Du leser kronikk. Den uttrykker forfatterens mening.
Den siste tiden har både polske og norske medier vært fulle av diskusjoner om Ewa Sapieżyńskas bok «Jeg er ikke polakken din». Personlig, som litteraturfan, er jeg glad for at en bok provoserer frem en diskusjon i media og i oss selv, spesielt hvis den har et verdifullt budskap. Men hva forteller denne boken oss av verdi?
Jeg gikk nysgjerrig på boken, som annonseres for alle som har en historie om rasisme, fellesskap og vanskelige forhold for polakker som bor i Norge. Som en person som hjelper polakker til daglig som tolk, burde jeg nok støttet utgivelsen av denne boken, jeg møter tross alt selv systemets urettferdighet og vanskelige situasjoner daglig. Å nei.
Etter å ha lest boken for første gang, var notatene mine fulle av utropstegn, svar, punch-linjer. Og selv om jeg kunne sitere dem her (og dermed provosere frem et skred av kommentarer), bestemte jeg meg for at det var bedre å trekke pusten og se på boken med et kaldt blikk. Hva har vi egentlig her? Og vi har til en viss grad biografien til forfatteren, beriket med historiene til folk hun snakker med og referanser til polsk historie og litteratur (et veldig stort pluss her, fordi det er en fin måte å fremme polsk kultur i Norge). Og nok er det et faktum at det stort sett er en biografi om forfatteren min største skuffelse. Jeg forstår at forfatteren selv ikke er helt ansvarlig for promoteringen av boken, selv om jeg mener at det å promotere denne boken som et blikk på polakkenes skjebne i Norge er et stort overgrep. Her har vi en presentasjon av skjebnen til forfatteren (her med all respekt for hennes historie og prestasjoner) og utvalgte personer som dessverre ser ut til å komme fra et miljø kjent for forfatteren. Det er ingen motsetninger, ingen forskjeller her.
For å være tydelig – jeg tolererer ikke og håper at de fleste av våre landsmenn og ikke-landsmenn heller ikke tolererer rasisme, diskriminering og overgrep. Det er trist å lese om situasjoner som var vanskelige for både forfatteren og andre som snakket i denne boken. Men mens jeg leste nesten hver historie, ville jeg spørre: „Hvorfor sa du ikke noe?”. Hvorfor ikke bekjempe stereotypier hver dag, i samtale, i hverdagssituasjoner? Dette bør spesielt forstås av forfatteren som ønsker å provosere frem en diskusjon med boken sin. Og selv om denne diskusjonen kan ha noen effekter, tror jeg at en handling foretatt i akkurat dette øyeblikket ville ha en mye sterkere effekt på forfatterens omgivelser.
Et annet problem jeg har med denne teksten er mangelen på selvrefleksjon. Det er ikke en eneste setning hvor forfatteren vil vurdere hvor disse skadelige stereotypiene kommer fra. Hvorfor blir vi oppfattet slik vi er og ikke ellers? Hvordan behandles andre minoriteter? La oss ikke ta feil, i noen saker ødelegger vi vår egen mening, eller rettere sagt, kanskje enkeltpersoner ødelegger vår mening som polakker. Dessverre er det slik over hele verden og det gjelder alle etniske grupper („Se opp for Norks”, „Angolene i Krakow har rotet det til igjen” osv.). Dette betyr ikke at disse stereotypiene ikke skal bekjempes, men må det virkelig gjøres gjennom å klage og ofre, typisk for polakker? Er det egentlig ikke mer effektivt å promotere folk som lykkes i Norge, for eksempel kvinner fra Prosjekt K? Og hvis vi ønsker å fokusere på bygningsarbeidere, renholdere og andre dårligere betalte yrker, ville det ikke vært bedre å påpeke hvor god jobb de gjør? Forfatteren selv behandler i sin bok arbeidet til en renholder som noe verre, noe en person med vitnemål ikke bør gjøre. Hvorfor? Jeg forstår frustrasjonen over at noen ikke ble uteksaminert for å rydde opp nå. Men dette er ikke det rasistiske Norges feil, men den dårlige økonomien i Polen, dårlige politiske beslutninger og med all respekt, valget til hver enkelt av oss. Jeg foretrekker å si takk til hver person som bygger, rydder, maler eller gjør noe annet enn å presentere denne personen som et offer for systemet.
LES OGSÅ:
Knock! Knock! – “Jeg er ikke polakken din”. En stemme i diskusjonen om diskriminering
Jeg kunne skrevet et langt essay her om feilene jeg ser i denne boken, som å misforstå norsk kultur (spørsmålet om hvor vi kommer fra, som forfatteren svarer på, og som er en viktig og naturlig del av samtalen for nordmenn) eller usmakelige sammenligninger av problemene våre med årsaken Black Lives Matter, men jeg tror at kjernen i min mening om denne boken vil forbli den samme. Jeg synes det er interessant for fans av forfatteren som er interessert i hennes opplevelser. Dessverre venter jeg fortsatt på en posisjon som vil presentere vår skjebne fra ulike perspektiver, og som vil ha en sjanse til å endre noe i hvordan andre oppfatter oss, men også hvordan vi ser på oss selv som polakker.
Artikkelen ble skrevet under prosjektet «Bufdir»: «Tiltak mot rasisme, diskriminering og hatefulle ytringer 2023».