Om forfatterne: Kaptein og feltprest Wojciech Nowak, 15. Lubusz territorielle forsvarsbrigade; dr. hab. Przemysław Słowiński, Jakub av Paradyż-akademiet i Gorzów Wielkopolski.
Del 4 av 4 i serien «Frihet fra polsk jord. Veien mot 11. november»
Kort fortalt
- I 1895 ble Folkepartiet (Stronnictwo Ludowe) grunnlagt i Rzeszów. Fra denne bevegelsen vokste Wincenty Witos frem.
- Det gjenfødte Polen ble til samtidig i Warszawa, Kraków, Lublin og Cieszyn.
- Den 28. oktober 1918 ble en bondesønn leder for den polske makten i Galicia. Den 11. november overtok Józef Piłsudski den militære makten i Warszawa.
Fra undersått til borger
Ved overgangen mellom 1800- og 1900-tallet vokste bondebevegelsen frem. Den forente ønsket om bedre levekår på landsbygda med nasjonale ambisjoner. Blant initiativtakerne var Maria og Bolesław Wysłouch, Jakub Bojko, Jan Stapiński, presten Stanisław Stojałowski og en rekke lokale samfunnsaktivister.
Den 28. juli 1895 ble Folkepartiet (Stronnictwo Ludowe) grunnlagt på et landsmøte i Rzeszów. Fra 1903 het partiet Det polske folkepartiet (Polskie Stronnictwo Ludowe). Etter en splittelse i 1913 oppsto blant annet PSL «Piast» og PSL-Venstre.
I Kongress-Polen var det aktive miljøer rundt tidsskriftet «Zaranie». I 1915 vokste Det polske folkepartiet frem fra disse miljøene, senere kjent som PSL «Wyzwolenie». Det ble bygget opp et nettverk av samvirkeforetak, landbruksforeninger og lesesirkler.
Lederne for bondebevegelsen argumenterte for at bøndene ikke måtte velge mellom gårdens interesser og fedrelandets skjebne. De hadde rett til å være med på å bestemme over staten, men også ansvar for dens fremtid. Slik skjedde overgangen fra undersått til borger – en person som velger sine representanter og organiserer fellesskapet.
Witos fra Wierzchosławice
Wincenty Witos ble født 21. januar 1874 i Wierzchosławice, i en fattig familie bestående av Wojciech og Katarzyna. Han gikk bare kort tid på skolen og tilegnet seg senere kunnskap på egen hånd. Han ble lokalpolitiker, representant i det østerrikske parlamentet og fra 1913 en av lederne for PSL «Piast». Han brakte med seg erfaringene fra et liv preget av fattigdom og hardt arbeid på gården.
Også Jakub Bojko, forfatter, journalist og parlamentariker fra Gręboszów, og Jan Stapiński hadde bondebakgrunn. Ikke alle lederne av bondebevegelsen kom fra landsbygda. Noen tilhørte intelligentsiaen og gjorde bøndenes sak til en del av sitt eget politiske program.
Krig, legioner og diplomati
Da første verdenskrig brøt ut i 1914, befant polakkene seg i tre forskjellige deler av det delte Polen og i hærene til stormakter som kjempet mot hverandre. Ikke sjelden sto polakker fra ulike deler av landet overfor hverandre i uniformene til fremmede hærer.
Józef Piłsudski hadde i flere år forberedt militære kadrer gjennom skytterorganisasjoner. Den 6. august 1914 marsjerte Det første kadettkompaniet ut fra Kraków. Senere ble de polske legionene dannet.
Kampene ved Łowczówek (22.–25. desember 1914), Konary (mai 1915), Jastków (juli–august 1915) og Kostiuchnówka (4.–6. juli 1916) viste hva det kostet å bygge opp en polsk militærstyrke. I 1917 førte den såkalte edskrisen til at Piłsudski ble internert i Magdeburg.
Roman Dmowski, lederen for den nasjonaldemokratiske bevegelsen, fulgte en annen vei. Han forsøkte å sikre stormaktenes støtte til gjenoppbyggingen av Polen. I 1917 ble Den polske nasjonalkomiteen opprettet i Lausanne. Senere flyttet den til Paris, der den ble anerkjent av ententemaktene. I Frankrike ble det dannet en polsk hær, som senere kom under ledelse av general Józef Haller.
Ignacy Jan Paderewski hadde siden 1915 arbeidet for den polske saken, særlig i USA. Den 25. oktober 1918 krevde Wojciech Korfanty i det tyske parlamentet at områdene under prøyssisk styre skulle tilbakeføres til Polen, inkludert de polske delene av Schlesien. Ignacy Daszyński kjempet for arbeidstakernes rettigheter og en demokratisk statsordning. Dette var ulike og ofte konkurrerende politiske prosjekter for Polen, men alle bygget på tanken om at en gjenopprettelse av staten var mulig.
Landsbygda og prestene under krigen
Verdenskrigen førte med seg rekvisisjoner, ødeleggelser og tvangsutskrivning av menn fra landsbygda til fremmede hærer. Samtidig stilte landsbyene frivillige til legionene og andre militære avdelinger. Bønder deltok også i hemmelig organisasjonsarbeid, distribusjon av aviser og hjelp til soldatene. Bondebevegelsens aktivister støttet dessuten den polske militærorganisasjonen (Polska Organizacja Wojskowa).
