Første verdenskrig brøt ut. De europeiske stormaktene støtte sammen, og etter fire år med blodbad og tusenvis av mennesker som råtnet i skyttergravene, dukket det igjen opp et land på Europas kart som lenge hadde vært borte.
Polen gjenvant sin uavhengighet den 11. november 1918 (en symbolsk dato) etter mer enn 123 år i fangenskap. Landet hadde tidligere blitt delt i tre deler av naboer som var «bekymret for den polske rettsstaten»: Østerrike-Ungarn, Tyskland og Russland. Under ledelse av Piłsudski, Dmowski, Witos, Korfanty, Paderewski og mange andre klarte polakkene å drive ut okkupantene, og et fritt Polen ble født. Men hva så? Hva skulle man gjøre med dette nye Polen? Selve territoriet var jo ikke nok – og i tillegg måtte det forsvares og opprettholdes.
Kampen om de endelige grensene
I begynnelsen fortsatte kampene om grensene. Vi var i krig med praktisk talt alle naboer, bortsett fra Romania. Tyskerne ville ikke gi fra seg Schlesien, russerne krevde Kresy (og snart skulle det vise seg at bolsjevikene ønsket å spre sitt «mir» ikke bare i Polen, men i hele Europa). Ukraina kjempet om Galicia og Volhynia, og Litauen ville ikke gi fra seg Vilnius. Selv tsjekkerne forsøkte, mens vi kjempet mot bolsjevikene, å ta deler av vårt land.
Grensene ble endelig fastsatt i 1922 etter grensekrigene (1918–1921), og året etter ble Polens fulle suverenitet internasjonalt anerkjent. Men – i tillegg til kampen for å beholde territoriet – sto Polen overfor en enorm utfordring i form av befolkningens mangfold.
Folket
Befolkningen utgjorde omtrent 25 millioner, hvorav en tredjedel tilhørte etniske minoriteter som ukrainere, jøder, belarusere, tyskere og litauere. Alle disse menneskene, merket av den brutale krigen, måtte klare seg i et ødelagt og fattig land, der jordbruket var den økonomiske ryggraden. De etniske forskjellene førte ofte til konflikter. Det forekom hevnaksjoner mot tidligere okkupanter, mens etniske minoriteter gjorde opprør mot polonisering.
Ukrainerne i Øst-Galicia og Volhynia gjorde opprør mot polske godseiere og begrensninger på bruken av ukrainsk språk i administrasjonen (etter 1924). Jødene (over 3 millioner) slet med antisemittisme, særlig under den store depresjonen – de ble boikottet, og deres tilgang til utdanning, arbeid og handel ble begrenset. Hitlers maktovertakelse påvirket også den tyske minoriteten i Polen. Denne politikken førte til opptøyer, arrestasjoner og emigrasjon. For å løse disse problemene ble Blok Mniejszości Narodowych (BMN) – «Blokken av nasjonale minoriteter» – opprettet i 1922. Den fikk 20% av stemmene i parlamentet og støttet valget av president Gabriel Narutowicz (som snart ble myrdet).
Piłsudskis regjering unngikk tvungen assimilering og fremmet et fleretnisk samfunn, samtidig som den støttet jødisk emigrasjon. For ukrainerne ble det i 1935 innført kompromisser for å dempe spenningene. Jødiske samfunn baserte seg på veldedighet og selvhjelp.
Nye ordninger
Den andre polske republikken ble født midt i et enormt kaos – territoriet var samlet fra tre tidligere okkupasjonsområder, noe som førte til store forskjeller i utvikling, lovverk og økonomi. Selv hverdagslige ting, som transport, var problematiske: I de prøyssiske og russiske områdene var det høyrekjøring, mens man i Galicia, etter britisk forbilde, kjørte på venstre side. I tillegg var jernbanesporene i øst bredere enn de europeiske standardmålene i vest.
Man ønsket én felles lovgivning, ett administrativt system og en felles valuta.
Forestill deg, kjære leser, at du er en embetsmann fra Poznań som blir sendt til Warszawa for å overta en viktig stilling i departementet. Du åpner ditt første dokument, og der ser du kyrilliske bokstaver og tsarens segl! Men polakkene løste også dette. Marskonstitusjonen av 1921, inspirert av den franske, sentraliserte makten i Sejmen og innførte en parlamentarisk republikk.
Og økonomien? Utenlandske eiendeler ble nasjonalisert, slik at staten kunne styre økonomien.
I 1922 ble den viktige kulljernbanen bygget, som forbandt Schlesien med Gdynia – en ny havn (bygd i 1926 for å sikre uavhengig handel). En liten digresjon: Takket være jernbanen, havnen i Gdynia og folks vilje vant Polen tollkrigen mot mektige Tyskland!
Jordreformen fordelte jord fra store gods og styrket småbruk. På midten av 1930-tallet ble Det sentrale industridistriktet (COP) etablert, noe som ga polske entreprenører og statlige selskaper mulighet til å industrialisere metall-, energi-, gruve- og våpenindustrien. Polen begynte å produsere egne maskiner, kjøretøy og til og med fly (de berømte RWD, Łoś og Karaś). Nye skoler og universiteter ble opprettet, blant annet Den maritime høyskolen i Tczew – den første i landets historie.
Gdynia ble Polens «vindu mot verden», og snart seilte polske skip på verdenshavene. Matematikere fra Lwów-skolen, som Banach og Ulam, ble anerkjent i verdenseliten. Polen reiste seg som en fugl Føniks fra asken – men ikke uten problemer, og som vanlig var politikere årsaken til mange av dem.
Politisk kaos og …
Polsk politikk var kaotisk: mange partier (fire store og dusinvis av små) med ekstreme ideologier førte til ustabile regjeringer, hyppige endringer og korrupsjon. Splittelsen mellom Piłsudskis føderalisme (Intermarium – en blokk av antirussiske stater) og Dmowskis nasjonalisme (et homogent, katolsk og anti-tysk Polen) lammet beslutningene. Krangler, konflikter, til og med drap og fengsling av motstandere, var dagligdags.
Piłsudskis statskupp i mai 1926 avsluttet den vaklende demokratien og opprettet en sentrumsregjering med sterk utøvende makt. Men mens polakkene var opptatt med interne problemer, måtte de fortsatt håndtere farlige naboer.
Les også: 11. november – de frie polakkers dag
Utenrikspolitikken til Józef Beck bygde på «balanse»: han undertegnet ikke-angrepspakter med Tyskland (1934) og Sovjetunionen (1932), samt tidligere allianser med Frankrike (1921), som behandlet oss som en vasall, og Romania. Polen utstedte et ultimatum til Litauen i 1938 og annekterte Zaolzie fra Tsjekkoslovakia. Disse tiltakene sikret midlertidig fred, men løste ikke problemene.
Man trodde på slagordet «Sterke, forente, klare». Beck drømte om et mektig Polen, men selv da Tysklands militære opprustning var tydelig, produserte polske våpenfabrikker bare på «halv maskin». Vi stolte blindt på våre allierte – og i 1939 kom den katastrofale krigen som viste at man alltid må stole på seg selv.
Aldri mer må vi tillate det.
Gratulerer med dagen, Polen!