Oversettelse: Sviatlana Kharkevich
Flyktninger som kommer til Norge blir introdusert for den nye virkeligheten steg for steg. Dette gjør det enklere for dem å lære om kulturen og tilegne seg språket. For arbeidsinnvandrere finnes det imidlertid ikke noe obligatoriske språkkurs eller noe introduksjonsprogram. Dette gjør det vanskelig for polske barn å finne sin plass i den norske skolen.
Da en del av forskere skulle samle forskningsdata om integrering av polske barn i den norske skolen, oppstod det flere utfordringer med gjennomføringen av forskningsprosjektet. Polske foreldre samtykket ikke til at norske forskere skulle intervjue deres barn. Situasjonen har endret seg først da polske forskere kom på banen.
Forskerne lurte på hvorfor det ble slik? De fant ut at bakgrunnen for polske foreldres skepsis var barnevernet. Men hva har egentlig barnevernet med forskning å gjøre? I utgangspunktet ingenting. Foreldrenes reaksjon viste imidlertid tydelig hvor stor mistillit de polske emigrantene ofte har til de norske institusjonene og kanskje ofte til samfunnet generelt.
Dette er faktisk ikke overraskende. I polskspråklige medier presenteres barnevernet som en sjelløs institusjon. Barnevernet tar polske barn fra sine foreldre uten vesentlig grunnlag. Noen ganger kan man få inntrykk av at man er observert døgna rundt. Tillitsnivået til myndighetene og andre offentlige institusjoner er generelt ganske lavt blant oss polakker, da vi er preget av erfaringer med slike institusjoner fra vårt hjemland.
Det er flere andre faktorer som påvirker denne holdningen og en av dem er kulturelle forskjeller. Spriket er kanskje ikke så veldig stort. Tross alt kommer vi fra det samme kontinentet og ikke fra to forskjellige kanter av verden. Men det finnes likevel ganske mange kulturelle ulikheter.
Når flyktninger kommer til Norge, blir de introdusert for den nye virkeligheten steg for steg. Dette gjør det enklere for dem å lære om kulturen og tilegne seg språket. Dette bidrar også til at de lettere klarer å tilpasse seg de nye omgivelsene. Det finnes ikke slike tiltak for arbeidsinnvandrere. Det finnes ikke noe gratis eller obligatorisk språkkurs. Vi får ikke et introduksjonsprogram eller en formell introduksjon til skolen. Hver kommune har sine egne tiltak.
Polske foreldre vet ikke helt hva den norske utdanningskulturen innebærer. Mange av dem klager på et lavt undervisningsnivå og mangel på karakterer (noen av dem endrer imidlertid syn på dette etter hvert) som de blir kjent med systemet . Flere polske foreldre er styrt kun av sine egne synspunkter på den norske skolen. Det er ingen som introduserer dem for det norske utdanningssystemet eller opplyser dem om forventningene den norske skolen har til dem som foreldre.
Utdanningskulturen i Norge er veldig forskjellig fra utdanningskulturen i Polen. Den norske skolen legger vekt på at barn skal utvikle seg og tilegne seg kunnskap. Her er det ikke snakk om encyklopedisk kunnskap. I den polske skolen er det derimot slik at det er læreren som fyller barnet opp med kunnskap. Dette er den største forskjellen mellom de to utdanningssystemene, og dette påvirker måten undervisningen legges opp på. Dette har også mye å si for hva barna vil sitte igjen med.
Dessuten er fritidsaktivitetene i Norge nesten like viktige som selve skolen. Dette er noe som mange polske foreldre ikke vet noe om. Barna deres deltar ikke alltid i fritidsaktiviteter, og dette gjør det kanskje vanskelig for barna å få kontakt med jevnaldrende og få venner.
Da forskerne spurte en miljøarbeider om graden av integrering av polske barn i den norske skolen, ble miljøarbeider overrasket – Når ble integrering av polske barn et problem? Han sa at polakker er som nordmenn. Hvorfor skulle polakker da trenge hjelp til integrering? Til og med forskere, som til slutt fikk observere barn fra flere klasser, klarte ikke å skille ut elever som var fra Polen. Grunnen til det var mangel på åpenbare tegn som kunne indikere elevenes opprinnelse. Man kan si at polske barn er usynlige» i den norske skolen. Hvis utfordringer oppstår, blir dette sjelden sett i sammenheng med at elevene kommer fra et annet land. Dette skjer til tross for at noen av disse utfordringene kan ha tett sammenheng med nettopp det.
Foreldrene som jobber for at barna skal tilpasse seg den norske materielle standarden bidrar ubevisst til denne «usynliggjøringen» av polske barn. De fleste polske barn skiller seg ikke ut gjennom hudfarge eller hårfarge. Dette forsterker usynligheten.
Er dette greit? Mange vil mene at det ikke nødvendigvis er ok. Hvis denne «innvandrer-statusen» er usynlig, er det en risiko for at integreringsprosessen blir vanskeligere for barnet. Den kan bli vanskeligere fordi folk rundt vil tro at barnet er helt komfortabelt med de nye omgivelsene. Men det jo like fullt komme i vanskelige situasjoner, der det forventes en ting på skolen – og helt andre ting på hjemmebanen.
Polske foreldre forstår ofte ikke uskrevne regler knyttet til den norske oppdragelsen. De har også vansker med å forstå at deres tolkning av en «god oppdragelse» ikke alltid sammenfaller med det som anses for en «god oppdragelse» i Norge.
Jo bedre man blir kjent med kulturen og tradisjonene i det landet man bor i, jo lettere det bli å forstå samfunnet man er i. Det er ingen tvil om at denne forståelsen henger sammen med hvor godt man er integrert. Graden av integrering handler ikke alltid om antallet år man har bodd i det nye landet. Når det gjelder arbeidsinnvandreres integrasjonsprosess, har vi fortsatt en lang vei å gå.
Det omtalte forskningsprosjektet var en omfattende undersøkelse som strakk seg over 3 år. Forskningen var en del av TRANSFAM-prosjektet. Deltakerne i dette forskningsprosjektet var Uniwersytet Jagelonski i Kraków og Agderforskning i samarbeid med NOVA, Oslo og Senter for internasjonale relasjoner, Warszawa.
Teksten er skrevet på bakgrunn av et foredrag holdt av Randi Wærdahl fra Agderforskning – med tittelen „Polske barn i den norske skolen”.