Artikkelen er publisert som en kommentar og uttrykker forfatterens synspunkter.
I forslaget til statsbudsjett for 2026 varsler regjeringen at den vil avvikle finansieringen av humanitære tiltak rettet mot EU-borgere.
Organisasjonene som deler ansvaret for å hjelpe hjemløse migranter i Norge – Frelsesarmeen, Kirkens Bymisjon og Røde Kors – slår alarm. Nå ønsker regjeringen å fjerne alt. Budsjettet innebærer en halvering av midlene allerede neste år og full avvikling av tilskuddene fra 2027.
Disse midlene har i over ti år gjort det mulig for ideelle organisasjoner å drive akuttovernattinger, hygienetilbud og steder der folk kan få et måltid, en dusj og rådgivning. For Frelsesarmeens Migrasjonssenter, som de siste fem årene har vært ledet av den polske Aleksandra Czech-Havnerås, betyr dette nedleggelse. Dette er ikke de første budsjettreduksjonene. Med høye driftskostnader og stadig flere mennesker i nød er tapet av den største finansieringskilden spikeren i kista for senteret.
Selv om vi i stor grad driver senteret takket være private donasjoner, vil vi ikke klare oss uten statlige midler.
Regjeringen snakker om stabilitet – folk snakker om overlevelse
Regjeringen begrunner avgjørelsen med en «stabil situasjon» blant migranter fra EØS-land. Det er riktig at antallet ikke øker – men det betyr ikke at problemet er borte. Et stabilt antall mennesker i nød betyr ikke at man kan ta fra dem tak over hodet. Dessuten handler dette ikke bare om folk som bor på gata. I mange år har en stor andel av dem som søker rådgivning ved Migrasjonssenteret – som også spesialiserer seg på arbeidslivskriminalitet – vært lavtlønte arbeidstakere: midlertidig ansatte, ofte uten kontrakt, og personer med D-nummer som ikke har fulle rettigheter i Norge. De fleste av dem er polakker.
En stor målgruppe er også polakker som nå mottar ytelser som AAP, uføretrygd eller sykepenger. Etter mange år i byggebransjen er de ikke lenger i stand til å arbeide i yrket sitt, og manglende norskkunnskaper gjør det vanskelig å omskolere seg. Mange av våre landsmenn som sliter med alkoholisme, psykiske lidelser, ensomhet og mangel på sosialt nettverk oppsøker oss også.
Det finnes også mange polakker som har blitt utsatt for utnyttelse og kriminalitet på arbeidsplassen. De mangler dokumentasjon som viser sammenhengende arbeid, kvalifiserer ikke for hjelp fra NAV, og lever formelt som «arbeidstakere», men i praksis uten rettigheter og sosialt vern – ofte i fare for å bli hjemløse fordi de bor hos arbeidsgiver.
Det var nettopp dette tilskuddet, som regjeringen nå vil fjerne, som sikret dem noe helt grunnleggende: mat, dusj, seng og hjelp til å forstå sine rettigheter.
En stilltiende aksept for å sove under broen
Norge har lenge vært et forbilde på solidaritet og velferd. Nå begynner landet å ligne andre stater som gradvis demonterer det offentlige sikkerhetsnettet og overlater ansvaret for de svakeste til veldedige organisasjoner.
Allerede nå klarer vi ikke å hjelpe alle som henvender seg til oss. De siste to årene har vi måttet stramme inn kriteriene våre betraktelig. Mange har det allerede vanskeligere. I verste fall vil dørene til Migrasjonssenteret bli stengt for godt fra januar.
Kommunene klarer det ikke alene
I begrunnelsen for kuttene skriver regjeringen at kommunene selv skal vurdere lokale behov. Problemet er at de ikke har midler til det. Oslo kommune har på åtte år bare økt støtten til vårt senter minimalt, til tross for at driftskostnadene har tredoblet seg.
Regjeringen foreslår 10 millioner kroner ekstra til Arbeidstilsynet. Men Arbeidstilsynet gir kun juridisk veiledning om arbeidsrett. I praksis betyr det at en arbeidstaker som ikke får lønn, må betale for advokathjelp på egen hånd. Ofte blir slike arbeidstakere – svindlet av sine arbeidsgivere – henvist til oss.
I realiteten blir ansvaret for menneskers overlevelse skjøvet over på frivillige og ideelle organisasjoner. Staten vasker hendene – som om solidaritet bare var et privat valg, ikke et offentlig ansvar.
Det er lett å ødelegge – gjenoppbygging er dyrt og tidkrevende
Regjeringen hevder at dette handler om «innsparinger». Jeg er uenig. Å avvikle eksisterende programmer betyr tap av plasser, erfaring og tillit. Når problemene vender tilbake – og det vil de gjøre – vil det koste mange ganger mer å bygge opp hjelpesystemet igjen. Men da vil det være for sent, fordi kompetansen og kunnskapen som organisasjonene har bygget opp gjennom mange år, er gått tapt.
Jeg har viet de siste sju årene av livet mitt til å bygge opp dette hjelpesenteret – det føles som å miste en del av meg selv.
Europa kjemper mot hjemløshet – Norge trekker seg tilbake
Norge, et land med e av verdens høyeste BNP per innbygger, har – som Europarådet minner om – en internasjonal forpliktelse til å sikre alle som oppholder seg på norsk territorium, tilgang til ly.
Også EU har forpliktet seg, gjennom sin felles plattform mot hjemløshet, til at ingen skal måtte sove ute fordi det mangler overnattingstilbud.
Norge var en av undertegnerne. Nå bryter landet sine egne forpliktelser.
I et kaldt land, der temperaturen om vinteren ofte faller langt under null, kan manglende husly bety direkte livsfare.
Situasjonen har aldri vært så dramatisk. Dette er en fullstendig katastrofe – og et tap av håp for mennesker i nød.
Aleksandra Czech-Havnerås er mottaker av Stockmanns Hammer-prisen, som deles ut til personer som reagerer på urettferdighet, misbruk og brudd på arbeidstakerrettigheter.