Artikkelen er publisert som en kommentar og uttrykker forfatterens synspunkter.
Norge blir ofte sett på som et land med like muligheter, et sted hvor kompetanse, hardt arbeid og vilje til å lykkes bør åpne dører til karriere. I praksis viser det seg imidlertid at mange, særlig innvandrere, til tross for høy kompetanse og arbeidsvilje, ofte forblir usynlige. Dette er ikke bare en personlig utfordring, men også et tap av potensial som kunne styrket det norske arbeidsmarkedet.
På konferanser og i rapporter snakkes det som regel om formelle barrierer: manglende perfekt språkferdighet, arbeidserfaring, opparbeidet lokalt, begrenset nettverk, eller diplomer som – selv om de er formelt godkjent – ofte vurderes lavere enn norske.
Men det finnes også mindre synlige barrierer. CV-er med utenlandske navn blir oftere lagt til side, og norsk aksent kan bli en hindring, selv om kandidaten snakker flytende. Etter mange avviste søknader mister folk ofte troen på seg selv og motivasjonen til å prøve videre.
Fra perspektivet til en veileder – og migrant
Jeg har i mange år jobbet som karriereveileder i Norge, og holder kurs, opplæring og individuell veiledning for arbeidsledige. Jobben handler ikke bare om å hjelpe med CV og søknad – selv om det selvfølgelig er viktig. Det viktigste er å gi folk verktøy og kunnskap om hvordan det norske arbeidsmarkedet fungerer, hvilke forventninger arbeidsgivere har, hvilke regler som gjelder, og hvordan man kan bygge sin egen karrierevei steg for steg.
Jeg møter kvinner, ofte polske, som behersker norsk på B1–B2-nivå, men som likevel sier: «Jeg kan ikke norsk.» De sier det – på norsk – under kursene. De kan, men mangler selvtillit. Mange blir tilbudt rengjøringsjobber uavhengig av kvalifikasjoner – fordi «man må starte et sted» og «man må lære språket». Men hvordan skal man øve på språket når man støvsuger tomme kontorer alene? Med mindre det finnes støvsugere med innebygde språkkurs – da tar jeg hatten av!
Jobben min handler også om å bygge selvtillit, gjenopprette tro på egne ferdigheter, følge folk gjennom endringsprosesser og minne dem på at yrkesmessig suksess ikke alltid betyr høye stillinger og store lønninger. Noen ganger handler det om stabilt arbeid, utvikling og et godt arbeidsmiljø – noe som gir trygghet og mening.
Usynlige kompetanse
Jeg hører ofte at det mangler kvalifiserte folk i Norge. Jeg svarer: de finnes, men de er altfor ofte usynlige.
Et eksempel? En mann som deltok på et av kursene mine hadde i mange år jobbet på byggeplass. Det skulle være midlertidig, men det ble flere år. Da vi sjekket dokumentene hans, viste det seg at han hadde en mastergrad i et annet fagfelt. Etter godkjenning av diplomet, støtte og kontakt med relevante institusjoner og arbeidsgivere, kunne han begynne i sitt fag. Han skrev senere til meg: «Det gikk, jeg jobber endelig i mitt fagfelt.» Jeg har mange slike historier, og det gir stor tilfredsstillelse.
Noen tar ny utdanning, andre oppdager gamle ferdigheter. I sektorer som helse og utdanning – der det mangler arbeidskraft – kunne innvandrere fylle hullene som i dag er store utfordringer. De trenger bare en sjanse.
Å bryte ned stereotypier
En polsk kvinne er ikke bare en rengjører, og en polsk mann er ikke bare en bygningsarbeider. Dette er forenklinger som fortsatt lever i bevisstheten. Mange jobber i bygg- og renholdsbransjen med stor profesjonalitet, og mange driver egne firmaer – også en form for suksess. Men det er ikke hele sannheten om vår samfunnsgruppe.
Ved siden av disse yrkene finnes advokater, leger, lærere, kunstnere, ledere og spesialister innen mange andre felt. Vi har et bredt spekter av kompetanse og erfaring som kan bidra til det norske samfunnet.
Problemet er at språket i den offentlige debatten om innvandrere, ikke bare polakker, altfor ofte opprettholder forenklinger. Ord har kraft. De påvirker hvordan folk oppfattes og kan stenge dører som burde være åpne.
Norge trenger alle talenter, uavhengig av navn, aksent eller opprinnelsesland. Hvis vi seriøst ønsker å inkludere folk i arbeidslivet – arbeidsinkludering – må vi se på det som i dag forblir usynlig. Vi må bryte ned stereotyper, endre språkbruken og støtte folk på deres yrkesvei.