Kristine Begot er forfatter av samtidsroman «Gi meg en sjanse»
«Hvor kommer du egentlig fra?»
Spørsmålet forfølger meg hvor enn jeg går, selv i hjembyen Stavanger, hvor dialekten i seg selv burde være et godt nok svar på hvor jeg er født og oppvokst.
Jeg ser meg i speilet og ser øynene jeg har arvet fra min norske far. Min mørke hårfarge kommer også fra hans side av familien. Bortsett fra dette ligner jeg en ung kopi av min polske mor, med trekk jeg aldri har tenkt på som unorske. Hvor kommer du egentlig fra. Spørsmålet har jeg fått høre under mange forskjellige anledninger av mange forskjellige mennesker. Noen sier jeg ikke slår dem som helnorsk fordi jeg liker å pynte meg litt ekstra. Andre fordi jeg møter fremmede med den samme vennligheten, varmen og generøsiteten som jeg selv ønsker å bli møtt med. Hvorvidt dette er unorsk eller ei, er det bare menneskene som stiller spørsmålet som vet.
Selv vet jeg ikke lenger hva som er norsk og hva som er polsk, annet enn det åpenbare, som blant annet språket, tradisjonene, matkulturen og underholdningen. Hva jeg vet er at familien til min mor bor i Krosno, og familien til min far i Stavanger. Selv står jeg med en fot i hvert land og aner ikke hvor jeg hører til. Reiser jeg til Polen føler jeg meg norsk, og det med god grunn, ettersom jeg snakker altfor dårlig polsk for å kunne identifisere meg som en lokalbeboer. Likevel føler jeg meg ikke norsk nok i Norge. Det har jeg aldri gjort.
Selv står jeg med en fot i hvert land og aner ikke hvor jeg hører til.
Jeg var alltid det barnet som hver sommerferie reiste til min mors hjemland, mens alle de andre barna i klassen dro til Spania, Hellas eller Danmark eller andre steder hvor det var vanlig å feriere for norske barn fra middelklassefamilier. Jeg lærte aldri å stå på hverken skøyter eller ski og dro aldri på hyttetur til fjellet i påsken. Ofte dro vi nemlig til Polen i påskeferien også. Ikke nødvendigvis for å besøke familie. Vi kunne fint reise hvor som helst i landet, for til syvende og sist var målet å føle en nærhet til min mors hjemland. Jeg forstod hennes behov den gang. Jeg forstod hvor viktig det var for henne å besøke sine røtter.
Men jeg forstår henne enda bedre nå som jeg selv har opplevd å være den som løsriver seg fra sine røtter for å søke lykken et annet sted.
Jeg forstår hvor viktig det er for både kropp og sjel, ikke minst for hjertet, å få lov til å høre sitt eget språk, kjenne nostalgiens smaker og dufter, vandre gjennom bygater smykket med arkitekturen som minner om hjemme, og føle en tilhørighet blant menneskene man går forbi. Mennesker som har vokst opp med den samme musikken på radioen, de samme programmene på TV, de samme oppskriftene på familiens kjøkken.
Med utvandring kommer en hjemlengsel bare andre utvandrere vil kunne kjenne seg igjen i. Først da jeg flyttet til Frankrike hvor jeg ble boende i sju og et halvt år, forstod jeg for alvor hvor viktige disse påskeferiene og sommerferiene må ha vært for min mor. Noe så simpelt som å handle dagligvarer som ikke eksisterer i landet man har flyttet til, oppleves som en stort og fantastisk begivenhet når man endelig står med handlekurven full av sjokolader, kjeks og pålegg fra barndommen.
For selv smaken av en kjeks kan føles som en reise tilbake i tid, etter en lang periode med hjemlengsel.
Som flerkulturell lever jeg til en viss grad med denne lengselen hele tiden, men det var som nevnt årene i Frankrike som virkelig fikk meg til å stille meg selv en rekke spørsmål om egen identitet. Jeg har reist mye, flyttet mye, oppnådd mye og blir likevel mer og mer forvirret jo mer jeg lærer. Igjen stiller jeg meg selv det samme spørsmålet som andre stiller meg støtt og stadig.
Hvor kommer jeg egentlig fra?
Er det språket jeg mestrer best som avgjør hvor jeg kommer fra, eller er det kulturen jeg har vokst opp med som definerer meg best?
Handler tilhørighet om menneskene rundt oss og hvordan de tar oss inn i varmen, eller handler det om en tilknytning til et land, en by, et geografisk område man av personlige grunner forelsker seg i?
Jeg er halvt norsk, halvt polsk og har bodd i Stavanger, Oslo, Bergen, England, USA og Frankrike – og nå har jeg flyttet til Østlandet igjen (Lørenskog). Jeg vil ikke lenger spørre meg selv hvor jeg egentlig kommer fra, men heller snu spørsmålet mot fremtiden og høre hvor veien går videre.