Leopold Tyrmand er først og fremst kjent i Polen som forfatteren av Zły (Den onde), som kronikør av Warszawa etter krigen, som en lidenskapelig formidler av jazz og en kompromissløs kritiker av kommunismen. Langt mindre kjent er den norske episoden i hans liv – bare noen få måneder lang, men av stor betydning for hans krigserfaringer.
Det var nettopp i det okkuperte Norge, etter et mislykket forsøk på å flykte til Sverige, at han ble internert på Grini, den største tyske fangeleiren på norsk jord under okkupasjonen.
Et mislykket fluktforsøk til Sverige
Etter dramatiske krigsopplevelser – flukten fra en NKVD-transport, arbeid i Det tredje riket under falsk identitet og gjentatte forsøk på å unngå arrestasjon – bestemte Tyrmand seg for å flykte til det nøytrale Sverige. Høsten 1944 gikk han om bord på et skip som seilte fra Gdańsk. Planen var å komme seg til Sverige og derfra videre til Storbritannia, hvor han ønsket å slutte seg til de polske væpnede styrkene i eksil.
Skjebnen ville det annerledes. Skipet endret kurs og anløp det tysk-okkuperte Bergen. Der ble Tyrmand arrestert av de tyske okkupasjonsmyndighetene. I stedet for frihet ventet et opphold i et av de mest beryktede symbolene på undertrykkelsen i det okkuperte Norge – Grini fangeleir.
Bergen – byen som ble en felle
For Tyrmand var Bergen aldri reisens mål, men et ufrivillig stoppested. Under krigen var byen en av de viktigste i det okkuperte Norge. Tyskerne gjorde Bergen til en strategisk base for Kriegsmarine og bygget ut en omfattende marine- og logistikkhavn. Den sterke tilstedeværelsen av den tyske administrasjonen og Gestapo gjorde at personer som forsøkte å flykte til Sverige, hadde små muligheter til å unngå arrestasjon.
Det var nettopp i Bergen at et av Tyrmands mest risikofylte fluktforsøk under krigen tok slutt.
Grini – den største fangeleiren i det okkuperte Norge
Grini lå i Bærum, vest for Oslo. Leiren ble opprettet i mai 1941 på området til et uferdig kvinnefengsel, som tyskerne under okkupasjonen gjorde om til en politifangeleir underlagt SS og det tyske sikkerhetspolitiet. I løpet av okkupasjonen satt omkring 20 000 mennesker fengslet der. Til enhver tid befant mellom to og fem tusen innsatte seg i leiren.
Grini var verken en utryddelsesleir eller en klassisk tysk konsentrasjonsleir som Auschwitz eller Sachsenhausen. Likevel var den en sentral del av det nazistiske undertrykkelsesapparatet i Norge. Hit ble blant annet medlemmer av den norske motstandsbevegelsen, gisler, politikere, intellektuelle, lærere og studenter som protesterte mot nazifiseringen av skoleverket, prester og personer som ventet på deportasjon til konsentrasjonsleirer i Tyskland, sendt.
For mange innsatte var Grini et transittleir før deportasjon til Sachsenhausen, Dachau, Buchenwald eller Ravensbrück.
Leveforholdene var harde. Fangene ble satt til tvangsarbeid og led under sult, overfylte brakker og konstant kontroll fra SS. Leiren hadde også isolasjonsavdelinger for personer som ventet på henrettelse eller ble utsatt for særlig brutale forhør. Samtidig skilte Grini seg på enkelte områder fra leirene inne i Tyskland. Flertallet av fangene var nordmenn, noe som gjorde det lettere å organisere gjensidig hjelp, hemmelig undervisning, religiøst liv og motstandsarbeid. Historikere fremhever at det eksisterte et omfattende nettverk for hemmelig informasjonsutveksling mellom fangene.
