Doktor i kulturstudier, musikkpedagog, foreleser ved Universitetet i Oslo og ved J. Tischner Europeiske Høgskole i Kraków, manusforfatter og oversetter til norsk. Og i tillegg jazzvokalist, kultur- og audiovisuell produsent i Norge, og skaper av festivalen Polske filmdager… Man kan presentere deg med svært komplekse setninger. Hvilken av disse rollene identifiserer du deg mest med?
Magdalena Tutka: Noen ganger spør jeg også meg selv – er det virkelig meg? Disse ti årene har vært fylt med så mange ulike utfordringer, eventyr, endringer og forsøk på ulike roller, at jeg føler en enorm TAKKNEMLIGHET for at jeg fikk oppleve dette. På den andre siden føler jeg hvor mye arbeid jeg måtte legge ned for å få fotfeste i disse profesjonelle rommene. Uten tvil og helt ubestridelig føler jeg meg først og fremst som skaper og produsent av festivalen Polske filmdager. Og denne skapelsesprosessen stopper aldri. Ikke som skaper på den måten at man lager noe med en bestemt og lukket form, men i den forstand at jeg, sammen med menneskene jeg samarbeider med, er i en kontinuerlig prosess av å skape. Utforskningen av andre roller har hjulpet meg å både forestille meg og begynne å realisere rollen som festivaldirektør på den måten jeg ønsket. Disse utforskningene har egentlig hjulpet meg å finne min egen modell for å handle i denne spesifikke rollen som leder av festivalen og samtidig ivareta dens økonomiske situasjon. Så det var nok ikke en feil å prøve så mange ulike ting.
Din første emigrasjon, som du nevnte i et intervju, var flyttingen fra Zamość til Kraków. Så du noen forskjeller i mentaliteten til innbyggerne i disse to anerkjente, men forskjellige byene? Ble du behandlet på en spesiell måte av de lokale?
Jeg følte meg plutselig som en person fra øst. Det var vanskelig å sette ord på i begynnelsen. Nå gjør erfaringen med å emigrere til Norge det lettere å presisere den tiden som student. Jeg ble fascinert av disse forskjellene og følte meg ikke diskriminert, verken i Kraków eller i Norge i noen større grad, eller av dypere betydning, selv om jeg ikke alltid følte meg hjemme i Norge. Jeg følte at jeg måtte kjempe for å finne et sted hvor jeg virkelig kunne trives.
Emigrasjonen var for deg mer et tilfelle enn en planlagt endring. Du kom etter å ha fulgt ektemannens drøm om å bo i Skandinavia. En slik forandring er en utfordring, men åpner også nye muligheter. Hvilke muligheter åpnet seg for deg? Og er det noe du ville endret i din “strategi for livet som emigrant”?
Nei, det tror jeg ikke, for allerede fra første år i Norge prøvde jeg å fylle nostalgien jeg følte for hjemlandet, eller følelsen av tap og mangel, med handling for å skape noe nytt – noe jeg kanskje hadde drømt om tidligere, men som ikke var mulig i Polen. Jeg mener at i enhver emigrasjonshistorie finnes det et element av tap, lengsel og fravær av noe som tidligere var en del av eksistensen. Jeg følte dette sterkt, men jeg prøvde å ikke gjemme følelsen bort, men virkelig konfrontere den. Jeg skjønte raskt at dette kunne bli en stor drivkraft for handling og en mulighet for utvikling. Og ti år gikk så raskt at vi i dag sitter her i dette intervjuet, og jeg ser virkelig ingen periode som var en pause, et opphør av modningen til å være polsk i utlandet og polsk generelt. Denne prosessen var veldig verdifull, vanskelig, men også vakker og fascinerende. Jeg ville nok ikke endret den.
Opplevde du en identitetskrise i denne perioden? Dette fenomenet følger mange som forlater sin tidligere identitet og bygger seg opp på nytt i utlandet.
