Kort fortalt: Den 11. november 1918 fikk ikke polakkene selvstendigheten i gave. Det var resultatet av generasjoner med kamp, politisk strid og tålmodig arbeid for å bevare språk og kultur. I fire deler forteller vi hvordan bønder, prester, lærere, forfattere og politikere på ulike måter arbeidet seg fram mot et felles mål.
I den kollektive hukommelsen står navn som Józef Piłsudski, Roman Dmowski, Ignacy Jan Paderewski, Wincenty Witos, Wojciech Korfanty og Ignacy Daszyński sentralt. Men før disse kunne tre fram og handle, måtte millioner av mennesker lære å tenke på Polen ikke som et tapt minne, men som et felles ansvar. Veien dit gikk gjennom slagmarker, men også gjennom skoler, menigheter, lesesaler, folkebanker og politiske organisasjoner.
Med ljå mot kanoner. Hvordan 320 bønder fra Racławice endret synet på Polen
Del 1 av 4 i serien «Frihet fra polsk jord. Veien mot 11. november» · ks. por. Wojciech Nowak, dr hab. Przemysław Słowiński
Kort fortalt
- 4. april 1794: Ved Racławice erobret rundt 320 ljåkrigere et russisk artilleribatteri og bidro avgjørende til seieren.
- En måned senere: Tadeusz Kościuszko kunngjorde Połaniec-proklamasjonen, som ga bøndene personlig frihet og rettslig beskyttelse.
- Novemberoppstanden (1830–1831): Viste at et opprør uten deltakelse fra landsbygda hadde små sjanser til å lykkes.
Friheten begynte med mennesket
Gjennom store deler av 1800-tallet utgjorde bøndene flertallet av befolkningen i de polske områdene. De var verken de første eller de eneste som deltok i kampen for frihet. I det polsk-litauiske samveldet var de politiske rettighetene først og fremst samlet hos adelen, og bøndenes holdning til nasjonale opprør varierte. Likevel ble veien mot et bevisst medborgerskap en av de viktigste forutsetningene for å gjenreise den polske staten.
Religionen spilte også en viktig rolle. Under delingene av Polen bidro religiøse fellesskap, særlig den katolske kirken i mange områder, til å bevare den nasjonale hukommelsen. Prestene var feltprester for opprørerne, men også initiativtakere til utdanning, samvirke og sosial omsorg. Holdningene deres var imidlertid ikke ensartede: Noen advarte mot væpnet kamp, mens andre engasjerte seg direkte i motstandsarbeidet.
Fra grunnloven av 3. mai til Racławice
Den store riksdagen, som satt fra 1788 til 1792, forsøkte å redde det svekkede polsk-litauiske samveldet. Grunnloven av 3. mai 1791 satte bøndene under statens rettslige beskyttelse, men avskaffet ikke livegenskapet og pliktarbeidet for godseierne. Krigen for å forsvare grunnloven i 1792, etterfulgt av den andre delingen av Polen i 1793, viste hvor begrensede mulighetene var for en stat som var truet av nabolandene. Den 24. mars 1794 avla Tadeusz Kościuszko ed på markedsplassen i Kraków og overtok ledelsen av oppstanden.
Den 4. april 1794 møttes Kościuszkos styrker på rundt 4000 soldater og med støtte fra omtrent 1900 ljåkrigere, og det russiske korpset under general Aleksandr Tormasov ved Racławice. I et kritisk øyeblikk sendte opprørslederen rundt 320 ljåkrigere, støttet av regulært infanteri, mot de russiske kanonstillingene. Erobringen av artilleribatteriet ble et avgjørende vendepunkt i slaget.
Blant dem som utmerket seg, var Wojciech Bartosz fra Rzędowice, kjent som Bartosz Głowacki, samt Stanisław Świstacki og Jędrzej Łakomski. Dette var ikke en romantisk scene fra et maleri, men en blodig kamp der bønder med ljåer festet på langskaft møtte soldater fra en regulær hær.
