Ewelina Baj hjelper migrantarbeidere som utsettes for overgrep og lovbrudd i arbeidslivet – på fritiden. «Omfanget av misbruk er enormt.»
Ewelina Baj mottar hver uke alt fra noen få til flere titalls meldinger fra mennesker over hele Norge som forteller om kritikkverdige forhold og brudd på arbeidsmiljøloven. Hun hjelper dem som tar kontakt, helt gratis.
Det offentlige svikter migrantarbeidere i et oppsiktsvekkende omfang, særlig når det gjelder helse og oppfølging.
Ewelina Baj
Razem Norge: Hvordan fikk du første gang høre om arbeidstakere som ble utsatt for kjemiske stoffer på jobb?
Ewelina Baj: Jeg er lokalpolitiker i Ås, men dette handler ikke bare om saker i mitt nærområde. Det dreier seg om forhold over hele Norge. Etter hvert som jeg ble mer kjent, begynte stadig flere å ta kontakt. Gjennom sosiale medier spredte det seg etter hvert fra person til person at jeg kunne hjelpe og gi råd i slike saker. Det er først og fremst arbeidstakere som jobber i rotasjon, innen olje- og gassindustrien, bygg og industri, som skriver til meg.
Informasjonen om Melkøya kom gradvis. De som jobbet der på den tiden, hadde forsøkt alle mulige veier for å få hjelp. De hadde kontaktet Arbeidstilsynet, Havtil, ulike departementer og sin egen fagforening. De ble møtt med stengte dører overalt. Til slutt kom de også til meg.
Det som skilte denne saken fra mange andre, var at arbeidstakerne hadde organisert seg svært godt. De hadde egne representanter og tillitsvalgte, og flere var fast bestemt på å snakke med alle som kunne bidra. Vanligvis er situasjonen en annen: Noen få engasjerer seg og varsler, men etter hvert mister de motet når rotasjonen er over, eller så kommer de ikke tilbake til prosjektet. Folk ønsker ikke å bli varslere. De har investert mye i arbeidet sitt og vil ikke risikere å miste det.
Slike saker krever et stort engasjement.
Ja, jeg begynte å jobbe med Melkøya-saken i desember 2024. I oktober hadde 116 personer sendt inn til sammen 70 varsler om ulike kritikkverdige forhold ved prosjektet.
Da de ble demobilisert, grep de den siste muligheten de hadde og tok kontakt med meg.
I januar, da vi hadde samlet nok materiale og dokumentasjon, sendte jeg de første beskrivelsene av forholdene til mediene – VG, Aftenposten, lokalaviser og NRK. Det førte til ytterligere represalier. Etter at en journalist informerte Equinor om at opplysningene var kommet inn, fikk arbeiderne ikke lenger ta med mobiltelefoner inn på området, og de ble nektet å ta bilder.
Først snakket en journalist med varslerne, men trakk seg senere fordi hun hadde for mye annet arbeid. Deretter skjedde skyteepisoden i Sverige, og medienes oppmerksomhet ble rettet mot den. Dermed mistet vi midlertidig muligheten til å få saken fram i offentligheten.
Det skjer ofte at andre saker i mellomtiden blir viktigere for mediene enn migrantarbeidernes situasjon. Redaksjonene har begrensede ressurser og ønsker ikke alltid å gå inn i kompliserte saker som krever svært mye tid og arbeid.
De foretrekker raske nyhetssaker. Det er ganske symptomatisk.
Heldigvis så VG etter hvert potensialet i saken og satte på en journalist som tidligere hadde skrevet om polske jordbærplukkere som ble lurt av en bonde. Han hadde altså erfaring med lignende problemstillinger. Redaksjonen satte to personer på saken, og granskingen pågikk i et halvt år. VG kom fram til svært konkrete og viktige funn. Takket være dette er saken nå kommet så langt at det er levert en politianmeldelse.
Jobber du med dette på vegne av en organisasjon, eller gjør du det privat? Er det lønnet arbeid eller frivillig innsats?
Det er frivillig arbeid som jeg gjør på eget initiativ. Tiden jeg ellers kunne brukt på hobbyer og hvile, bruker jeg på saker som gjelder migrantarbeidere.
Alt jeg gjør, skjer etter full arbeidsdag, om kveldene og i helgene. Jeg har ikke lenger oversikt over hvor mange timer jeg bruker.