Jeg skrev doktoravhandling om identitetsproblemer i det tidligere Jugoslavia, som handlet om filmiske fremstillinger av disse endringsprosessene. Paradoxalt nok skrev jeg den i de første årene av mitt opphold i Norge. Det var helt uplanlagt. Men det akademiske arbeidet tvang meg til refleksjon. Privat var jeg samtidig hovedpersonen i min egen immigrasjons- og identitetshistorie. Det var en overraskende kombinasjon av hendelser. For meg tok det ikke form av en identitetskrise, men snarere en styrking av følelsen av å være polsk. En styrking av bevisstheten om hvem jeg er, hvem jeg vil være, hvilke verdier jeg vil utvikle livet mitt rundt, og senere livet til mine barn, og hvordan jeg vil oppdra dem.
En veldig bevisst prosess…
Det var en bevisst prosess som fanget meg utrolig. Kanskje også på grunn av de akademiske opplevelsene. Når du stadig leser bøker, ser så mange filmer og møter så mange mennesker som snakker om dette, kan du ikke forholde deg likegyldig.
Jeg er også en reflekterende person som liker å analysere og trekke konklusjoner. Livet er for meg en kjede av hendelser som forteller meg noe om meg selv og menneskene og verden rundt meg. Jeg prøver alltid å finne elementer å være TAKKNEMLIG for. Og det viser seg alltid at det finnes mange slike hendelser å takke for.
Hva vil du råde folk som akkurat begynner sitt emigrantliv, eller de som bor langt fra hjemlandet og ikke føler seg helt tilfreds?
Jeg ville rådet dem til å lytte til seg selv og starte en ærlig samtale med seg selv så raskt som mulig. Ikke unngå det som gjør vondt, det man savner, eller det som setter oss i ubehagelige situasjoner. Det andre rådet er å finne likesinnede, folk som kan gi deg litt ekte oppmerksomhet og dele sine erfaringer. Utveksling av erfaringer er veldig styrkende for oss polakker i utlandet.
Min historie var slik: jeg åpnet meg for meg selv og for det som skjedde i livet mitt, og takket være det kunne jeg oppleve ting jeg ikke hadde drømt om, for eksempel ti utgaver av festivalen, som jeg aldri hadde planlagt i så stor skala.
Hvilke erfaringer fra Polen hjalp deg å bygge deg selv eller din posisjon i Norge? Eller er det et spørsmål om karakter?
Erfaringene fra Polen var absolutt fundamentet for å søke det jeg trengte i Norge. Det var kontrasten mellom hvem jeg var før og hvem jeg kunne og ville være i min “nye utgave”, og uten min fortid kunne jeg ikke forestille meg det som skjedde senere. Jeg kjenner også folk som, når de kommer til et nytt land, ønsker å kutte båndene til sin fortid. De vil starte på nytt, og jeg respekterer det. Min historie skal ikke være mønster, men det kan være verdt å lytte til den indre stemmen og la livet lede deg.
På kartet over erfaringer fra Polen, er det noen konkrete hendelser som ga deg styrke og veiledning?
Jeg anser tre bilder som svært viktige på min vei.
Det første er min avdøde fars person, som i 70- og 80-årene medskapte jazzfestivaler, altså i min barndom. Han viste meg kunsten som en fascinerende verden av forbindelser mellom ulike uttrykksformer og språk. Han var også fascinert av fremmedspråk. Far vekket sikkert min interesse for kunst.
Det andre er perioden med studiene i Kraków, hvor jeg møtte store kunstnere, ofte på ulike jazzkjellere i byen. En samtale med Tomasz Stańko da jeg var tidlig i 20-årene var en opplevelse som satte spor i sjelen min for alltid. Med dette i bagasjen kom jeg til Fredrikstad. Jeg følte både en hyggelig overraskelse over at denne XVI-århundre byen liknet litt på Zamość, og et stort savn etter kunstlivet i Kraków. Men dette savnet så jeg som en mulighet til å skape noe sammen med mennesker som ville bli med.
