Det er ikke lett å finne ordene for å skrive noe om Wislawa Szymborska, fordi jeg verdsetter hennes poesi så høyt. Diktene berører meg så dypt. Da jeg leste Szymborskas dikt for første gang, tenkte jeg: hvilken reise har hun hatt i livet? Jeg ble stum av det guddommelige perspektivet hennes. Alt ved poesien hennes er unikt. Det at hun bruker et folkelig språk, enkle bilder eller øyeblikk i menneskets liv, til å lage et fullstendig teaterstykke, med få og korte setninger!
Uansett om det er usynlige mikroorganismer, skyer, skilsmisser, sandkorn ved stranda eller verdenskart hun skriver om, klarer hun å vise oss et nøyaktig bilde av sammenhengen mellom det store og det små i verden. Szymborska har en unik evne til å gjøre det usynlige synlig. Vise oss flere fargenyanser, tonesette menneskelig smerte, som vi før eller siden vil oppleve.
Hun går i dybden på eksistensielle temaer, men har en unik evne til å samtidig puste og dyrke på overflaten. Hun inviterer menneskeheten til å dele avmakten som en uløselig del av livene våre. Men hun åpner også opp for fellesskapsfølelse, ved for eksempel å minne oss på at vi alle er en del av en større verden og at vi alle har et individuelt ansvar: det er å gjøre vårt beste for å ta vare på små øyeblikk av glede, men også ikke være umettelige og grådige på jorda. At vi kan møte vår utilstrekkelighet ved å gjøre det lille vi har mulighet til, fra hvert vårt ståsted.
I ett av diktene skriver hun at det finnes uendelig mange ulike vinkler å se den samme stjerna på himmelen fra. Det er ett av flere eksempler på hvordan poeten gir næring til vår evne til nysgjerrighet. For meg er det et av poetens budskap, det at vi bør bevare og utvikle vår nysgjerrighet i verden. Hun vil at vi skal utforske den indre geografien vår. Stoppe opp ved en enkel følelse, tanke, undre oss og samtidig finne sammenheng mellom det som er rundt oss og det fjerne. Szymborska minner oss på at det ikke nytter å grave seg ned i elendigheten, vi har alltid et valg, vi kan velge vår måte å møte livet på. Diktene farges i klokskap og lyses opp i bevissthet. «Sjelen er til stede kun når smerte og glede opptrer sammen»! Szymborska har klart å kultivere menneskets utallige tanker og følelser i fargerike perlekjeder, som det passer å bære ved alle anledninger vi møter i livet. Jeg håper at mange får glede av å lese poesien hennes og at vi, verden over, dyrker disse verdiene videre gjennom å stoppe opp og å tenke over hva som virkelig er det viktigste i livet.