Utstillingen „Bruno Schulz. 1892 – 1942” stammer fra samlingene til Litteraturmuseet i Warszawa (Polen). Den vises på Polske filmdager på Fredrikstad kino fra 9. – 17. oktober i anledning 130-årsdagen for kunstnerens bursdag.
Bruno Schulz var en polsk forfatter, maler, grafiker og litteraturkritiker av jødisk herkomst. Han ble født i Drohobytsj, en by av beskjeden størrelse som ligger vest i det nåværende Ukraina, ikke langt fra byen Lviv. Han tilbrakte nesten hele livet der og var generelt uvillig til å reise. Hans forfatterskap og kunst er begge mettet med Drohobytsj-realiteter. Historiene fra hans verk er fulle av beskrivelser av byens hovedgater og landemerker samt portretter av innbyggerne.
Schulz’ produksjon som forfatter var relativt beskjeden når det gjelder antall tekster, men usedvanlig rik når det gjelder litterær kvalitet og emner. Forfatterskapet består av to bind med fortellinger – Krokodillenes gate og Timeglassanatoriet – og en rekke tekster forfatteren ikke tok med i de første utgavene av disse to samlingene. Bortsett fra det publiserte han den såkalte Brevenes bok (Księga listów / eng. Book of Letters) og „kritiske essayer” (primært presseanmeldelser av litterære verk), som først nylig ble samlet og publisert i et eget volum.
Før forfatteren vendte seg til litteratur, var han en vellykket billedkunstner. Han var selvlært, og hadde aldri fullført de tekniske studiene han begynte på, først i Lviv, deretter i Wien. Ved å bruke den sjeldne trykketeknikken cliché-verre laget han blant annet en serie tegninger som illustrerer sadomasochisme, samlet i en portefølje med tittelen Xięga Bałwochwalcza (Avgudsdyrkelses bok/eng. The Book of Idolatry) (ca. 1920). Stanisław Ignacy Witkiewicz var en av de første som berømmet verkene fra denne porteføljen, og han klassifiserte Schulz som en „demonolog.” De fleste av tegningene viser groteske scener der kvinner dominerer menn, hvor mennene samtykker i sin rolle som underordnede vesener, forguder kvinnene på alle mulige måter og lovpriser dem. På denne måten lager Schulz en nær forbindelse mellom kvinnelig sadisme og mannlig masochisme.
Schulz var en av de første beundrerne av Witold Gombrowicz’ roman Ferdydurke (1938), og han produserte illustrasjoner til den første utgaven av boken. Han laget også illustrasjoner til en utgave av sin egen bok Timeglassanatoriet. Han etterlot seg flere hundre andre tegninger laget for en rekke formål. De varierer meget, både tematisk og stilmessig. Noen av disse er blyantstudier og skisser for etsninger eller verk som illustrerer temaene fra hans prosa. Den største samlingen av disse, bestående av mer enn tre hundre gjenstander, hører til Litteraturmuseet i Warszawa*.
Bruno Schulz’ livshistorie endte tragisk. Da Drohobytsj ble okkupert av tyske tropper, ble Schulz tvunget til den jødiske gettoen. Her overlevde han med å male veggmalerier for en tysk offiser, men dette ble også slutten for ham. En av teoriene om kunstnerens død sier at han den 19. november 1942 ble drept av denne offiserens rival, da Schulz var på vei for å kjøpe et stykke brød.
Den magiske prosaen av Bruno Schulz
Hans verk har imidlertid vært meget levende fram til i dag. I anledning av 100-årsminnet for hans fødsel ble han av Gabi Gleichmann kalt “en av århundrets merkeligste og mest aparte genier”. Han var beundret av andre forfattere som Bohumil Hrabal, Danilo Kis og John Updike. Schulz ble ofte sammenlignet med Kafka, som han introduserte i Polen med sin oversettelse av Prosessen. Han har dessuten inspirert en rekke filmskapere over hele verden.
En av de usedvanlige filmene basert på hans prosa er Timeglass-sanatoriet (Wojciech Jerzy Has, Polen, 1973). Den er en poetisk refleksjon over forgjengelighet og meningen med livet. Józef (Jan Nowicki) besøker et sanatorium der hans døende far, Jakub, blir behandlet. På dette merkverdige stedet går han inn i en surrealistisk drømmeverden. Et vellykket eksperiment gjør at Jakub kan gå tilbake i tid, og far og sønn kan møtes igjen og ha sin siste viktige samtale. Józef begynner en drømmeaktig reise og returnerer til barndommens land – en liten jødisk by, familiehjemmet, farens butikk og hagen til hans barndomskjæreste – prinsesse Bianca. Når han kommer tilbake til disse stedene, finner han at denne verdenen er i ferd med å falle i grus, bli ødelagt. Markedsplassen er dekket med gravsteiner. Józef prøver å gjenopprette livet han kjente fra før, men det er ikke lenger mulig.