Det finnes perioder hvor det skjer lite, men det er slett ikke noe godt tegn. Jeg vet jo at det hele tiden foregår ting. Hvis jeg ikke hører noe, betyr det bare at jeg mangler en kontaktperson på det aktuelle stedet, eller at varslerne er blitt demobilisert, flyttet eller splittet opp.
Jeg representerer ingen offentlig instans, organisasjon eller forening i dette arbeidet, bortsett fra mine vanlige politiske og samfunnsmessige roller. Men jeg har en liten gruppe svært hjelpsomme mennesker som jeg alltid kan be om støtte. Jeg hadde ikke klart dette uten dem.
Jeg synes det er viktig at det kommer tydelig fram i intervjuet at jeg, til tross for et oppriktig engasjement og et stort hjerte for mange saker, ikke kan hjelpe alle. Jeg bærer på en sterk følelse av urettferdighet, kombinert med en dyp motvilje mot at ting skal fortsette som de gjør i dag.
Jeg mener at jeg som privatperson ikke burde måtte gjøre jobben til offentlige institusjoner. Likevel føler jeg et ansvar for å gjøre nettopp det.
Hvilken sak har gjort særlig sterkt inntrykk på deg?
Det er en sak som har gjort sterkt inntrykk på meg, og som fortsatt gjør det.
Det gjelder saken om Boliden, der bevisene etter min mening er helt klare. Arbeiderne fikk ikke tilstrekkelig personlig verneutstyr, og ifølge deres egne beskrivelser ble de villedet av arbeidsgiveren. De skulle demontere en produksjonslinje, men endte i stedet opp i en lukket tank, der kvikksølvdamp – som kan trenge inn i kroppen både gjennom huden og luftveiene – førte til at de ble forgiftet.
Jeg er fortsatt i kontakt med dem som ikke har gitt opp, og som fortsetter kampen.
Politiet har etterforsket saken i to år. En av de skadelidte, som jeg har jevnlig kontakt med, har fortsatt ikke fått noen økonomisk hjelp fra den norske staten, bortsett fra sykepenger som tok slutt for lenge siden.
Han bruker enormt mye tid på å bevise at han er en av dem som ble rammet. Kampen har gått hardt utover den psykiske helsen hans. Fra å være en frisk mann som har forsørget familien hele livet, har han blitt en person som selv trenger omsorg og oppfølging.
I løpet av de siste ukene har sykehuset selv erkjent at de ikke har noen som kan vurdere langtidsvirkningene av kvikksølvforgiftning, fordi slike forgiftninger er svært sjeldne. Likevel har man, med henvisning til medisinsk litteratur, konkludert med at forgiftningen var for kortvarig og for svak til å føre til varige skader.
Slike saker er utrolig nedverdigende og bidrar til å bagatellisere lidelsene til dem som er rammet. Og det finnes svært mange mennesker i lignende situasjoner. Ingen statistikk fanger opp omfanget.
Ansvaret pulveriseres i grenselandet mellom to land.
Norge er en demokratisk rettsstat. Har det skjedd noe som har rokket ved dette bildet?
Det jeg nå skal si, kan kanskje høres brutalt ut, men jeg skulle helst vært alt dette foruten og fortsatt levd i troen på at jeg bor i en rettsstat.
Jo mindre man vet, desto mer bekymringsløs er man. Men etter å ha fått høre om disse sakene direkte fra dem det gjelder, reiser hårene seg på hodet. Det offentlige svikter migrantarbeidere i et oppsiktsvekkende stort omfang, særlig når det gjelder helse og oppfølging. Migrantarbeiderne har ingen sterk stemme, verken i politikken eller i mediene.
Vi mangler et fullstendig bilde, statistikk og forskning. Dette er en gråsone som nærmest utsletter seg selv: Noen drar, andre kommer til. Det råder en forestilling om at når noen blir skadet, forsvinner de ut av syne, og fem nye arbeidere kommer fra utlandet for å ta deres plass.
Hvordan forholder representanter for statseide selskaper seg til meldinger om kritikkverdige forhold?
Det pågår angivelig undersøkelser, og det publiseres rapporter, men på det praktiske planet skjer det ingen endringer. Jeg har heller ikke hørt om noen som har måttet ta personlig ansvar for det som har skjedd.
Noen ganger velger man å kutte forbindelsen til et selskap: Hvis selskapet har brent broer, blir det svartelistet, og et annet selskap hentes inn til prosjektet. Men det er bare å vente til prosjektet er over, ta et annet oppdrag for en annen oppdragsgiver, la støvet legge seg og så komme tilbake.