Połaniec: Bøndene blir en del av den nasjonale saken
Seieren ved Racławice avgjorde ikke utfallet av oppstanden. Den fikk likevel stor samfunnsmessig betydning: Motet til mennesker som det gamle samfunnshierarkiet hadde nektet innflytelse over statens utvikling, ble anerkjent offentlig. Den 7. mai kunngjorde Kościuszko Połaniec-proklamasjonen i leiren ved Połaniec. Den begrenset pliktarbeidet for godseierne og ga bøndene personlig frihet og rettslig beskyttelse.
Gjennomføringen av reformen møtte motstand og ble vanskeliggjort av krigssituasjonen. Men selve anerkjennelsen av at bøndene skulle være aktive deltakere i den nasjonale saken, fikk betydning langt utover året 1794.
Den 5. juni, ved Szczekociny, dekket ljåkrigerne fra det første regimentet av Krakóws grenaderer tilbaketrekningen og gikk til angrep på prøyssisk artilleri. De led store tap. Bartosz Głowacki ble dødelig såret. Regimentet deltok også i forsvaret av Warszawa i august og kjempet den 10. oktober ved Maciejowice, der Kościuszko led nederlag og ble tatt til fange. Regimentets fane med innskriften «Żywią y bronią» – «De føder og forsvarer» – uttrykte tanken om at landsbygda både kunne forsørge landet gjennom sitt arbeid og forsvare det med våpen i hånd.
Den 24. oktober 1795 ble den tredje delingen av Polen gjennomført. Polen forsvant fra Europas kart, men Racławice og Połaniec ble en del av den nasjonale hukommelsen. Senere ble de trukket fram gjennom malerkunst, faner, bondeorganisasjoner og folkeopplysning. Museet for historien til den polske bondebevegelsen peker med rette på den tydelige symbolske kontinuiteten mellom legenden om ljåkrigerne og den moderne bondebevegelsen.
Napoleons håp
Etter at den polske staten hadde falt, søkte polakkene nye muligheter til å kjempe gjennom de polske legionene, som fra 1797 ble organisert i Italia av general Jan Henryk Dąbrowski. Det var i dette miljøet Józef Wybicki skrev sangen som senere skulle bli Polens nasjonalsang.
I årene 1802–1803 sendte franskmennene en del av legionærene til San Domingo, dagens Haiti, for å slå ned slaveopprøret. De fleste døde i kamp eller av sykdom, men noen gikk over på opprørernes side og ble værende på øya.
Opprettelsen av Hertugdømmet Warszawa i 1807 vekket håpet om å gjenopprette en polsk stat. Grunnloven avskaffet bøndenes personlige livegenskap, men løste ikke spørsmålet om deres tilgang til jord. Soldater fra ulike samfunnslag deltok i Napoleons felttog, blant annet i slaget ved Raszyn i 1809, der de kjempet mot østerrikerne.
Novemberoppstanden og lærdommen fra emigrasjonen
Den 29. november 1830 brøt novemberoppstanden ut. Opprørerne utkjempet harde slag ved Stoczek (14. februar 1831), Wawer (19.–20. februar), Olszynka Grochowska (25. februar), Dębe Wielkie (31. mars) og Iganie (10. april). Nederlaget ved Ostrołęka 26. mai og Warszawas fall i september beseglet oppstandens skjebne.
Også folk fra landsbygda sluttet seg til opprøret, men opprørsledelsen gjennomførte ingen jordreform som ga bøndene eiendomsrett til jorda de dyrket. For mange bønder var kampen for fjerne politiske idealer mindre opplagt enn kampen for gården og familiens trygghet.
Den store emigrasjonen etter 1831 utviklet politiske programmer som forsøkte å forene nasjonal frihet med bøndenes frigjøring. Det polske demokratiske selskapet (Towarzystwo Demokratyczne Polskie) innså at et opprør uten deltakelse fra den største samfunnsgruppen hadde små muligheter til å lykkes på lang sikt. Det var ikke nok å proklamere uavhengighet. Man måtte også overbevise folk om å bygge en stat der de selv hadde en plass.
Les videre: Del 2. Bøndene på hver sin side. Galisisk bondeopprør, Chochołów og presten som kjempet til siste slutt.
Dodaj komentarz