Den 10. september markeres Verdensdagen for selvmordsforebygging.
Da Kuba Letek, en erfaren veterinær, hørte om dødsfallet til enda en tidligere medstudent, kjente han det velkjente stikket. Det var ikke første gang han fikk en slik beskjed. I hans miljø forekommer selvmord uvanlig ofte.
Statistikken er nådeløs: Veterinærer tar sitt eget liv 3,5 ganger oftere enn resten av befolkningen – viser studier publisert i Journal of the American Veterinary Medical Association. Like høye tall finner man blant leger, militært personell og politifolk – yrker preget av enormt stress og ansvar.
I følge WHO hvert år mister omtrent 800 000 mennesker i verden livet som følge av selvmord. Bak disse tallene skjuler det seg menneskelige tragedier. For Kuba har de en personlig dimensjon. For seksten år siden mistet han faren, som tok sitt eget liv.
«Tapet av faren lærte meg at man ikke kan tie om selvmord – for stillheten dreper.»
Sammen Norge: Forskning viser at veterinærer er en yrkesgruppe med spesielt høy selvmordsrate. Overrasker det deg?
Kuba Letek: Nei, det overrasker meg ikke. Dessverre, etter mange år i dette miljøet, vet jeg godt hvordan veterinærlivet ser ut fra innsiden. Utad blir det oppfattet som et yrke fullt av lidenskap, nærhet til dyr og barndomsdrømmer som går i oppfyllelse. Men hverdagen ser helt annerledes ut: konstant beredskap, ansvarspress, lange arbeidstimer, vakter i høytider og netter tilbrakt ved operasjonsbordet i stedet for med familien. I tillegg er det den evige balansegangen mellom medisinsk faglighet og eierens lommebok – når du vet hva som ville vært best behandling, men også at klienten ikke har råd. Hver slik samtale setter spor.
Derfor er tallene som viser at risikoen for selvmord i vårt yrke flere ganger høyere enn i befolkningen generelt, ikke bare statistikk for meg. Jeg ser ansiktene, kolleger og venner som ikke lenger er her. Dette er et yrke der det er lett å late som om alt er i orden – fordi vi må være profesjonelle, smile, løfte andre opp. Men inni oss bærer mange et enormt trykk som er vanskelig å bære.
Nylig mistet du en studiekamerat som tok sitt eget liv…
Ja, det er fortsatt et ferskt sår. For noen dager siden fikk jeg vite at en tidligere studiekamerat tok sitt liv. Jeg husker henne som en glimrende student, full av lidenskap og ambisjoner. Senere – en dyktig veterinær. Ingenting tydet på at hun bar på en så tung byrde. Og det er kanskje det vanskeligste – at man ofte ikke ser noe utenfra. Smil, profesjonalitet, energi – men inni seg desperasjon som ingen merker.
Denne hendelsen rystet meg også fordi det ikke var første gang jeg opplevde et slikt tap i min profesjon. Når du hører at enda en i ditt miljø har gått bort på den måten, begynner du å stille deg selv spørsmål: kunne vi ha sett noe, kunne vi ha reagert? Men sannheten er at mange veterinærer lider i stillhet og ikke gir noen signaler. Og det viser nettopp hvor viktig samtale, oppmerksomhet og ren menneskelig tilstedeværelse er.
«Livet er verdt en samtale» – er slagordet for Verdensdagen for selvmordsforebygging. Er veterinærer spesielt isolerte?
Ja. Til tross for alt er dette et svært ensomt yrke. Vi er omgitt av mennesker og dyr, men sjelden har vi rom for å snakke om det vi bærer på. Fra de første studieårene lærer vi at vi må være tøffe, klare oss, ikke vise svakhet. At det er skamfullt å be om hjelp. Derfor bærer mange smerten dypt i seg.
Veterinæren står nesten daglig i grensetilfeller – mellom liv og død, glede og fortvilelse. Men etter slike opplevelser er det sjelden tid til å bearbeide dem med noen. Du må straks videre til neste pasient, neste familie, neste problem. Til slutt blir man stående alene med følelsene sine. Og ensomheten i slike øyeblikk er livsfarlig.
Går forholdet mellom veterinær og dyreeier utover det vanlige sosiale livet?