Så lenge disse mønstrene gjentar seg, vil man fortsette å se forskjellsbehandling av arbeidstakere på den samme arbeidsplassen, dårligere helse, miljø og sikkerhet (HMS), tidspress og mangel på nødvendig verneutstyr.
Det mest urovekkende er at selv når arbeidstakerne varsler om kritikkverdige forhold – fra småting til svært alvorlige mangler, som fravær av sikkerhetssele som kan være avgjørende for livet til en stillasarbeider – blir varslene ofte ignorert.
Hvordan er stemningen blant de polske arbeidslagene? Er folk villige til å snakke om det som skjer?
De er først villige til å snakke når de møter en fullstendig vegg. Før det er de ikke interessert, fordi alle er avhengige av en jevn inntekt.
Det råder en fryktkultur – noe også Havtils rapporter har dokumentert.
Folk må være virkelig desperate og redde for sin egen helse og sitt eget liv, eller for kollegenes helse og liv, før de i det hele tatt søker hjelp utenfor arbeidsplassen.
Det ser vi i historiene til de 116 personene fra Melkøya. Selskapene svarte med ytterligere represalier: Fastlagte pauser som arbeiderne måtte passe nøye på å overholde, forbud mot «uautoriserte pauser» og beskjed om at kaffepausen ikke skulle være betalt. I tillegg fikk de vite at de som ønsket å trekke varslene sine, kunne møte opp på kontoret.
Noen valgte rett og slett å slutte å varsle, i frykt for å miste jobben og inntekten eller bli svartelistet.
Jeg kjenner til et tilfelle der en arbeidstaker ble ført opp på en liste over personer som ikke skulle inviteres tilbake til neste rotasjon. I dag klarer han ikke å finne arbeid i Norge i det hele tatt, fordi selskapene, slik han selv hevder, utveksler slike opplysninger.
Jeg har også snakket med en mann som ble utestengt fra arbeidsmarkedet i fem år, til tross for at han hadde bygget hele karrieren sin på arbeid på norske plattformer. Han hadde kommet opp på et høyere nivå og organisert en streik med 70 arbeidstakere. Til slutt ble både han og en kollega sagt opp. For arbeidstakerne endte det med at ingenting ble forandret.
Det var nettopp her solidariteten sviktet. Jeg sier det stadig: De kommer ikke til å si opp alle sammen. Det finnes ikke noe selskap som kan dekke behovet for 50, 60 eller 100 nye arbeidstakere fra én og samme rotasjon. De ville på en eller annen måte ha blitt nødt til å gi etter og begynne å forhandle.
Hvordan reagerer myndighetene og institusjonene?
Ikke godt nok og ikke effektivt nok. En viktig grunn til at folk ikke ønsker å varsle om kritikkverdige forhold på egen hånd, er at institusjonene først spør om de kan dele personopplysningene deres med arbeidsgiveren.
I mange tilfeller er det nok informasjon i selve varselet til å identifisere den som har meldt fra. For en arbeidstaker som frykter å miste jobben, er dette en barriere det er umulig å komme over.
Ta Melkøya som eksempel: Arbeidstakerne kontakter Arbeidstilsynet, som henviser dem videre til Havtil. Havtil tar imot varselet, eller har allerede en pågående sak. Deretter sier ministeren at alle har rett til en trygg arbeidsplass. Men på det praktiske planet skjer det ingenting.
Jeg varslet Havtil om et tilfelle der minst seks personer ble forgiftet av giftige damper på Melkøya. Det ble gjennomført en evakuering, men så vidt jeg husker, var det ikke alle arbeidstakerne som i det hele tatt var klar over at den fant sted. Flere personer ble sendt til sykehus. Jeg meldte også saken til mediene.
Slik saken senere ble gjengitt for meg, svarte Equinor at anlegget var stengt på det aktuelle tidspunktet, og at det ikke pågikk noe arbeid der. Havtil ga et tilsvarende svar.
For meg er dette helt absurd: Hvis en slik hendelse ikke fant sted, hva da med menneskene som hevder at de jobbet der og ble skadet? Da kan man jo begynne å snakke om begrepet «kollektiv stressreaksjon» i forbindelse med gassforgiftning – et begrep som den norske avisen Aftenposten for øvrig var med på å gjøre kjent.
Hvor stort er omfanget av dette fenomenet? Mange polakker i Norge kommenterer slike saker som om de var unntak snarere enn en del av et større problem.
Omfanget av kritikkverdige forhold er enormt, og jeg er ikke redd for å si det.