Dette mesterverket av en polsk film viser Bruno Schulzs fortellinger gjennom prismet av holocaust og gjenskaper den uforglemmelige stemningen i den fortapte verdenen av jødiske byer. Det er en av de mest originale verdenskjente polske filmene, preget av eksepsjonelle visuelle kvaliteter (filmfotograf: Witold Sobociński). Den ble prisbelønt bl.a. i Cannes, Trieste og Gdynia.
Filmskaper-brødrene Timothy og Stephen Quay bestemte seg på begynnelsen av 1980-tallet for å oversette Krokodillenes gate – et utdrag fra Kanelbutikker av Bruno Schulz – til stop motion-språk. Karrieren til de to tvillingene var knyttet til Polen og daværende Tsjekkoslovakia. De lærte seg malerkunst og tegning, og deres interesse for animasjon begynte med Walerian Browczyks og Jan Lenicas verk. Deretter ble de kjent med verket til Jan Švankmajer fra Praha, en fremragende regissør av korte stop motion-filmer. Gjennomsyret av den europeiske ånden startet Quays å samarbeide med britiske Channel 4, som de laget sine kortfilmer for. Fordypningen i Krokodillenes gate lot dem vise poetiske egenskaper ved Schulz’ verden gjennom et nytt medium.
Bak denne produksjonen ligger det største budsjettet for en av deres kortfilmer (både da og til dags dato). Betingelsen for finansiering som ble stilt av BFI Production Board, var å bruke en kanonisk litterær kilde som grunnlag. Quay-brødrene valgte likevel fortellinger av den polske forfatteren Bruno Schulz. Prosaen hans er mer basert på drømmelogikk enn på konvensjonelle fortellerstrukturer. Samtidig avviker filmen vesentlig fra den originale teksten. Verket, som delvis har blitt til gjennom improvisasjon, samspiller utmerket med Schulz’ univers. Gaten i tittelen er en labyrint av butikkvinduer med skitne ruter. Gjennom dem ser man dekorasjoner som gjenspeiler det fattige interiøret i lokalene.
Porten til dette universet er et gammeldags kinetoskop, som blir aktivert av en museumskonservator. Han setter mekanismen i gang med en spyttdråpe, og klipper deretter tauet som har holdt dukken – hovedkarakteren – bundet fast. Dukken kan nå bevege seg fritt. Filmen presenterer dukkens reise gjennom et urovekkende dødsrike, hvor fysikkens lover og logikk ikke lenger gjelder, og der bisarre maskiner utfører meningsløse, repeterende og uproduktive oppgaver, og der tilsynelatende livløse gjenstander vekkes til live under påvirkning av en liten villmann. Til slutt ender hovedfigurens reise på et merkelig skredderverksted. Der blir han omgitt av en trio av skumle, kvinnelige skikkelser med uthulete hoder (hver med et serienummer trykket ned på baksiden), svevende som om de var drevet av en overnaturlig kraft. Skredderen presenteres som en megaloman skikkelse som gjenoppbygger verden i sitt bilde…
Det store budsjettet tillot Quay-brødrene å filme med 35 mm-kamera for første gang, noe som gjorde at de kunne vie mer oppmerksomhet til tekstur, uvesentlige detaljer og lyskvalitet. Mengden støv, skitt og forkastede gjenstander (som illustrerer Schulz’ konsept om „degradert virkelighet”) gir inntrykk av en sivilisasjon som sluknet for lenge siden. Den østeuropeiske stemningen forsterkes av partituret til Lech Jankowski, som skrev og tok opp musikken før filmen ble spilt inn. Krokodillenes gate er en stumfilm, og musikken er den viktigste drivkraften. Quay-brødrene innrømmer at dialogen bare fungerer som en del av en større helhet, ikke som et hovedelement. De foretrekker å bygge opp stemningen og konkrete følelser med lyden av instrumenter. Produksjonene deres alltid er fylt med musikk.
Filmskaperne inviterte komponisten og maleren Lech Jankowski, som de møtte tilfeldig under en teaterforestilling, til samarbeid i 1981, det vil si fem år før premieren på Krokodillenes gate. De tre avtalte at Jankowski skulle sende dem en musikkassett når komposisjonen var klar. Han hadde ikke sett en eneste filmrute av filmen; det han kjente, var Schulz’ prosa. Tvillingene var begeistret over arbeidet som komponisten presenterte for dem. Ettersom de kunne forlenge animasjonen fra 15 til 21 minutter, brukte de et lengre utdrag av Jankowskis verk. Sluttesultatet gjorde så stort inntrykk på skaperne at Jankowski ble Quay-brødrenes faste komponist.
Begge filmene vises Fredrikstad kino den 15. oktober.
GRATIS INNGANG!
*Avsnitt er oversatt fra CULTURE.pl
Filmbeskrivelser oversatt av: Paulina Rożek og Kateryna Popova