Vi har alle en komfortsone, en sone hvor vi føler oss trygge. En sone vi av og til kan bevege oss bort fra, om vi føler oss eventyrlystne og ønsker å utforske noe nytt. Vi kan dyppe tærne i ukjent farvann, kjenne på følelsene som strømmer gjennom kroppen, og vite at vi alltid vil kunne trekke oss tilbake om nødvendig. Kanskje har man blitt overtalt til å hoppe i fallskjerm sammen med vennegjengen, og bryter ut i panikk bare minutter før hoppet. Kanskje sitter man på sengekanten sammen med en helt ny partner, og undrer hvem de egentlig er bak lukkede soveromsdører.
Jeg har skrevet en roman som blant annet handler om det å ikke respektere en annens grenser. Dette er et tema jeg har diskutert jevnlig med både venninner, kamerater og tidligere partnere. Før jeg går dypere inn i temaet, vil jeg at du skal vite at jeg ikke er en motstander av pornografi, eksperimentell sex eller frigjøring av egen seksualitet.
Dette handler ikke om at alle skal være like, men om kommunikasjon og gjensidig respekt.
For hvor går egentlig grensen for hva som er greit og ikke greit å gjøre med en partner?
De fleste vil nok være enige med meg når jeg sier at alt er lov, så lenge begge parter har gitt samtykke. Men betyr det at man ikke skal kunne kose seg med en ny partner uten å måtte stoppe opp for hver bevegelse, for å dobbeltsjekke at man fortsatt opererer innenfor partnerens grenser?
Tja. Dette handler om å lese situasjoner. Lese kroppsspråk. Og ikke minst lytte til partneren sin i forkant av akten. La meg bruke mine egne erfaringer som eksempler på hva som ikke er greit. Jeg ble blant annet fortalt i et tidligere forhold at det ikke er mulig å voldta kjæresten sin, fordi kroppen allerede tilhører partneren. Jeg har også blitt fortalt at fordi jeg liker å gjøre A, så må jeg være villig til å gjøre B. Og gjør jeg ikke B, C eller D så er jeg unormal, selv om jeg gjerne har lyst til å gjøre noe annet som befinner seg i samme landskap. I noen tilfeller har jeg også opplevd at kommunikasjonen uteble totalt, og partneren tok seg friheter til å gjøre som hen ville, for å bevare adrenalinrushet som vedkommende påstod kunne ha en tendens til å dø ut, om jeg ikke våget å være spontan.
Pornografi kan for mange være inspirerende, så lenge begge parter er enige om hva de ønsker å rekonstruere i eget samliv. Problemet starter når en partner tar seg friheter til å gjøre noe den andre ikke føler seg komfortabel med. Problemet fortsetter når vedkommende tyr til overtalelse for å få viljen sin, og dermed tvinger partneren til å gå med på å gjøre noe som i utgangspunktet var mot deres vilje. Og hva gjør man hvis man i tillegg har en partner som mener at det ikke er mulig å voldta kjæresten sin?
Hvordan kan man sette grenser i en relasjon hvor partneren visker dem bort og behandler kjærlighetsrelasjonen nærmest som en transaksjon?
Svaret er både enkelt og komplisert på samme tid. Man har valget mellom å forlate relasjonen, eller snakke med en partner som kanskje, eller kanskje ikke er, villig til å se situasjonen fra et annet perspektiv enn sine egne fantasier.
Min nye roman, Bortkastet Skjønnhet (Kolofon Forlag), kommer ut i Mars, og har et fokus på nettopp dette temaet. Historien starter som et klassisk „gutt møter jente”-scenario, men relasjonen utvikler seg etter hvert i en retning som både vekker frustrasjon og raseri hos den kvinnelige hovedkarakteren. Med raseriet kommer et brennende engasjement og et behov for å både snakke høyt og ta grep.
Jeg har følt det samme raseriet selv, og latt det bli til byggesteinene som har skapt akkurat denne romanen. Målet med boka er å skape dialog om samtykke, grensesetting og konsekvensene ved å ikke respektere partnerens grenser.
Kommunikasjon er ikke bare nøkkelen til et sunt forhold, men også et sunt seksualliv hvor begge ender opp som vinnere. Tenk på det, før du beveger deg inn i gråsoneland.