Under Warszawa-opprøret motarbeidet polakker det onde. I dag gjør ukrainere det, skriver Jan Ołdakowski, direktør for Warszawa-opprørsmuseet.
«Vi ønsket å være frie og skylder oss selv vår frihet» (We wanted to be free and owe this freedom to nobody)– dette er mottoet over inngangsdøren til utstillingen til Warszawa-opprørsmuseet. I dag er det ideen om frihet som forbinder Polen og Ukraina. Den heroiske krigen med Russland viser viktigheten av historien. Tross alt er frihet, spesielt for unge menneskersom luft: de ser den ikke før de føler at den mangler. I mellomtiden beviser den russiske invasjonen at friheten kan ta brått slutt når som helst også i Europa. Unge mennesker, som så langt identifiserte frihet hovedsakelig med tilgang til Internett, innså, kanskje mens de så filmmateriale og rapporter om russiske forbrytelser på sosiale medier, at denne friheten kanskje ikke er tilgjengelig hvis vi ikke forsvarer den. For polakker som lærer om den heroiske kampen i Warszawa-opprøret takket være det kollektive minnet, registrert på historiens sider og udødeliggjort i beretningene til deres forfedre, er krigen for Ukrainas frihet med den russiske angriperen, en bitter påminnelse om at det vi vet fra fortiden og det som skjer nå utenfor østgrensen, kan det bli en permanent del av vår virkelighet. Det er også verdt å svare på spørsmålet: „Hvorfor er minnet om Warszawa-opprøret så viktig for oss? Hvorfor er det relevant fra et samtidsperspektiv? Svaret kan være overraskende enkelt. Warszawa-opprøret oppleves så intenst i dag fordi det er den siste store borger bevegelsen i vår statshistorie. Slaget ved Warszawa er noe annet, en annen viktig begivenhet i vår historie på 1900-tallet. Selv om det var en stor suksess og en stor seier for den polske hæren, var det ett slag, et væpnet sammenstøt mellom to hærer.
Warszawa-opprøret er en begivenhet der den totalitære ondskapen motarbeides av ungdommen i hovedstaden. Det motarbeides av folk som ikke ønsker å være profesjonelle soldater, men ønsker å leve i det frie Polen. I mellomtiden og under historiens dømmekraft, må de kjempe med våpen i hånden, for bare på denne måten kan de gjenvinne og skape et fritt Polen. Fenomenet Warszawa-opprøret er ideen om statsborgerskap, det vil si en kollektiv bevegelse av unge mennesker som ble med i den nasjonale hæren, de grå rangene, speidet og bestemte seg for å si nei til totalitær ondskap.
Å fortelle denne historien er spesielt viktig i dag. Nå for tiden, når utenlandske gjester spør meg om andre verdenskrig og hører på historier om Holocaust, viser det seg ofte at de kun henter kunnskapen fra noen få spillefilmer. Og når de blir konfrontert med skjebnen til virkelige mennesker, begynner de å spørre: „Hvorfor ville noen la dette skje?”
Dette er ikke en anklage mot Polen. Dette er en anklage mot de allierte og alle de som tillot de to opprørene i hovedstaden i vårt land, som var et «nei» til det totalitære ondskapsriket, det vil si Warszawa-gettoopprøret og Warszawaopprøret, å kjempe alene. Da vil jeg minne om at folk som ønsket å avslutte den kriminelle tyske okkupasjonen her i Warszawa, deltok i disse opprørene. Målet var å få slutt på ødeleggelses- og voldsmaskineriet som frarøvet dem deres verdighet. La oss huske dette i sammenheng med Ukraina. Eksemplet med dette landet er veldig viktig fordi det viste noe vi, polakker, visste allerede under andre verdenskrig, og som de som levde under den tyske okkupasjonen var spesielt oppmerksomme på. Nemlig at bare de som passer til mønsteret okkupasjonsmakten har en sjanse til å overleve. Så hvis noen ønsker å overleve i en slik situasjon, bør han ikke forbli passiv, fordi det er svært sannsynlig at han ikke vil passe et bestemt mønster. Som Warszawa-gettoopprøret viste, kan noen ganger en flukt fra en folkemordsplan bare være valget av en verdig død, men noen ganger er det mulig å protestere mot ondskap fysisk og i reelle termer. Under Warszawa-opprøret motarbeidet polakker det onde. Ukrainerne gjør det i dag.
Jeg ble sjokkert da jeg hørte at i Ukraina ble to kvinner drept bare fordi de hadde ektemenn som kjempet mot russerne i Azovstal. Jeg ble forferdet over å høre historiene til ofrene som de russiske okkupantene strippet ned for å lete etter tatoveringer på kroppen deres som indikerte at noen hadde kjempet mot dem i 2014. Når den konfronteres med slik ondskap, er kampen ikke bare et valg, et forsøk på å redde et liv eller til og med en selvmordshandling. Det er et forsøk og en manifestasjon av selvbestemmelse, både av nasjonen og individet. For folk har rett til å bestemme hvordan de lever, uavhengig av hva Hitler mente i 1943 og 1944 og hva Putin enn mener i dag. Warszawa-opprøret og krigen mellom Ukraina og Russland beviser at noen ganger er det ikke noe valg.
Teksten ble utarbeidet av portalen dlapolonii.pl