Denne fortellingen er basert på en sann historie – om da gitaristen Pablo Andrés Alcayaga
møtte Pelé, verdens største fotballspiller.
Snøfillene fyker i vinden og treffer ham som kalde, tause prikker i ansiktet. Carl Johan
ligger stille og nesten folketomt. Han skal på jobb en grytidlig lørdags morgen. Tankene
vandrer bakover i tid slik de ofte gjør når han rusler alene og minnene kan melde seg
slik de selv vil. Det har gått noen år siden han forlot landet sitt. Chile, landet helt på den
andre siden av planeten, det stedet han en gang kalte «hjem», kjennes som et fjernt
minne, tilslørt av et gyllent skjær. Minner han ikke vil framkalle, er heldigvis kun diffuse
punkter som svinner og glipper ut av tankene. Varmen og nærheten er det han husker
sterkest. Han kan kjenne dette i kroppen idet han beveger seg oppover det kalde Carl
Johan og ser på menneskene som passerer. De fleste ser ned mot bakken. Ansiktene er
stramme, og blikkene er festet et sted i horisonten, nesten aldri mot ham. Hvordan blir
man kjent med menneskene i dette landet? tenker han og sukker. Oppvasken venter på
ham i restauranten. Skitne tallerkener dekket av glinsende fett flyter over på den kalde
metallbenken. Mengder av vinglass og ølglass etter mennesker som har festet og drukket
mengder til priser han bare kan innta i drømmeland mens han sover, står stivt og stille
og venter på ham. Alt er for dyrt i dette frosne landet. Det meste er uoppnåelig. Oppvask,
snø, høye priser og ensomhet inngikk ikke i drømmene han hadde om Norge før han
kom hit. Han visste ikke den gangen, da han satt i hjemlandet sitt, omgitt av varme, sol
og kjøtt på grillen, at Norge skulle være slik. Kaldt. Striglet. Ordentlig. Systematisk – og
liksom utilgjengelig. Hvor lenge skulle han egentlig være oppvasker? Hvor hadde
drømmene hans blitt av på veien? Hvor er morens beskyttende hender og varme blikk?
Moren hans – som forsvant ut av livet hans før han rakk å kjenne henne. Moren hans –
som for alltid har vært en pilar i livet hans til tross for at han aldri fikk muligheten til å
kjenne henne slik han så inderlig kunne ønske seg det. Livet består av drømmer.
Drømmer om muligheter og nye sjanser. Man tror drømmene virkeliggjøres, men
drømmene viser seg å ha et helt annet innhold enn det man planla. Dette må man møte
hver dag. Men samtidig med at drømmene ikke blir slik man tror, kjenner man likevel
dette: Her er det godt å være. Det er trygt å være her, men man følges likevel alltid av en
skygge. En skygge som minner deg om det du mistet. Man hva man har mistet, blir mer
uklart med tiden. Man lever med to virkeligheter inni seg. Det river og sliter, og samtidig
må man møte snø, oppvask og stive ansikter. Man har ikke tid til å dvele ved fortiden i
dette tause landet. Nå ser han restauranten der framme. Arbeidsøkten skal starte.
Haugen av oppvask forsvinner ikke av seg selv. Pablo gjør seg klar til en ny, lang dag på
kjøkkenet. En dag som alle andre, tenker han. Ennå vet han ikke at dette vil bli en dag
han aldri glemmer. Han vet ikke nå at denne dagen skal brenne seg inn i ham som et
minne som alltid vil bli stående – som en uvirkelig påminnelse om at virkeligheter kan
møtes og smelte sammen. Mirakler kan skje.
Pablo griper fatt i tallerkener, bestikk og gryter. Den ene timen trekker med seg
den andre. Jobben går automatisk. Han kunne gjøre dette i blinde, og han jobber raskt.
Alle vet at Pablo er flink til å få ting unna. Det ikke alle vet, er at han aller helst vil spille
gitar. Når som helst og hvor som helst. Når fingrene kan løpe på gitaren i rask fart, kan
tankene fly enda fortere. Da kjenner han landet sitt, brødrene sine, bestemoren, moren
som ikke er der, men som er der likevel. Stemmer, latter, varme, gråt, lengsel og
splittelse. Alt sammen. Hans virkelighet og hans historie kommer nærmere. Brødrenes
drøm om fotballen. Han vil gråte. Mens han la ned sine drømmer og sitt savn i et nytt
land, la brødrene alt ned i fotballen. Den lille lærkula. Den skulle bære deres håp, deres
savn, deres trang om beskyttelse og forståelse. Pablo savner gitaren. Uten at han er klar
over det, renner det en tåre nedover kinnet. Hvor kommer disse følelsene fra? Hva er det
egentlig han er trist for? Han kjenner frustrasjonen stige i seg i takt med at nye
tallerkener samler seg i en stor stabel. Nå er folk i gang med nye måltid, og det bygges
opp mot en ny fest. Han hører også høye stemmer ute i foajeen. Det er alltid mye liv, bråk
og røre i denne restauranten, så Pablo tenker først ikke over alt oppstyret. Han
fortsetter å vaske og plassere ting på rette sted. Men plutselig fanger sideblikket noe
som gjør at kroppen stanser alle sine bevegelser. Det kan ikke være mulig. Blikket hans
hadde falt rett mot et ansikt han har vokst opp med. Han ser mot en kropp han har sett
på TV utallige ganger. Men kroppen virker så liten. Kan det virkelig være ham? I et par
sekunder blir Pablo bare stående stiv, med åpen munn. Alt i ham stanser. Oppvask finnes
ikke mer. Virkeligheter møtes og smelter sammen. Brødrenes drøm tar bolig i ham. Alt
går rundt inni ham. Fortid og nåtid flyter inn i hverandre og blir til ett. Så bygges det opp
en bølge i ham. Et brøl, et rop, en kraft. Han enser ikke lenger hvor han er. Er han i Norge
eller hjemme? Står han på en fotballbane eller er han rett og slett i en drøm? Med en
styrke han aldri før har kjent i seg, kommer ropet ut. I foajeen utenfor kjøkkenet står nå
folkemengden tettpakket. Forvirringen er til å ta å føle på. Folk roper og hoier. De river
og sliter i hverandre. Alle vil se ham, alle vil ta på ham, alle vil ha en bit av ham – og
fotballspilleren står helt rolig og uanfektet. Dette er hans domene. Han mestrer livet på
og utenfor banen. Han er en ener også utenfor banen. Og Pablos rop slynges nå ut – over
mengden, over alles rop og hoing. Bare Pablos stemme kan høres. Den er sterkere enn
alle andre stemmer. Det er som om Pablos rop ikke kommer fra kjøkkenet på en
restaurant i Oslo – men fra hans barndom, fra hans brødre, fra hans historie – og den
skriver seg fra et håp om noe annet; dette han alltid har drømt om og som han ikke helt
vet hva er. Han skriker det ut: Pelé! Pelé! Pelé ….