Tyrmand på Grini
Leopold Tyrmand satt fengslet på Grini fra høsten 1944 til 11. november samme år, registrert med fangenummer 13 767, som student fra Vilna (Vilnius). Selv om han var en av svært få polske fanger, knyttet han raskt kontakt med nordmennene i leiren. Ifølge enkelte biografer møtte han der Einar Gerhardsen, som senere skulle bli Norges mangeårige statsminister og en av arkitektene bak den norske velferdsstaten. Det er også kjent at Tyrmand hadde kontakt med medlemmer av den norske motstandsbevegelsen.
Etter løslatelsen forlot han ikke Norge med en gang. Han begynte å arbeide for Norges Røde Kors i Oslo, og etter krigen virket han som korrespondent. Først i 1946 vendte han tilbake til Polen. Det korte oppholdet ga ham et nært innblikk i det norske samfunnet, okkupasjonserfaringene og motstandsbevegelsen – temaer han senere vendte tilbake til i sitt litterære arbeid.
Norge i Tyrmands noveller
Den norske perioden forble ikke bare en biografisk kuriositet. Forskere har påpekt at opplevelsene fra Bergen, Grini og det okkuperte Norge satte tydelige spor i flere av Tyrmands krigsnoveller. Han skildret nordmennene som et folk som bevarte sin verdighet under okkupasjonen, og omtalte motstandsbevegelsen med stor respekt. I hans litteratur blir Norge et rom for moralske valg og solidaritet – en motvekt til brutaliteten i det nazistiske systemet.
Er Leopold Tyrmand kjent i Norge? Svaret er: neppe.
Til tross for sine personlige forbindelser til Norge har Tyrmand aldri fått noen sentral plass i norsk litterær offentlighet. Hans viktigste romaner er i liten grad oversatt til norsk og inngår ikke i den etablerte kanon av oversatt verdenslitteratur. I motsetning til Czesław Miłosz, Wisława Szymborska eller Olga Tokarczuk dukker Tyrmands navn først og fremst opp i akademiske arbeider om okkupasjonshistorie og polsk-norske forbindelser.
For polakker er Leopold Tyrmand langt mer enn en romanforfatter. Han regnes som et symbol på intellektuell uavhengighet og motstand mot totalitære ideologier. Etter krigen nektet han å tilpasse seg det kommunistiske regimet, noe som førte til sensur, publiseringsforbud og til slutt emigrasjon. Romanen “Zły” ble en av de mest leste bøkene i etterkrigstidens Polen og er fortsatt en klassiker innen polsk litteratur. Like viktig er hans Dagbok 1954, en skarp og personlig skildring av hverdagslivet under kommunismen, som regnes som et av de mest betydningsfulle vitnesbyrdene om stalinismens Polen. Tyrmand var også blant de første som populariserte jazz i Polen og gjorde musikken til et symbol på frihet og kulturell åpenhet mot Vesten. For mange polakker representerer han derfor mot, individualisme og troskap mot egne verdier – en forfatter som valgte uavhengighet fremfor kompromiss, og som betalte en høy personlig pris for dette.
Interessen for hans norske erfaringer har først vokst de siste årene, særlig gjennom forskning om polsk-skandinaviske kontakter under andre verdenskrig. En viktig milepæl var historikeren Jordan Siemianowskis artikkel Slaveren blant nordboerne. Nordmenn og Norge under andre verdenskrig i Leopold Tyrmands noveller, publisert i 2024. Artikkelen var den første som grundig analyserte betydningen av Tyrmands opplevelser i Norge for hans forfatterskap.
Man kan derfor si at selv om Norge spilte en viktig rolle i Leopold Tyrmands liv, er han fortsatt en forfatter som i Norge hovedsakelig er kjent blant litteraturhistorikere, okkupasjonsforskere og spesialister på polsk-norske relasjoner i det 20. århundre. Paradoksalt nok er hans viktigste norske etterlatenskap ikke oversatte bøker, men minnet om Grini – stedet som ble et av de mest bemerkelsesverdige stoppene i livet til en av Polens mest betydningsfulle forfattere etter krigen.