Om forfatterne: Kaptein og feltprest Wojciech Nowak, 15. Lubusz territorielle forsvarsbrigade; dr. hab. Przemysław Słowiński, Jakub av Paradyż-akademiet i Gorzów Wielkopolski.
Del 2 av 4 i serien «Frihet fra polsk jord. Veien mot 11. november» · kp. Wojciech Nowak og dr. hab. Przemysław Słowiński
Kort fortalt
- I februar 1846 angrep grupper av bønder herregårder i Galicia, oppildnet av østerrikske myndigheter. Samme måned grep fjellbøndene i Chochołów til våpen mot Østerrike.
- I 1848 utmerket bondekrigere bevæpnet med ljåer seg i kampene ved Sokołów i Storpolen.
- Presten Stanisław Brzóska kjempet i januaroppstanden helt frem til 1865. Han ble til slutt offentlig hengt.
En prest fra en bondefamilie
Ved siden av militære ledere fantes det mennesker som forente sitt religiøse kall med omsorg for de fattigste. Piotr Ściegienny, som kom fra en bondefamilie, virket i regionene Kielce og Lublin. På 1840-tallet bygget han opp et hemmelig nettverk som forberedte et opprør mot okkupasjonsmakten og et samfunnssystem basert på undertrykkelse av bøndene.
Han ble arrestert i 1844 og dømt til døden. Straffen ble senere omgjort til mange års forvisning. Hans skjebne knytter sammen to av datidens store spørsmål: Hvordan skulle Polen gjenvinne sin selvstendighet, og hvordan kunne landets innbyggere bli virkelig frie mennesker?
1846: Bøndene mot opprørerne
I februar 1846 ønsket opprørslederne i de tre delene av det delte Polen å forene kampen for et fritt Polen med radikale sosiale reformer. I Galicia brøt det imidlertid ut et bondeopprør, kjent som den galiciske bondemassakren (rzeź galicyjska). Væpnede bondegrupper gikk til angrep på herregårder og menneskene som bodde der.
De østerrikske myndighetene spilte en viktig rolle. Ved å utnytte langvarige konflikter, byrdene knyttet til livegenskapet og bøndenes mistillit til godseierne, bidro de til å spre oppfatningen om at opprøret truet landsbybefolkningen. På denne måten ble deler av bondestanden brukt i en blodig konfrontasjon med adelen og til å slå ned det nasjonale opprøret.
En av de mest kjente lederne for bondeopprøret var Jakub Szela, en bonde fra Smarzowa som i flere år hadde vært i en bitter konflikt med familien Bogusz, eierne av de lokale godsene. Strid om pliktarbeid, ydmykelser og personlige motsetninger fikk da en tragisk utgang.
Da opprøret også begynte å true det østerrikske monarkiets egen orden, satte myndighetene inn tiltak for å slå det ned og beordret bøndene tilbake til pliktarbeidet. Szela ble satt under oppsyn og i 1848 flyttet til Bukovina, der han fikk en gård i Sołka.
Disse hendelsene kan verken forties eller fremstilles som en patriotisk frihetskamp. De viste hvordan dype sosiale motsetninger kunne utnyttes av en fremmed stormakt mot ønsket om nasjonal selvstendighet.
Chochołów: Bøndene mot okkupasjonsmakten
Samtidig tok innbyggerne i Chochołów, Ciche, Dzianisz og Witów i Podhale-regionen opp kampen mot Østerrike. Opprøret ble organisert av prestene Leopold Kmietowicz og Michał Głowacki, kjent som «Światopełk», samt læreren og organisten Jan Kanty Andrusikiewicz.
Om kvelden 21. februar 1846 avvæpnet opprørerne den østerrikske grensevakten i Chochołów og tok kontroll over tollstasjonen i Sucha Góra. Dagen etter samlet rundt 500 frivillige seg. Om natten ble de angrepet av styrker som var lojale mot Østerrike, sammen med innbyggere fra nabobygdene som var blitt villedet av myndighetene. Lederne ble arrestert, og presten Kmietowicz ble dømt til døden. Straffen ble senere omgjort til fengsel.