Så skjer det underlige som ikke kan skje – men som likevel er det mest virkelige
av alt. Alt stilner. Pelé snur seg. All oppmerksomhet rettes mot ham, mot Pablo. Pelés
blikk er rettet mot Pablo. Pelé ser mot Pablo. Han hilser, vinker og møter blikket hans.
Pelé ser gjennom og over alle de viktige menneskene med mikrofoner, skriveblokker,
dresser, fine klokker, viktige oppdrag og tykke lommebøker. Pelé ser mot oppvaskeren
på kjøkkenet. Men Pelé ser ikke en oppvasker. Han ser Pablo. Pablo som har drømmer,
Pablo som har reist så langt det er mulig å reise – helt fra den andre siden. Pablo som har
forlatt sitt land i jakten på noe som er bedre. Pablo som vet hva det betyr å kjenne
fortvilelse, frustrasjon, lengsel og ensomhet – og Pablo som vet hvilke drømmer en liten,
rund ball kan romme. Pelé ser Pablo. Pelé roper mot Pablo der han står på kjøkkenet.
Pelé ber Pablo komme til ham. Pelé skal opp i etasjene over der oppvask ikke finnes og
der andre ting skjer. Pelé vil ha ham med opp. Men Pablo må jo vaske opp, rydde, skylle,
stå på. Ingen tallerkener forsvinner av seg selv, og oppgavene kan ikke utføres uten ham.
Der står han, mellom Pelé, tallerkener og drømmer. Han kaldsvetter. Han vil ta imot
invitasjonen til Pelé. Hvem sier nei til Pelé fordi man skal vaske skitne tallerkener?
Tankene raser i ham. Han griper fatt i sjefen. En dame han ikke kjenner så godt,
men som han nå griper som om det skulle være en søster. Han bønnfaller henne: Gi meg
en halvtime. Jeg skal treffe Pelé … Sjefen ser på ham nokså uforstående, men hun gir ham
tiden han ber om på en betingelse: Han må ta dette igjen neste dag. Det må jobbes
ekstra. Pablo kjenner at han er i stand til å si ja til hva som helst. I heseblesende fart
skifter han bukser og beveger seg opp i etasjene over ham – til en annen sone og en
annen virkelighet. Og der venter Pelé på ham. Pelé ser ham straks han kommer inn. Han
ser gjennom og over alle de overivrige menneskene som vil ha en bit av stjernen Pelé.
Pelé gir ham en stol. Pelé behandler Pablo som om det var han som var stjernen – og
ikke motsatt. Pablos verden snus på hodet. Pelé spør ham om hvordan han har det; Pelé
spør ham om livet hans og hans hverdag … Pablo, oppvaskeren på Carl Johan, blir
sittende på restauranten oppe i etasjene i nesten en time. Slik får han snakke uforstyrret
med en stjerne – og i denne timen får han lære at Pelé er en liten mann av størrelse, så
mye mindre enn han trodde. Men samtidig er han så uendelig mye større … Det handler
plutselig ikke lenger om fotball, men om drømmer, virkelighet, lengsel og håp. Det dreier
seg om å bli sett og om å føle seg respektert og løftet fram. Pelé ser Pablo … Pelé kjenner
igjen sitt eget. I Pablo har Pelé sett en del av seg selv. Drømmene som ligger nedfelt i en
liten lærkule, er en gjenkjennelig visjon – både for Pelé, Pablo og Pablos brødre.
Virkeligheter kan møtes og drømmer kan smelte sammen. Mirakler kan skje, og tankene
kan virkelig fly.
Når Pablo drar hjem fra jobb den kvelden, føles gaten ikke lenger så kald.
Ansiktene rundt ham virker mer åpne, og horisonten over ham er mye, mye større. Han
glemte å fortelle Pelé at han spiller gitar. Men uten ord viste han likevel Pelé deler av sin
historie – og Pelé ble stor på en helt annen måte enn før. Pelé var mennesket som så.
Pelé er fotballspilleren som blir stående – som den største spilleren og som det store
mennesket som så, gjenkjente og anerkjente, og som ville løfte fram andre enn seg selv.
Pablo retter blikket mot himmelen i takknemlighet og sier til seg selv: Pelé, jeg har ingen
foto av vårt møte, men du er prentet i meg for all evighet. Du er og blir min stjerne på
banen, på livet og i horisonten over meg. Takk, Pelé. Du så meg – og jeg ser deg.