Det tredje bildet er fødselen til min eldste sønn, som på en enkel måte motiverte meg til å skape en representasjon av Polen – først for ham, og senere for andre som søker et bilde av Polen i utlandet. Jeg ønsket at mine barn skulle kjenne et Polen som jeg kjenner og elsker, og det begynte på denne måten.
Hvordan har Norge og nordmenn tatt imot deg? Har du selv opplevd diskriminering på grunn av å være innvandrer fra Øst-Europa, eller mener du at dette problemet er marginalt?
Absolutt, selv om jeg akkurat nå ikke kan trekke frem noen konkrete hendelser som tydelig kunne beskrive denne følelsen. Jeg har imidlertid merket at jeg i Norge opplever dette mer eller mindre avhengig av miljøet. For eksempel på Universitetet i Oslo ville det aldri falle noen inn å spørre hvor du kommer fra. I løpet av to år med arbeid der var det eneste spørsmålet jeg hørte: «Hva jobber du med?», men ingen la merke til aksenten min.
I en mindre by som Fredrikstad opplevde jeg derimot ulike situasjoner. Jeg har også vært vitne til situasjoner der både venner og jeg til en viss grad har opplevd såkalt «myk diskriminering», når jeg ønsket en kulturell dialog, gjensidig kjennskap, nysgjerrighet og respekt. Det var en bitter og vanskelig følelse, men jeg ga aldri etter for den. Jeg drømte om at festivalen skulle være et rom hvor vi kunne møtes og overvinne disse stereotypene. Men alt må starte med nysgjerrighet. Jeg forsøkte å vekke nordmenns interesse for vår kultur, og inspirere det polske miljøet til å vise frem med stolthet de delene av vår kultur som kanskje ikke er kjent for andre, men som kan være inspirerende.
I 2016 mottok du et kulturstipend fra Fredrikstad kommune (for «å bygge broer mellom polakker og nordmenn»), og året etter fikk du en utmerkelse i konkurransen «Fremragende polakk i Norge» (i kategorien «Kultur»). Er noen av disse prisene spesielt nær deg?
Jeg har aldri sammenlignet dem. Det var absolutt en veldig hyggelig gest å få dem begge, og at de ble tildelt av to helt uavhengige miljøer. Nettopp det var viktig for meg – å bygge broer. Begge prisene er like verdifulle for meg.
Har du hatt øyeblikk av tvil?
Å ja. Under den femte utgaven av festivalen følte jeg enorm tretthet og nesten skuffelse. Dette skyldtes hovedsakelig et overveldende ansvar. Jeg kombinerte omsorg for små barn med full jobb, ofte på kveldstid og med så store emosjoner at kroppen rett og slett merket det. Men da jeg sluttet å kjempe mot det, og innså at det var nok å følge festivalens naturlige rytme, roet ting seg. Jeg var også heldig med å få nye personer inn i teamet i et kritisk øyeblikk, som styrket virksomheten betydelig og hvis innsats fremdeles gir resultater.
Hvordan ville du beskrive deg selv med tre ord?
Jeg tror jeg er reflektert, dynamisk og optimistisk. Det er, tror jeg, en blanding av gener og trening. Noen ganger må man tvinge seg selv til å legge merke til livets positive sider. Men takket være slik trening blir livet vakrere.
Er det en trening du vil dele, eller er det Magdas indre verden?
Det er veldig enkelt. Finn minst tre ting hver dag du kan takke for. Hvis man praktiserer det, vil man som regel om kvelden innse at det var mange flere enn tre.
Polske filmdager feirer i år sitt 10-årsjubileum. Et bevis på utholdenhet og målrettet arbeid. Hvilke verdier ligger til grunn for hele ideen?
