har til andre polske kvinner som bor i Norge og som også vil følge sine drømmer.
– Man må jo begynne med noe, sier hun. – Uansett hva du jobber med, lær språket skikkelig. Bli kjent med kulturen og tenk deg godt om – kunne du trives her? Norsk kultur har så mye fantastisk å tilby. Jeg elsker for eksempel dugnad. Det er mye her som gjøres i fellesskap, så gjør en innsats og prøv å bli kjent med nordmenn. Se på dem som individuelle mennesker, ikke en hel nasjon som du kanskje har fordommer mot. Glem disse fordommene, understreker Kasia. En annen ting jeg liker her, er at konfliktene løses med dialog og samtale. Jeg kan uttrykke meg fritt og si hva jeg mener om ting. Livet er også mye roligere enn hjemme. Det finnes selvfølgelig ting jeg savner med Polen, legger hun til og ler. -Jeg får noen ganger så sinnsykt lyst på polsk mat. Jeg savner arkitekturen i våre gamle byer. Jeg er også stolt av polsk historie og kulturarv, som jeg forteller datteren min om.
Hva er hennes suksessoppskrift?
-Vi må jobbe litt hardere for å slå gjennom. Det krever nok litt ekstra innsats. Vi må også huske at vi er gjester her, og at vi må tilpasse oss den kulturkoden som gjelder. Ellers oppstår det kulturelle konflikter. Polske kvinner har mange veldig spesielle egenskaper som er kjempefordeler og bør tas i bruk. Jeg krysser virkelig fingrene for enhver av dem.