Feltprestene fulgte de polske militæravdelingene, mens menighetene støttet familiene til falne og sårede soldater og mennesker på flukt. En av de første feltprestene i legionene var pater Kosma Lenczowski, en kapusiner som i august 1914 dro ut sammen med skarpskytterne. Han fulgte dem blant annet under kampene ved Laski, Krzywopłoty og Łowczówek. Også presten Józef Panaś gjorde tjeneste som feltprest, mens presten Kazimierz Lutosławski, en av grunnleggerne av den polske speiderbevegelsen, var sjelesørger for polske soldater som ble organisert i Russland.
Mennesker med ulik religiøs tilhørighet og forskjellige politiske overbevisninger deltok i kampen for uavhengighet. Statens frihet var deres felles sak, selv om de hadde ulike forestillinger om hvordan den fremtidige staten skulle organiseres.
Oktober og november 1918: Staten blir til flere steder samtidig
Den 7. oktober kunngjorde regentrådet i Warszawa en uavhengighetserklæring. Den 19. oktober ble Det nasjonale rådet for Hertugdømmet Cieszyn opprettet, med presten Józef Londzin, Jan Michejda og Tadeusz Reger i ledelsen. Natt til 30. oktober erklærte rådet seg som polsk myndighet i Cieszyn.
I Storpolen bidro presten Stanisław Adamski fra Borgerkomiteen til å bygge opp polske institusjoner. Presten Antoni Stychel arbeidet i den tyske Riksdagen for at områdene under prøyssisk styre skulle bli innlemmet i Polen.
Den 28. oktober begynte Den polske likvidasjonskommisjonen sitt arbeid i Kraków, med Wincenty Witos som leder. Kommisjonens oppgave var å bryte avhengigheten av Habsburg-monarkiet og overta administrasjonen i Galicia. Dette var en begivenhet som gikk langt utover det rent politiske: En representant for en samfunnsklasse som gjennom århundrer hadde vært fratatt fulle rettigheter, var nå med på å bygge institusjonene i den gjenoppstående staten.
Den 31. oktober tok polske soldater kontroll over Kraków. Løytnant Antoni Stawarz ble et symbol på disse hendelsene. Fra 1. november pågikk kampene om Lwów, og også ungdom meldte seg frivillig til å delta. Gjenopprettelsen av Polen foregikk ikke uten konflikter, særlig i områder med en sammensatt nasjonal befolkning.
Den 7. november ble Den provisoriske folkeregjeringen i Republikken Polen dannet i Lublin, med Ignacy Daszyński som leder.
Den 10. november vendte Piłsudski tilbake fra Magdeburg til Warszawa. Den 11. november overførte regentrådet den militære makten til ham, og 14. november også den sivile makten. Samme dag, 11. november, trådte våpenhvilen på vestfronten i kraft. Datoen ble et symbol på Polens gjenvunne uavhengighet.
Personene som sto sentralt i november 1918, kom fra ulike samfunnslag: Piłsudski fra en adelsfamilie, Dmowski fra det urbane borgerskapet i Warszawa, Paderewski fra en økonomisk svekket adelsfamilie, Daszyński fra en embetsmannsfamilie, Korfanty fra en gruvearbeiderfamilie og Witos fra en bondefamilie. Gjenoppbyggingen av staten var ikke lenger én samfunnsklasses oppgave.
Uavhengighet – en arv av arbeid og oppofrelse
I 1794 sto en bonde med ljå foran russiske kanoner. I 1846 kjempet fjellbøndene i Chochołów under ledelse av en prest og en lærer. I 1863 sluttet bønder seg til partisanavdelingene. Mot slutten av 1800-tallet bygde landsbygda banker, lesesirkler og egne politiske representasjoner. I 1918 sto en bondesønn i spissen for institusjonen som overtok makten i Galicia.
Det hele begynte ikke med bøndene, men uten dem er det umulig å forstå hvordan den moderne borgerstaten vokste frem.
Også presteskapets rolle må ses i dette perspektivet. Presten Ściegienny forente kampen for uavhengighet med omsorgen for de fattige. Presten Kmietowicz stilte seg ved siden av opprørerne i Podhale. Presten Brzóska ble hos avdelingen sin til det siste. Prestene Szamarzewski og Wawrzyniak bygde opp økonomisk styrke, mens Londzin og Adamski var med på å forme det polske offentlige livet i 1918. Veiene deres var forskjellige og til tider preget av uenighet, men de viser at tjeneste for fedrelandet ikke alltid tok form av væpnet kamp.
Fra bondegårdene kom tusenvis av soldater til den gjenopprettede polske hæren. De kjempet i Storpolens oppstand, i den polsk-ukrainske krigen om Øst-Galicia og i den polsk-sovjetiske krigen. I 1920 forsvarte bønder i polske uniformer, side om side med arbeidere og intelligentsiaen, landets uavhengighet mot Den røde armé. Fedrelandet var ikke lenger elitens sak, men et felles ansvar.
Uavhengigheten som ble gjenvunnet i 1918, var ikke en gave fra én person, ett parti eller én samfunnsklasse. Den var resultatet av opprørernes beslutninger, samfunnsaktivistenes utholdenhet, prestenes arbeid, minnene som ble videreført i familiene og innsatsen til ledere som fulgte ulike veier mot et felles mål.
Derfor er det viktig å huske ikke bare Piłsudski, Dmowski, Paderewski, Witos og Korfanty, men også tusenvis av navnløse soldater, bønder, lærere, prester, håndverkere, kvinner og barn.
Det er verdt å huske når vi står ved nasjonalflagget den 11. november: Fedrelandet bygges ikke bare når vi må gi livet for det, men også når vi må arbeide ærlig for det og oppdra neste generasjon.
Hele serien: Veien mot 11. november
Forrige del: Del 3. Kampen om bønnen
Dodaj komentarz