Som mange psykiske helsetilstander blir ikke rasisme og diskriminering adressert før det er for sent.
En studie publisert i American Psychologist avslørte at «Barn og ungdom som blir diskriminert på grunn av rase, etnisitet eller kjøpekraft har større risiko for å lide av atferdsproblemer, lav selvtillit og depresjon.» (American psychologist, 2020.)
Å oppleve rasediskriminering og urettferdighet kan ha en høy følelsesmessig innvirkning og utløse kronisk stress, angst, dårlig selvfølelse og selvtillit, depresjon og rasemessige traumer. Det har en skadelig effekt på den mentale helsen til enkeltpersoner og familier.
«Hverdagsrasisme»
Men rasisme oppleves ikke bare på jobb eller i en legetime. Det er også «hverdagsrasisme». Fordommer og sosial avvisning som er mindre tydelig er også en del av problemet. Å utføre daglige aktiviteter som å søke jobb, melde seg på en aktivitet (f.eks kurs, sport) til og med motta hjelp eller støtte fra en politimann kan være særlig ugunstig for minoriteter. Spesielt når disse har sterk mistillit, negative forventninger, unnvikende oppførsel eller latterliggjøring.
Jeg er førstegenerasjons innvandrer her i Norge, kom hit da jeg var 14 år, og har bodd her i 34 år. Folk jeg har rundt meg og de som jeg møter for første gang sier «men du er norsk jo». Merkelige greier det der, folk spør meg enda hvor jeg kommer fra, selv om de sier at jeg er norsk fordi jeg har bodd her så lenge og snakker norsk. I en periode av mitt liv, i ungdomstiden, så var jeg stolt av å være «norsk». Jeg ville passe inn og være som de andre. Jeg kunne språket, lærte meg så mye jeg kunne om Norge og var godt integrert.
Men hva er godt integrert?
Mitt svarte hår
Jeg hadde så mange spørsmål, er det å glemme min kultur? mitt språk? mine røtter? mitt land? Jeg følte jeg ikke hørte til noe sted. Mitt første møte med rasisme var da jeg var 15 år, mens jeg var på vei til skolen. To uker før falt jeg og skadet foten, noe som førte til at jeg måtte gå med gips og krykker. På vei til bussholdeplassen så møtte jeg på en gjeng med ungdommer som var litt eldre enn meg, og de slengte rasistiske ord og kommentarer. Kommentarer om hvordan jeg så ut som hadde svart hår. Da jeg svarte tilbake kom de mot meg og dyttet meg så jeg falt, de spyttet på meg, slo meg i hodet, lugget meg, tok krykkene og kastet de langt vekk så jeg ikke kunne hente de. Det tok mange måneder før jeg husket alt dette i detaljer, jeg må ha fortrengt det. Det ble igjen i meg som en dyp usikkerhet og mistillit til andre.
Ord i en lukket boks
I dag, når jeg snakker med andre som har bodd i Norge kortere enn meg, hører jeg ofte bemerkninger om at de har opplevd rasisme eller diskriminering – for eksempel på jobb eller under en bytur. Likevel velger de å ignorere det, fordi de føler at de bør være takknemlige overfor Norge som har åpnet dørene for dem, gitt dem nye muligheter, en sjanse til en ny start.
De sier at de som oppfører seg slik, er uvitende eller mangler utdanning. Og det er sant. Men det betyr ikke at jeg er blind eller døv. Jeg ser fortsatt når andre opplever rasisme eller diskriminering. Jeg hører fortsatt de samme ordene i hodet mitt. De forsvinner aldri – de sitter fast i en lukket boks.
