Leopold Tyrmands „Kommunismens sivilisasjon” er en flerstemt fortelling om en verden snudd på hodet, presentert med bruk av ulike fortellerstrategier og sjangerkonvensjoner. Den omhandler en verden som flere generasjoner av polakker var en del av, nemlig Den Polske Folkerepublikken.
Hva var egentlig denne særegne sosio-sivilisatoriske og politiske enheten kalt Den Polske Folkerepublikken? Vi krangler om det og vil sannsynligvis fortsette å krangle lenge om det. Enten vi liker det eller ikke går røttene til vårt moderne samfunn i dag tilbake til den epoken. Diskusjonen om dette fortsetter. Det er dermed desto mer verdt å minne om deltakerne og stemmene som ikke har hatt en sjanse til å nå en bredere resonans så langt. Jeg tenker blant annet på „Kommunismens sivilisasjon” av Leopold Tyrmand. Boken er oversatt og utgitt på engelsk under den vittige tittelen, „The Rosa Luxemburg Contraceptives Cooperative; A primer on Communist civilization” og har ennå ikke oppnådd en bred leserkrets.
Det burde den oppnå, fordi få publikasjoner som har blitt utgitt i Polen utgjør en slik integrert og litterær kritikk av den kommunistiske virkeligheten. Selv om forfatteren beskjedent kalte verket sitt en „pamflett om kommunismen”, så kombinerer fortellingen om “Kommunismens sivilisasjon” faktisk mange forskjellige sjangerkonvensjoner. Forfatteren binder dem sammen og trekker leseren inn i et fascinerende intellektuelt eventyr, hvis innsats er oppdagelsen av suksessive og helt uventede lag av ironi.
Det første kapittelet i boken har tittelen „Hvordan bli født” og det siste „Hvordan dø”. Vi begynner å mistenke at forfatterens intensjon var å beskrive helheten i menneskets skjebne – strukket mellom ytterpunktene fødsel og død. Denne intuisjonen bekreftes av titlene på flere andre kapitler, som definerer de avgjørende stadiene i livet: „Hvordan være barn”, „Hvordan gå på skole”, „Hvordan motsette seg”, „Hvordan kjøpe” og „Hvordan elske”. Forfatteren gikk ikke glipp av mangfoldet av mennesker – både i kjønn og etnisitet. Derav sannsynligvis kapitlene med tittelene: „Hvordan være kvinne” eller „Hvordan være jøde”. Vi kan tydelig se at forfatteren satte seg et enda høyere mål enn å finne et generelt svar på spørsmålet om hvordan man skal leve. Hans intensjon var å forklare tilværelsen slik den er gitt oss innenfor våre kjønnsdelte, historiske eller sosiokulturelle betingelser.
Det strukturelle rammeverket i Tyrmands bok skjuler ideen om et pedagogisk, moraliserende verk. Et verk som inneholder svar på alle grunnleggende spørsmål som vår menneskelige skjebne pålegger oss. Det er vanskelig å ikke mistenke at dette konseptet er foret med ironi, spesielt når vi kommer over titler som: „Hvordan bli lurt av staten”. Kanskje vi har å gjøre med et slags lekent spill med kommunismens store fortelling. Lovet ikke kommunismen å løse alle menneskelige dilemmaer?
Så hvordan avsløre påstandene hans? Tyrmand velger en grundig litterær løsning. Patosen til hans simulerte pedagogikk og falske moralisme står i skarp kontrast til middelmådigheten i den kommunistiske sivilisasjonens verden, beskrevet i enkelte deler av teksten. I kapittelet: „Hvordan være kvinne” får vi ikke informasjon om hvordan vi kan realisere idealene til en kvinne, men vi lærer om hvordan kommunismen forringet femininitetsmodellen. Det samme skjer i de neste kapitlene. Kapitlet der spørsmålet om hvordan å være jøde blir stilt, beskriver kommunistisk antisemittisme. Et annet kapittel, som dekker handling av varer, viser umuligheten av å gjøre det i butikker fratatt varer osv. Teksten, som (i følge titlene på de enkelte kapitlene) kan vise til en modell for et verdig liv, viser at det faktisk er umulig under kommunismen.
Tyrmand avslører for oss forsiktig, humoristisk og med en porsjon ironi et av de viktigste kjennetegnene ved kommunismens sivilisasjon, der det som er positivt andre steder, er overveldende negativt i sitt sted. Når vi leser forfatterens diskusjoner om sykehus, skoler, universiteter, butikker, og spesielt politiet, offentlige kontorer og andre statlige institusjoner, oppdager vi gradvis at universet, som bokens helt er begravet i, er en merkelig antiverden, og den totalitære staten, en antistat.
Sammenstøtet mellom den pedagogiske diskursen og de faktiske resultatene av realsosialismens pedagogikk fremkaller uunngåelig ironier. I lys av hvilke vi tydelig ser absurditeten i utdanning, som ikke fører til kunnskap, og falskheten i utdanning som ikke er basert på virkelige verdier. I tillegg innser vi tydelig at det som i kommunismen kan kalles utdanning faktisk er anti-utdanning, og kunnskap anti-kunnskap, dvs. et sett med informasjon ikke om hva som eksisterer, men om hva som ikke eksisterer.
Dermed begynner „Kommunismens sivilisasjon” gradvis å fremstå for leseren som en historie skrevet med mange stemmer. Boken presenteres ved hjelp av ulike typer narrative strategier og sjangerkonvensjoner om en verden som snus opp ned. Om en virkelighet der ingenting er som det skal være. Vi vet allerede at butikken ikke er der for å tilby varer til kundene, at utdanningsinstitusjoner ikke hjelper til med å tilegne seg kunnskap, at busser går ikke dit de skal. Med andre ord; infrastrukturen i kommunistiske stater, i stedet for å tjene innbyggerne, vender seg mot dem. Som et ekko av ideologisk diskurs kommer ordet “paradis” tilbake i boken. Forfatteren fremkaller det imidlertid bare for å omgi det med den bitre smaken av ironi. Mer enn én gang i bokens verden observerer vi prosessen med en merkelig aksiologisk transmutasjon, som ifølge Tyrmand er essensen av kommunismen; verdier blir anti-verdier i dette systemet. Så hvis østblokklandene er et paradis, så (sier forfatteren ettertrykkelig) er det et paradis for kriminelle eller kollaboratører.
Her er det forfatteren av boken sier: «Livet under kommunismen er et helvete, men ikke for alle. Det er et helvete for mennesker med god vilje. For de ærlige. For de fornuftige». Det er vanskelig å finne en mer syntetisk formel som beskriver essensen av tilværelsen under sosialismen, og det må legges til at det er flere slike treffende setninger i boken. Det er takket være dem at „Kommunismens sivilisasjon” ikke bare får en komisk dimensjon, men også en visdomsdimensjon. Kunsten å kombinere disse to elementene (bare tilsynelatende motstridende) gjør Tyrmands stemme unik i den store diskusjonen om Den Polske Folkerepublikken. Det ville være bra om denne stemmen nådde så langt som mulig.