Fredag kveld, 18. oktober, ble Kilden et spesielt sted for tangofans, takket være en konsertopptreden av det norsk-argentinske bandet Electrocutango. Skaperne dekonstruerte subtilt, men samtidig snedig det stereotype bildet av tango som folkemusikk.
Tango stammer fra forstadsområdene i Buenos Aires og Montevideo på slutten av 1800-tallet, og dets røtter er knyttet til arbeiderklassen, spesielt immigranter fra Europa (Spania, Italia, Polen), afrikanere og kreoler. Denne dansen oppsto i marginaliserte samfunn hvor forskjellige kulturer og musikalske tradisjoner ble blandet sammen. Tango har sine røtter i europeiske, afrikanske, karibiske land og er påvirket av urfolk, noe som gjør det til et unikt synkretisk fenomen. Det er et eksempel på hvordan ulike tradisjoner og etniske grupper kan bidra til å skape en ny, hybrid kunstform. Gjennom årene har tango utviklet seg og gjennomgått forskjellige forandringer.
En fryd for øret
Leder og komponist Sverre Indris Joner kombinerer mesterlig latinamerikansk musikk, jazzrytmer og elektronikk på en måte som gir liv til den tradisjonelle dansen. Det som kjennetegner Electrocutango sin stil er kombinasjonen av akustiske instrumenter – som bandoneon, piano, kontrabass og fiolin – med elementer fra elektronisk musikk. I deres komposisjoner sameksisterer disse to verdenene ikke bare, men utfyller også hverandre. Elektroniske beats, samples og synthesizere tilfører et moderne rytmisk lag som skaper en tett atmosfære, men uten å overskygge de tradisjonelle instrumentene. Musikerne balanserer elegant mellom respekt for tradisjonen og dristighet i eksperimentering med nye uttrykksformer. Musikken deres reflekterer moderne fenomener knyttet til globalisering av kunst og teknologi, og viser hvordan tradisjonelle sjangre kan utvikles og finne nye betydninger.
Et steg mot sansenes verden
Men den fantastiske musikken var ingenting sammenlignet med det som skjedde når en fest for ørene ble kombinert med en fest for øynene! Tango, både som musikk og dans, er dypt emosjonell. Den forteller historier om kjærlighet, lengsel, sjalusi, separasjoner og nostalgi. I dansen er det en nær, nesten intim relasjon mellom partnerne, hvor hvert steg og hver bevegelse uttrykker en bestemt følelsestilstand. Tangodansere fører en dialog med kroppen. Fredagens konsert ble beriket av dansere. Først danset de erfarne profesjonelle fra Argentina: Geraldin Rojas og Ezequiel Paludi. Som det raskt viste seg, viste de blendende profesjonelle bare én av mange mulige måter å danse tango på.
Tango er et interessant fenomen på grunn av rollene i dansen der mannen tradisjonelt fører mens kvinnen følger. I dag begynner disse rollene å viskes ut – stadig flere kvinner fører i tango, og det dukker også opp likekjønnede par. Tango er dermed et rom hvor man kan analysere sosiale endringer knyttet til kjønnsroller og maktdynamikk i mellommenneskelige relasjoner. Denne kvelden satt elever fra tangokurset i Rosegården Teaterhus i Kristiansand i publikum, og de beæret de andre tilskuerne med en oppvisning av sine ferdigheter. Til akkompagnement av Electrocutango inntok tre svært forskjellige dansepar scenen. De yngste, rundt 20 år gamle, beveget seg svært sakte, usikkert, fordypet i å telle trinn, mens de to andre parene, som så ut til å være dobbelt så gamle, viste en bemerkelsesverdig kroppsbevissthet. Løpemaske i strømpebukser, skjeve krager, bluser eller briller hindret dem ikke. Hvert snublende skritt ble til en flytende overgang, og de famlende hendene beveget seg med musikken inntil de fant sitt beste støttepunkt. I amatørdansen var det så mye lidenskap at tilskueren følte seg mer som en kikker enn en observatør.
En annen overraskelse var en mer jazz- og ballettinspirert opptreden fra de profesjonelle danserne Gry Bech-Hanssen og Kristian Alma. De danset barbeint, uten paljetter. De beveget seg bredt, elegant og presist. Den nære interaksjonen mellom danserne understreket dynamikken i forholdet mellom den som fører og den som følger. Av og til var det usikkert om danserne i sin gjensidige dragkamp nærmet seg hverandre eller trakk seg unna. Deres tolkning av tango var full av følelser, balanserende mellom spenning og subtilitet.
Til slutt avsluttet begge parene konserten med å bytte dansepartnere på scenen, og dermed vakkert oppsummere de tidligere danseuttalelsene. Electrocutango-konserten var en spektakulær kombinasjon av musikk og dans. Bandet, ledet av Sverre Indris Joner, skapte en unik blanding av tango, jazz og elektronisk musikk. Et spesielt høydepunkt var opptredenene til danserne, fra de mesterlige forestillingene til det argentinske paret Geraldin Rojas og Ezequiel Paludi til de emosjonelle, moderne tolkningene til Gry Bech-Hanssen og Kristian Alma. Kvelden ble avsluttet med en fellesdans der publikum ble revet med av tangomagien.