Oversettelse: Izabela Kamińska
I mars 1942 havnet den første transporten med polske krigsfanger i Norge. De fleste av dem var «Felttogets deltakere» som hadde blitt tatt til fange og satt i krigsfangeleirer i Det tredje riket. Hvorfor kom de egentlig hit? Hitler bestemte seg for å gjøre dette landet til en del av den såkalte Atlanterhavsvollen. Dette utgjorde et nettverk av festningsanlegg som strakte seg fra Sør-Frankrike til Nord-Norge.
Selve formen på landet med så mange fjellområder fremmet tyskernes strategiske planlegging, men samtidig gjorde landets form det vanskelig å bygge festningsanleggene. I tillegg var 3 millioner av Norges innbyggere ikke i stand til å bli ferdige med den store byggeprosessen. Derfor trengte de flere mennesker som kunne hjelpe til. Med dette formålet ble tusenvis av krigsfanger og tvangsarbeidere sendt til Norge.
Det ble opprettet cirka 500 arbeidsleirer, og de var i virksomhet når tyskerne hadde behov for arbeidskraft.
Arbeidsleirene var ofte midlertidige og bygget på provisorisk vis på skoler eller i andre bygninger man lett kunne feste piggtråd rundt. Arbeidsforholdene knyttet til byggingen av «Festung Norge» var meget vanskelige. Den dag i dag kan vi finne ruiner av «Festung Norge» på Møvik. Fangene ble delt inn i små grupper («kommandoer»), og de arbeidet uansett vær på et vanskelig tilgjengelig område. Kulde og sult var også faste ledsagere.
Før og etter jobb brukte krigsfangene mesteparten av sin tid til å skaffe seg mat, for maten de fikk i leiren inneholdt veldig lite næring. Måltidene deres bestod for det meste av tynn suppe og litt brød (eller noe som kunne minne om brød). Av og til fikk de tak i litt fisk og kokt kålrot. Kaffe laget de seg av sikoriplanten – som ofte ble brukt som erstatning for kaffe.
I tillegg til polske krigsfanger kom det også blant annet franskmenn, russere og jugoslaver til disse leirene. De sistnevnte ble utsatt for de mest brutale former for mishandling. Dette var kommunister og geriljamedlemmer av Tita som tyskerne kjempet mot på Balkan.
Som i de fleste arbeidsleire prøvde fangene å hjelpe hverandre.
Det fantes også en regel som gikk ut på at man ikke skulle anstrenge seg for mye i tvangsarbeidet. Man måtte arbeide for å unngå å bli straffet, men samtidig måtte man utføre arbeidet så sakte man kunne for å ikke støtte Tyskland i for stor grad gjennom sitt arbeid. Symbolet på denne arbeidsformen var en skilpadde, og skilpadden var ofte malt på brakkenes vegger eller risset inn i steiner.
Til sammen kom det omtrent 17 000 polakker til Norge. De var krigsfanger, tvangsarbeidere, og polakker innlemmet i Wehrmacht som skulle bli til vaktmenn. Interessant nok var det rømlinger i alle disse gruppene.
Etter at krigføringen ble avsluttet i mai, opererte polske ansvarshavende offiserer på vegne av regjeringen i London i forbindelse med repatriering av landsmenn. Men høsten 1945 ble denne oppgaven overtatt av Den polske misjonen for repatriering. Denne misjonsforeningen ble opprettet av departementet til den kommunistiske myndigheten i Warszawa, og foreningen skulle hjelpe med å få de polske krigsfangene hjem. De godkjente folk som ville gå tilbake til sitt hjemland. Mange av dem som ble tvunget til å bli med i Wehrmacht, fikk avslag på sin hjemreise til Polen.
11 4000 polakker ville gjerne dra tilbake til landet sitt, mens omtrent 2 300 personer bestemte seg for å bli i utlandet, blant annet i Norge. Ikke alle valgte å bo i Skandinavia.
Minnet om alle disse vonde hendelsene har i manges øyne ikke fått tilstrekkelig oppmerksomhet. Derfor arrangerer Narvik Krigsmuseum sammen med Marinemuseet i Gdynia en utstilling om skjebnene til de polske krigsfangene i Norge. Utstillingen åpnet 28. september i fjor i Narvik.
Mer informasjon kan man finne ved å klikke på denne lenken: Krigsmuseet.no
Korrektur av Cecilie Lønn