Definitivt. Dette er et forhold der innsatsen er de dypeste følelsene – kjærligheten til dyr tilknytningen,og ofte siste håp. Vi trer rett inn i kjernen av dette båndet. Og ofte må vi si ting som knuser hjertet – at behandlingen er for dyr, at det ikke finnes håp om bedring, at den beste løsningen er avliving.
Dette er ikke et vanlig kunde–tjenesteforhold. Det er samtaler om liv og død. Og det er nettopp det som gjør vårt yrke så vanskelig – fordi vi samtidig må være leger, psykologer, rådgivere og noen ganger… vitner til menneskelig fortvilelse. Den byrden kan man ikke bare legge fra seg etter jobb.
Selvmord rammer i stor grad menn. Du har selv mistet en av dine nærmeste…
Ja. Jeg mistet faren min. Han hengte seg. Det er mange år siden, men jeg husker øyeblikket som om det var i går. Et slikt tap etterlater et sår som aldri gror. For meg er dette ikke statistikk eller anonyme tall.
Når jeg nå hører at selvmordsrisikoen blant menn er så høy, vet jeg at bak hvert tall ligger en familie som aldri blir den samme igjen. Tapet av faren min lærte meg at man ikke kan tie om selvmord – for stillheten dreper.
Mange framtidige selvmordsofre skjuler sine planer godt. Fikk du noen varselsignaler?
Nei. Og det er kanskje det vanskeligste. Pappa ga meg aldri noen tydelige signaler. Utad fungerte han normalt, viste ikke sin smerte. Derfor ble det et sjokk. Og derfor sier så mange familier etterpå: «Vi la ikke merke til noe, vi forventet det ikke.»
Denne erfaringen viser hvor godt mennesker kan skjule sitt indre drama. Det er viktig å spørre – også når det virker som om noen «klarer seg».
Fikk du hjelp etter farens død?
Nei, ikke da. Jeg gikk ikke til psykolog. Den gangen snakket man ikke like åpent om slike ting, og tilgangen til støtte var også mindre. Jeg ble stående alene med byrden. I dag vet jeg at det var en feil – at en samtale med en fagperson den gang kunne ha spart meg for mange år med indre kamp.
Denne erfaringen har gjort meg mye mer sensitiv for andre. Og jeg vet at dersom jeg selv skulle havne i krise, vil jeg ikke nøle med å søke hjelp.
Hvis vi antar at selv de vanskeligste erfaringene kan lære oss noe, hva har denne tragiske hendelsen lært deg?
Det lærte meg at livet er skjørt. At det noen ganger skjuler seg desperasjon bak et smil. At et menneske kan se sterkt ut, men være helt knust inni seg.
I dag prøver jeg å se annerledes på folk – med større oppmerksomhet. Jeg legger raskere merke til når noen virker nedstemt, når det er noe i stemmen som er annerledes. Og da prøver jeg å nærme meg, spørre, bare være der. Det er lærdommen – at en samtale virkelig kan redde liv.
Hvorfor velger du å snakke åpent om dette?
Fordi jeg vet hva stillhet er. Jeg vet hvor vondt tapet gjør og hvor lammende skyldfølelsen er – at man ikke oppdaget noe. Og jeg vet at mange i mitt miljø lider i stillhet. Derfor snakker jeg høyt om det – for hvis det kan få én person til å våge å be om hjelp, så er det allerede av stor verdi.
Jeg ønsker ikke at flere familier skal oppleve det min familie har opplevd. Og hvis min åpenhet kan gi noen følelsen av at de ikke er alene – da er det verdt det.
Hvordan kan vi forebygge selvmord?
Det enkleste – ved å være til stede. Ved å snakke sammen. Ved å være oppmerksomme. Ofte er det ikke store gester, men små ting. Ringe en kollega, spørre hvordan han eller hun har det. Legge merke til at noen trekker seg unna, mister energi, at noe har forandret seg.
Takk for samtalen.
Trenger du akutt hjelp eller noen å snakke med?
Trenger du akutthjelp? ring 113!
Legevakten: 116117
Kirkens SOS døgnåpen krisetelefon: 22400040
Mentalhelse døgnåpen krisetelefon:116123
LEVE (landsforening for etterlatte ved selvmord) https://leve.no/