Den viktigste verdien er interkulturell dialog. Og jeg fremhever det bevisst som et mer vennlig og omfattende begrep enn «integrering». Selv om jeg ikke har noe imot selve begrepet integrering, mener jeg det ofte blir misforstått og litt slitt gjennom ubevisst bruk. Det blir også politisert i mange miljøer. Det var et bevisst valg å bygge festivalens filosofi rundt dialogen. Som jeg nevnte, baserer dialogen seg for meg på gjensidig nysgjerrighet og respekt. Alle arrangementene vi har laget, har hatt som mål å vekke nettopp denne nysgjerrigheten og respekten.
Med årene har jeg sett at det fungerer. Ved å bruke et slikt språk kan jeg knytte flere miljøer sammen enn om jeg bare hadde vært en forkjemper for integrering. Og jeg understreker at begge sider må være aktive i prosessen – både innvandrere og vertskap.
Hvilken innvirkning har de årlige Polske filmdager på livet i Fredrikstad?
Jeg kaller Polske filmdager i Fredrikstad og Oslo for «den gyldne polske høsten i Norge». Parken nær kinoen i Fredrikstad ser da fantastisk ut og minner meg om Planty i Kraków, Zamośćs park og andre vakre bilder fra Polen. De polske film- og kunstdagene i oktober har definitivt satt sitt preg på byens kulturkart. For meg er det en feiring av polsk kultur, men også en anledning til å praktisere dialogen jeg nevnte tidligere. Jeg håper festivalen blir assosiert med dette. Jeg tror den har bidratt til å utvide assosiasjonene knyttet til Polen og polakker.
Lengsel som potensial… Driver det deg fortsatt til handling?
Ja, jeg har nok en nostalgisk natur. Som lite barn følte jeg ofte lengsel – noen ganger etter skjønnhet, godhet, ro. Jeg er nok en idealist, og idealister har et konstant ønske om å søke sannhet, kjærlighet og harmoni. Dette har nok preget personligheten min, og derfor kan jeg fortsatt si dette. Nå har det fått andre nyanser – det er mer glede enn lidelse. Lengsel er en veldig viktig følelse for meg.
Hva har fascinert deg med Norge?
Det var en utrolig kontrast mellom tempoet i en storby som Kraków og Fredrikstad. Først syntes jeg folk gikk så sakte og hadde et avslappet uttrykk i ansiktet. Det var helt nytt for meg, og jeg likte det raskt. Det inspirerte meg til å nyte livet, ta vare på meg selv og mine nærmeste, og ikke stresse. Samtidig kunne det frustrere meg, fordi jeg noen ganger følte det var tegn på stagnasjon. Men jeg forsto raskt at alle kan være forskjellige, og det mest konstruktive og interessante kommer av forskjellene.
Når man ser på alt du har oppnådd på relativt kort tid, kan det virke som om du på utvandring har viet deg til å skape festivalen og andre prosjekter. Da festivalen ble født, ble også barna dine født. Opplevde du noen konflikt mellom Magda – organisatoren, og Magda – moren, polakken?
Var det konflikt? Jeg gikk absolutt gjennom en prosess med å balansere de to rollene. Da jeg klarte å skille arbeidsplassen fra privatlivet og samtidig trekke nytte av begge, oppstod ro. De første årene var utfordrende med å kombinere disse rollene, men jeg følte aldri at barna mine led. Tvert imot så jeg ofte hvor glade de var for å møte gjester, som onkelen med saksofonen som måtte overnatte hos oss på grunn av høye hotellkostnader.
Hvert år hadde vi familieverksteder på festivalen, hvor jeg bevisst deltok i begge roller. Jeg vil derfor ikke kalle det en konflikt, men en prosess for å finne gode proporsjoner organisatorisk. Mentalt og emosjonelt var det ikke en indre konflikt.
Det er viktig å verdsette vårt arbeid, enten det er husarbeid, sosialt engasjement eller profesjonelt arbeid. Når vi selv ser verdien, vil også barna gjøre det. På den måten lærer vi barn empati og forståelse for ulike sosiale mekanismer – men først må vi selv gjennomføre dette arbeidet.
Et siste, kanskje vanskelig spørsmål. Kan du fullføre setningen: «Jeg er…»
… min egen venn.