Gjennom hele 1800- og 1900-tallet var Polen virkelig uavhengig i litt over 30 år. Derfor er friheten vi nyter i dag, en enda større forpliktelse for oss.
«Vi er frie» – kunngjorde «Kurier Warszawski» gladelig. Det var 12. november 1918. Dagen før, i våpenstillstanden i Compiègneskogen, hadde franskmennene og britene undertegnet en våpenhvile med en tysk delegasjon som avsluttet de blodige kampene i første verdenskrig. I Warszawa var det fortsatt titusenvis av tyske soldater og væpnede tjenestemenn på dette tidspunktet. Men de hadde ikke lenger lyst til å kjempe – tvert imot, de overga våpnene lett, selv til studenter og gymnasieelever. «Skremt av revolusjonen som brøt ut med en voldsom kraft i Berlin og i hele Tyskland, overrasket særlig over abdiseringen av keiseren og de tyske prinsene, mistet de hodet,» noterte øyenvitnet til disse hendelsene, erkebiskop Aleksander Kakowski. «Under slike omstendigheter gikk avvæpningen av tyskerne greit. Hele landet fulgte Warszawas eksempel.»
I Lublin, som hittil hadde vært okkupert av østerrikerne, var det lignende scener som den tjue år gamle Jadwiga Orłowska var vitne til: «Alle militære lagre er i polske hender. Polakker kjører biler. […] Barn, gutter på 10-15 år, har okkupert regjeringsbygninger og lagre. Jernbanen og posten er fra i dag i våre hender. […] Igjen marsjerer våre soldater, polske soldater, gjennom byens gater.» For Orłowska var dette en gledelig tid: «For første gang følte jeg virkelig hva det betyr å arbeide for seg selv…»
I disse novemberdagene var alle som kunne se lenger enn nesetippen sin helt oppslukt av politikk. «Studier blir nå satt til side, og det er latterlig den som skjuler hodet i dem som i en pute,» skrev den fremtredende historikeren fra Kraków, Władysław Konopczyński, i affekt. Det manglet ikke på bekymringer og frykt, men entusiasmen var tydelig til stede. «Endelig er vi herrer i vårt eget land,» understreket den nevnte «Kurier Warszawski». «Endelig, etter over hundre og tjue år, har tiden kommet da det ikke lenger finnes noen fremmed invasjon her.»
Den lange marsjen mot frihet
Flere generasjoner av polakker ventet håpefullt på dette øyeblikket – aldri forsonet med at landet deres forsvant fra Europas kart på slutten av 1700-tallet, ute av stand til å motstå tre aggressive imperier: Russland, Preussen og Østerrike. Høsten 1918 var den geopolitiske situasjonen endelig gunstig – med Russland oppslukt av borgerkrig, Tyskland på randen av revolusjon, og Østerrike-Ungarn i oppløsning. Det ville likevel ikke vært mulig å oppnå varig frihet uten spirene til den polske hæren dannet under første verdenskrig, effektiv diplomatisk lobbyvirksomhet i Paris og Washington, og tidligere – mange års innsats fra den katolske kirken, utallige kunstnere og en stor gruppe samfunnsengasjerte for å bevare patriotismens ånd, til tross for russifisering og germanisering fra de okkuperende statene.
I november 1918 var det slett ikke klart i hvilken territoriell form Polen ville bli gjenopprettet, og om uavhengigheten ville vare. Vi måtte kjempe om vestlige grenser med Tyskland i fire væpnede oppstander: den storpolske og tre slesiske. Den største trusselen kom imidlertid fra øst. Det var Den røde armé, som bar med seg død, ødeleggelse og sivilisatorisk tilbakegang på bajonettene sine. Til tross for sine egne slagord om folkenes rett til selvbestemmelse, ødela bolsjevikene tidlig på 1920-tallet de uavhengige statene til azerere, georgiere, armenere og ukrainere. En lignende skjebne ønsket de å påtvinge polakkene.
Avgjørende – også for Europas historie – viste seg å være slaget ved Warszawa. Det var da, i august 1920, at den polske hæren effektivt stanset den blodige røde revolusjonens fremmarsj i nesten tjue år. Seieren over Russland for den unge staten som nettopp hadde gjenoppstått fra tredobbelt slaveri, og hvis land var sterkt herjet av første verdenskrig, er fortsatt undervurdert i utlandet. Denne triumfen ville ikke vært mulig uten stor sosial mobilisering og klokskap fra alle hovedpolitiske krefter, som – til tross for dype uenigheter – i faretruende øyeblikk kunne spille på lag.
I 1939 var ikke lenger et heltemodig forsvar nok, da Polen ble offer for et dobbelt angrep – først fra nazistiske Tyskland, og noen uker senere også fra Sovjetunionen. En tid med terror tok til, som for mitt folk ikke tok slutt med det nazistiske rikets fall. Etter andre verdenskrig ble Polen teoretisk gjenopprettet som en selvstendig stat, men i flere tiår befant landet seg i Moskvas innflytelsessfære. Kommunistene slo brutalt ned på alle former for motstand. Først på 1980-tallet ga den fredelige Solidaritet-revolusjonen oss friheten tilbake.
Uavhengighet forplikter
Jeg tilhører en generasjon som vokste opp i overgangen mellom to epoker: den avtakende kommunismen og det parlamentariske demokratiet. Jeg vet hvor mye vi skylder tidligere generasjoner. Som historiker og samfunnsengasjert har jeg alltid lagt stor vekt på å minnes våre frihetshelter på en verdig måte: folkene fra «Solidaritet», soldatene fra andre verdenskrig og etterkrigstidens uavhengighetsundergrunn, samt alle de som for over hundre år siden kjempet frem og forsvarte Polens suverene statsstatus.
Den 11. november feires den nasjonale uavhengighetsdagen, opprettet til minne om hendelsene i 1918, og er en av de viktigste dagene i det polske kalenderåret. Marsjen for uavhengighet, som arrangeres i Warszawa, har blitt en vakker tradisjon som samler brede patriotiske miljøer som viser sin tilknytning til det hvit-røde nasjonalflagget. De siste årene, som leder for Institutt for Nasjonalt Minnesmerke, har jeg også deltatt i de sentrale seremoniene med deltakelse fra landets øverste myndigheter og diplomatkorpuset den 11. november. I år vil jeg for første gang delta i feiringene som president i Republikken Polen.
Uavhengighet er et stort ansvar – og i dag er det kanskje enda tydeligere enn for noen år siden. Krig, på grunn av Russlands angrep på Ukraina, er igjen veldig nær våre grenser. Vi trenger en enda sterkere hær og enighet i grunnleggende sikkerhetsspørsmål – både i Polen og innenfor NATO. Som et overbevist medlem av Europa må vi samtidig sørge for å bevare vår egen identitet, altså ikke miste den polske identiteten og suvereniteten. Et land med nesten førti millioner innbyggere kan ikke bare være et produksjonsbakland for større økonomier. Vi må tenke ambisiøst og være i stand til store ting.
For oss selv og fremtidige generasjoner. For Polen.
Karol Nawrocki, Polens president
