Oversettelse: Sviatlana Kharkevich
Det hender at vi blir overveldet av ting som befinner seg rundt oss. Det kan være livets tempo, arbeidsrelatert stress og hverdagsliv. Vi drømmer om å forlate alt og dra et sted som er langt unna, men det alltid er noe som stopper oss: jobb, familie eller en annen unnskyldning. Kanskje senere, kanskje en annen dag…
Jakub Tolak og Zosia Samsel er kjent som Foxes in Eden på YouTube. For noen år siden bestemte de seg for å bokstavelig talt forlate alt og gjøre en endring i det livet de levde. De kjøpte en elleve år gammel varebil. I løpet av åtte måneder, i helger og på kvelder, jobbet de med å forvandle et vrak til en koselig bobil som de kunne kjøre i og bo i hver dag. De sa opp fulltidsjobbene sine, og 5. oktober 2019 la de ut på en reise som de den dag i dag ikke har avsluttet.
Om valget
Bare noen måneder etter at de møttes, dro de sammen til Amerika på sin første reise. De ler av at forholdene var mye mer kummerlige da. I tre uker overnattet de i en personbil og av og til på en campingplass i et telt. Men selv i vanskelige situasjoner klarte de å finne ut hva som var deres felles prioriteringer. En ny reise dukket også hele tiden opp. Til slutt kom de på tanken om å endre livsstilen sin for godt. De oppdaget at de følte seg nærmere hverandre og nærmere naturen da de var ute og reiste. De hadde lenge ønsket å kunne leve på en annen måte enn slik de hadde gjort så langt. De ville leve langsommere. De ville leve i nuet. Derfor bestemte de seg for å kjøpe en varebil, pusse den opp og si opp jobbene sine. Zosia jobbet innen eiendom og Kuba i et reklamebyrå.
– Det at vi fikk mulighet til å ta en slik beslutning, er faktisk et privilegium. Det var ikke et lett valg. Det er vanskelig å forestille seg noe som helst om et liv på reise før man prøver det selv, sier Kuba.
– Vi så mange videoer på nettet om livet i en varebil som ble laget av folk som hadde valgt denne livsstilen. Men de snakker ofte mest om de positive tingene. De nevner ikke vanskelighetene og utfordringene. Først da vi allerede hadde lagt ut på reisen, fant vi ut hvordan det virkelig var – på godt og vondt, sier Zosia.
Kuba forteller ærlig om problemene de måtte forholde seg til helt i starten. De første syv månedene hadde de ikke varmtvann. Vannet i tanken deres hadde vanligvis samme temperatur som temperaturen i lufta. De hadde ikke oppvarming i oppholdsrommet da bilen ikke var i bruk. De var avhengige av solen, for strømmen i bobilen ble stort sett hentet fra solcellepaneler. De måtte pent lære seg å bruke vann og strøm på en fornuftig måte.
– Definisjonen av komfort har endret seg for oss, sier Kuba. Plutselig blir ting man tidligere tok som en selvfølge, et privilegium. Vi har en begrenset mengde vann i bobilen. Tanken har en kapasitet på 90 liter. Derfor ble vi tvunget til å lære oss å bruke vannet på en fornuftig måte. Vi setter pris på hver eneste dråpe.
Likevel føler de begge at utfordringene kompenseres av naturens skjønnhet.
– Vi vil bare være lykkelige, sier Zosia. Tidligere tenkte vi på dette som en klisje. Men når man først får oppleve lykke eller mer fred i kontakt med naturen og andre mennesker, får dette utsagnet en annen mening og en større dybde.
Refleksjonene knyttet til at de tok et bevisst valg, at de bestemte seg for å bryte med sitt daværende liv og distansere seg fra sivilisasjonen, følger oss gjennom hele samtalen. Flere ganger understreker de ydmykt at det å si opp en fast, stedstilknyttet jobb og si farvel til bolig og komfort ikke er en ulempe – men rett og slett et stort privilegium. I seg selv er selve muligheten til å kunne å ta en slik avgjørelse et stort privilegium.
Om reiser
Da de var ferdige med oppussingen av varebilen, ventet de egentlig ikke på en spesiell dag. De la rett og slett ut på reise 5. oktober 2019. Reisen gikk først til Spania gjennom Italia og Frankrike – og etter Spania bar det videre til Portugal.
– Da vi kom til Italia, var det grått, trist og regnfullt. Solcellepanelene ladet ikke batteriet. Da ble vi fortvilet. Hadde vi tatt en riktig avgjørelse? sier Zosia.
Underveis, da sparepengene tok slutt, fant de jobb på en økologisk gård. De var i Spania, i en liten andalusisk landsby, da de ble rammet av den første nedstengingen.
– Vi skulle jobbe to til fire uker, men på grunn av restriksjonene og manglende reisemulighet ble vi værende der i tre måneder. Sammen med vertskapet skapte vi det vi kalte «en familie etter eget valg». Vi bygge en økologisk hage, og takket være muligheten til å jobbe ute vil vi huske begynnelsen av pandemien på en helt annen måte enn folk flest. Zosia smiler og stryker over pelsen til Hipi – en liten tispe hentet fra Andalucia. Hipi er en uatskillelig følgesvenn på utflukter og en fullverdig beboer av en bobil.
Under nedstengningen tenkte jeg flere ganger på at nå hadde noen få mennesker blitt tvunget til å være sammen 24 timer i døgnet. De hadde ikke noe valg, mens vi allerede hadde valgt å være sammen i en liten bil på sju meter, sier Kuba.