Opprøret, som ble kalt «Poruseństwo», viser at bønder på eget initiativ grep til våpen mot okkupasjonsmakten, sammen med prester og en lærer. Sammenstillingen av Chochołów og den galiciske bondemassakren minner oss om at det er feil å forenkle historien og hevde at hele bondestanden alltid sto på samme side. Valgene folk tok, var avhengige av lokale erfaringer, økonomiske forhold og politisk bevissthet.
Folkenes vår i Storpolen
I 1848 vekket revolusjonsbølgen som gikk gjennom Europa, nye håp. I Storhertugdømmet Poznań ble Den polske nasjonalkomiteen opprettet 20. mars. Blant deltakerne i arbeidet var prestene Aleksy Prusinowski og Jan Janiszewski. Folk fra både byer og landsbyer meldte seg til de polske avdelingene, blant dem mange bønder bevæpnet med ljåer.
Løftene om å reorganisere Poznań-regionen ble raskt erstattet av forsøk på å avvæpne de polske styrkene. Den 29. april slo prøyssiske styrker ned leiren ved Książ, men dagen etter vant Ludwik Mierosławskis avdelinger en seier ved Miłosław. Den 2. mai utmerket bondekrigerne bevæpnet med ljåer seg med sitt mot under slaget ved Sokołów. Motstanderens militære overlegenhet og uenighet blant de polske lederne førte likevel til kapitulasjon 9. mai.
Januaroppstanden: 1200 slag og trefninger
Den 22. januar 1863 brøt januaroppstanden ut etter den russiske tvangsutskrivningen (branka), som særlig var rettet mot patriotiske miljøer. Den provisoriske nasjonalregjeringen kunngjorde at bøndene skulle få jorden de arbeidet på, og at alle borgere skulle være like, uavhengig av religion og opprinnelse.
Oppstanden hadde karakter av en geriljakrig. Kampene ved Węgrów (3. februar), Siemiatycze (6.–7. februar), Małogoszcz (24. februar), Grochowiska (18. mars) og Żyrzyn (8. august) viste både opprørernes besluttsomhet og hvor ulike styrkeforholdene var. Det anslås at det ble utkjempet rundt 1200 slag og trefninger, og at titusenvis av mennesker deltok i kampene.
Også denne gangen var holdningen blant landsbybefolkningen sammensatt. Noen bønder dannet egne avdelinger bevæpnet med ljåer, andre sørget for mat og skjulesteder, mens atter andre valgte å ikke støtte oppstanden.
Presten Brzóska: Den siste avdelingen
En av de viktigste skikkelsene blant prestene som deltok i oppstanden, var Stanisław Brzóska fra Łuków. Natt til 23. januar 1863 deltok han i angrepet på den russiske garnisonen i byen. Senere kjempet han blant annet ved Siemiatycze, Woskrzenice og Gręzówka. I mars ble han såret ved Stanin.
Som feltprest og militær leder organiserte han avdelinger der mange av deltakerne kom fra landsbygda. I Podlasie fortsatte han kampen også etter at oppstanden hadde ebbet ut i andre deler av landet.
Han ble arrestert i april 1865 og offentlig hengt i Sokołów Podlaski 23. mai samme år. Hans død markerer den symbolske avslutningen på den væpnede motstanden i dette området.
Prestenes rolle i oppstanden var ikke begrenset til væpnet kamp. De holdt gudstjenester for fedrelandet, tok imot troskapseder, hørte opprørernes skriftemål, pleiet sårede og hjalp familiene deres. Ikke alle støttet den væpnede kampen, og represaliene rammet også prester som ikke hadde vært involvert i oppstanden. Klostre ble stengt, og kirkens virksomhet ble begrenset. For mange troende forble menigheten likevel det mest varige samlingspunktet i lokalsamfunnet.
Les videre: Del 3. Kampen om bønneboken. Hvordan folkebanker, Września og «Rota» bevarte det polske
Forrige del: Del 1. Ljå mot kanoner
Dodaj komentarz