I begynnelsen av desember feiret hele verden Frivillighetsdagen. Frivillig, er en person med et stort hjerte, en som følger sitt hjerte og sin sjel, uansett sted. Det er en person som investerer sin energi, tid og alle sine ressurser for å være til støtte og hjelp for de som trenger det. Blant ukrainerne som bor i Kristiansand, er det også de som i dag er direkte involvert i høytiden. Razem Norge vil introdusere en av dem, Olena Vorontsova, leder av organisasjonen «Ukrainere i Agder».
– Olena, fortell oss hvordan og hvor du begynte som frivillig?
– Min erfaring som frivillig startet i 12-årsalderen, da jeg begynte å tjene egne penger. Jeg hjalp en jente fra en hjelpetrengende familie med mange barn, hvor foreldrene misbrukte alkohol. På grunn av vanskelige forhold hjemme bodde hun på internatskole fem dager i uken. Jeg prøvde å delta i livet hennes så mye som mulig. Jeg ga mat, sydde klær, tok henne med til dyreparken og til underholdning for barn. Jeg besøkte henne ofte på internatetskolen.
Jeg har og hjulpet en familie i Transnistria (en republikk i Russland ), hvor moren hadde AIDS, og sønnen (min gudsønn) også hadde denne sykdommen. I tillegg hadde jeg lenge før krigen ansvaret for en ukrainsk gruppe. Sammen med andre jenter fra hele Ukraina organiserte vi en kollektiv innsamling, donerte penger og kjøpte mat og medisiner til de som hadde behov for det. Du kan si at jeg har hjulpet noen hele livet, som frivillig. Dette er kallet i min sjel!
– Hvorfor ble du frivillig?
– Jeg må faktisk innrømme at jeg også får stor tilfredsstillelse av å hjelpe andre! En ting til, jeg vet ofte ikke hvordan jeg skal si „nei” til folk som spør om noe.
Bilde, fra venstre: Olena Voroncova, Sylwia Balawender (Razem=Sammen). Foto: S. Balawender
– Den ødeleggende krigen har pågått i Ukraina i mer enn 10 måneder. Hva har organisasjonen du leder klart å oppnå i løpet av denne tiden?
– I begynnelsen av krigen var vi alle forvirret og visste ikke hva vi skulle gjøre. Her i Agder ble jeg kjent med 15-20 ukrainere. Vi var heldige, fordi den polske diasporaen arrangerte vårt første demonstrasjon og møte med ukrainske flyktninger (som vi er veldig takknemlige for). Mange ukrainere møttes og ble kjent med hverandre på dette arrangementet. Etter å ha samlet oss bestemte vi oss for å stifte en offentlig organisasjon, hvor jeg ble valgt til styreleder.
Når det gjelder konkrete saker, klarte jeg å komme i kontakt med flere ukrainske, veldedige stiftelser medfrivillige fra Norge og England. Jeg jobbet som oversetter for stiftelsene Vi chattet online 24/7. Jeg koordinerte alle deltagerne fordi de ukrainske frivillige ikke kommuniserte på andre språk. Det var jeg som la opp rutene og oversatte for alle, slik at de kunne finne og forstå hverandre for å yte hjelp. Jeg søkte også etter flyktninger som ønsket å la seg evakuere i norske, tomme biler som skulle returnere til Norge.
Jeg var i kontakt med hver enkelt familie og koordinerte transporten for hver enkelt. Menneskene jeg hjalp er ukjente for meg. Det var vanskelig. Men det var verdt det. Fordi mange klarte å evakuere til trygge steder. Det var hyggelig da en av familiene kom til Kristiansand og hadde med seg blomster til meg. Jeg vil nevne et annet område. Når flyktningestrømmen økte, tok det tid å tilpasse mottaket av flyktninger i Norge. Det manglet blant annet informasjon om tilrettelegging av ulike områder for de ukrainske flyktningene. Det gjaldt blant permanent bosetting og andre sosiale forhold.
Derfor har vi viet mye av vår tid til møter med representanter for norske myndigheter som NAV, UDI, IMDI, samt veldedige organisasjoner og andre. Blant annet for å bidra til å løse organisasjonsspørsmål og tilpasse systemet til behovene. Parallelt ble informasjons- og pedagogisk bistand til flyktningene håndtert som et eget saksfelt hvor de kan finne nødvendig informasjon og hvor de kan henvende seg.
Vi så etter og fant ulike samarbeidspartnere for å forsyne nyankomne med klær, sko og husholdningsartikler. På dette tidspunktet fikk jeg dessverre en personlig utfordring. . Jeg ble syk. Selv etter å ha blitt innlagt r på sykehuset forsøkte jeg å holde motivasjonen oppe. Jeg led med tragedien og håpløsheten som mine tidligere landsmenn var utsatt for.
Parallelt med arbeidet for flyktningene blir det systematisk samlet inn økonomiske midler og gitt annen humanitær bistand. Denne blir sendt fra Norge til Ukraina. Vi arrangerte en spesiell konsert med bandet „Sky”, som tok et høyt honorar for jobben. For å r få artistene til Norge tok jeg opp et lån på 50 000 kroner. Heldigvis var arrangementet vellykket og en betydelig del av inntektene ble overført til veldedighetsfondet, Serhiy Prytulas.
Vi fortsetter å samle inn midler, biler, varme klær, generatorer osv. for å dekke behovene til det ukrainsk Forsvaret. Det arrangeres fra tid til annen auksjoner, messer og salg av ulike produkter. Pengene fra salget går til veldedighet. Kort sagt, som leder av en offentlig organisasjon, sammen med teamet mitt, gjør vi vårt beste for Ukrainas fremtidige seier!
– Og til slutt, del dine planer og prosjekter med oss.
– Planer – det stopper ikke der. Det finnes et hav av forskjellige ideer. Jeg vil organisere en ny innsamling av varme klær, sko, tepper, soveposer, batteridrevne lamper, parafinlys og mye mer. Vi fortsetter å samle inn penger på nettet til generatorer. Vi planlegger å forhandle med ledere av dagligvarebutikkene og sette opp dagligvare- og kundevogner. I disse skal vi ha lister over ikke-bedervelig mat, som kan doneres for så å bli sendt til Ukraina som nødhjelp. I mine planer er det spesielt kulturprosjektet mitt i kulturhuset, som for tiden er i startfasen. Jeg er overbevist om at programmet for kulturprosjektet som kan være med på å bidra til at flyktningene kan gjenvinne harmoni, psyko-emosjonell balanse. Det kan og kanskje være et bidrag til bedre mental helse, finne venner, og etablere sosiale kontakter. Kanskje kan de utvikle egne talenter. Jeg ønsker at pilates, dans, sang, tegning og mange andre kreative aktiviteter blir gratis for barna.