Etter hjemkomsten fra Spania ble de en stund i Polen. Deretter la de ut på en ny reise – denne gangen til Balkan.
– Denne turen ga oss tilbake vår tro på folk. Vi oppdaget at vi ikke var ensomme øyer. Vi trenger kontakt med andre. Makedonerne, serberne og albanerne var åpne og ivrige etter å hjelpe. De var ivrige etter å ha sosial kontakt. Kuba sier at det kanskje høres kanskje banalt ut, men på hele denne reisen gjenoppdaget de universelle, menneskelige verdier som i det 21. århundret ofte blir erstattet av egoisme og pengejakt. Menneskene de møtte, fortalte dem om seg selv. Ingen spurte om religiøse eller politiske syn. Det var ingen splittelse.
Vi var rett og slett åpne for hverandre og nysgjerrige på det andre mennesket. Det var viktig å møte noe annet, se en annen kultur, bli kjent med en ny historie og ta del i andres erfaringer. Uansett hvilket land vi bor i, har vi alle de samme drømmene, ønskene og behovene. Vi har alle en lignende nysgjerrighet på verden og det andre mennesket. I stor grad er det politikere og store bedrifter som ødelegger samfunnet ved å dele det inn i fiendtlige leirer.
Utrykket «reiser er den beste lærer» er ikke et skoleslagord, men en realitet, ler Zosia. Vi lærte mer om Europa gjennom våre reiser enn det vi har gjort gjennom bøker.
– Men man må være åpen ikke bare for folk, men også for steder. Man må nesten oppleve et sammenstøt mellom kulturer, legger Kuba til. Han utdyper med å si at han for eksempel til å begynne med ikke likte seg så godt i Serbia. Han kunne liksom ikke finne seg selv der. Men til slutt tok han seg sammen, og enden på visa ble at han sitter igjen med noen av de aller fineste minnene nettopp derfra.
Zosia legger også til at de før avreisen hørte så mye om hvor farlig Albania var. Men de ble behandlet veldig bra der, og de opplevde ikke Albania som et «farlig land». Politiet besøkte dem til og med flere ganger i bobilen og spurte om de hadde det bra og om det var noe de trengte.
Om Norge
De kom til Norge i midten av juli via Nord-Norge. De kjørte gjennom Sverige og Finland. Da vi møttes i Kristiansand, nærmet Zosia og Kuba seg slutten av reisen. Jeg spør selvfølgelig om deres inntrykk av byen, og jeg kan ikke unngå å legge merke til at de er litt skuffet over Skandinavia.
– Alt i alt fikk vi veldig lite kontakt med nordmenn, sier Kuba. Ingen var nysgjerrig på oss. Ingen spurte hva vi holdt på med eller hvor vi kom fra. Alle snakket engelsk, så det var ingen utfordringer med kommunikasjonen. I Serbia eller Makedonia er engelsk ikke så populært eller vanlig. Derfor prøvde vi å kommunisere på ulike måter, og vi lærte enkle uttrykk. Dette forsterket dialogen og kommunikasjonen.
– Vi leste om at Norge nærmest er et paradis for bobiler, sier Zosia. Men man kan kun stoppe på tilrettelagte steder for disse kjøretøyene. Det er ikke snakk om «vill-camping». Det virker som det er mange regler her. Vi liker å bo på unike og bortgjemte steder. Her er dette mer tilrettelagt for folk som reiser til fots.
De er enige i at naturen har gjort det største inntrykket. Dette kompenserer mye. De ville gjerne ha stoppet overalt om det hadde vært mulig. Kuba innrømmer leende at på listen over steder de ville se, så besøkte de bare en fjerdedel. De forteller om polardager, priser som treffer kun turister og polakker de møtte i Norge. Disse skal være hovedkarakterer i en av deres filmer. Foxes har nemlig laget en film om Norge sett fra polakkers perspektiv. Man kan se denne filmen på deres YouTube-kanal.
Om fremtiden
Livet på reisen følges også av ensomhet. Zosia og Kuba sier at det de har savnet mest, har vært venner, fellesskap og det å ha dypere relasjoner.
– I løpet av reisen har vi blitt kjent med mange mennesker. Det er vanskelig å ha et dypere nærmere bekjentskap med dem fordi vi ofte drar videre dagen etter, sier Kuba. Han legger til at han virkelig savner sine aller nærmeste.
Etter to år på reisefot føler de at de gjerne vil ha en fast plass nå, men ikke i en by. Grunnen til det er at en by forplikter en til å ha en bestemt livsstil og et visst livstempo. Det er raskere, mer intenst, dyrere og mer anonymt. De foretrekker en mindre by eller et bygdesamfunn der de kan lettere kan knytte tettere bånd til andre mennesker.
De er enige i at de definitivt vil ha kortere reiser. De drømmer om å reise tilbake til USA, Canada eller Island.
– Noen ganger tenker man at problemene vil forsvinne hvis man endrer livsvilkårene. Det er imidlertid bare miljøet som endrer seg. Vi blir stående alene med oss selv, sier Kuba i et ettertenksomt øyeblikk. Derfor er denne snart to år lange reisen også et møte med vår egen frykt og våre uløste problemer. Så langt har vi fått bekreftet hvordan vi ikke vil ha det. Vi lærer stadig litt mer om hvem vi er, hva som er viktig for oss og hvordan vi vil leve.
Bilder: Lisy w Edenie/Instagram