Når noe foregår på samme arbeidsplass i månedsvis eller årevis, begynner de som jobber der, å oppfatte det som normalt. De er kanskje ikke klar over at rettighetene deres blir brutt. Eller de vet det, men føler at de ikke kan gjøre noe, fordi solidariteten mellom arbeidstakerne mangler.
Bare en brøkdel av varslene når fram til offentlige instanser og personer som arbeider med slike saker, enten profesjonelt eller frivillig. De fleste som kontakter meg, vet ikke hvordan de skal melde fra til Arbeidstilsynet om problemer med arbeidsgiveren. At olje- og gassindustrien hører inn under Havtil, er det enda færre som kjenner til.
Folk forteller meg historier som denne: «Jeg varslet én gang, to ganger, tre ganger. Så fikk jeg ikke plass på neste rotasjon. Formannen sier at jeg er vanskelig. Jeg kan ikke nekte å utføre arbeidet, for da blir jeg kanskje ikke mobilisert til neste rotasjon. Hva skal jeg gjøre nå? Jeg har barn å forsørge, et hus under bygging og lån å betale. Jeg har ikke råd til å miste den økonomiske tryggheten.»
Og vi polakker, som burde vise solidaritet med våre egne landsmenn, svarer med kommentarer som: «Da skulle du latt være å jobbe der» eller «Du skulle ha nektet å utføre arbeidet». Slike reaksjoner gjør det enda vanskeligere for folk å fortelle om problemene sine.
Når varslingssystemene ikke fungerer, og tilsynsmyndighetene ser ut til å stå maktesløse, har dere forsøkt en annen vei sammen med Bellona. Hvordan kom det i stand?
Jeg hadde snakket med Bellona over lengre tid for å vekke deres interesse for problemstillingen. Tidligere hadde jeg også tatt opp Boliden-saken med dem. Bellona leverte da en anmeldelse, men saken ble henlagt fordi etterforskningen allerede var i gang. Den pågår fortsatt.
Når det gjaldt Melkøya, lyktes vi til slutt. Grunnlaget for anmeldelsen var dokumentasjonen jeg samlet inn sammen med Justyna Marciniak, som er varsler og medlem av Fellesforbundet. Det meste av informasjonen hadde allerede blitt formidlet til VG.
Vi ønsket å etablere en presedens: å vise at uretten som rammer migrantarbeidere, blir sett, at den ikke vil bli tiet i hjel, og at vi kan finne organisasjoner som er villige til å stille seg bak oss.
Den 14. september 2026 ble anmeldelsen levert til politiet i Oslo. Den ble undertegnet av en representant for Bellona, meg som representant for de berørte arbeiderne på Melkøya, arbeidere og Justyna Marciniak. Politiet i Finnmark registrerte anmeldelsen 28. september. Dette er selvfølgelig bare begynnelsen på en lang vei mot rettferdighet.
Du er politisk engasjert. Hvilke tiltak mener du kan endre situasjonen for disse menneskene?
Jeg mener at det norske varslingssystemet trenger en gjennomgang og betydelige forbedringer.
For det første gjelder det ordningen med D-nummer. Dette er en sak jeg arbeider med, sammen med blant andre Aleksandra Czech-Havnerås fra Frelsesarmeen og Zoja Sławińska-Ghimire fra Polski Dialog, som har arbeidet med problemstillingen i flere år. De legger ned et enormt engasjement i å forbedre systemet.
Et D-nummer er et midlertidig identifikasjonsnummer som blant annet brukes av personer som har kontakt med norske myndigheter uten å ha et fødselsnummer. Etter min mening bør et midlertidig nummer faktisk være midlertidig: Det bør gjelde i maksimalt seks måneder, før det automatisk erstattes av et ordinært fødselsnummer.
Dette har blant annet betydning for tilgangen til fastlege, som kan følge helsetilstanden over tid og vurdere den opp mot arbeidsforholdene. Slik jeg oppfatter situasjonen i dag, ender mange av disse arbeidstakerne på legevakten og går derfra enten uten den hjelpen de trenger, eller med en kort sykmelding.
Det andre handler om legene. Etter min erfaring blir arbeidsulykker altfor ofte ikke rapportert, verken alvorlige eller mindre alvorlige hendelser, selv om det finnes lovpålagte plikter knyttet til rapportering. Dette gjør det langt vanskeligere for arbeidstakerne å få rettighetene sine ivaretatt.
Hvis arbeidsgiveren ikke melder fra om en ulykke, hvis arbeidstakeren ikke vet at han eller hun kan gjøre det selv, eller ikke vet hvordan det skal gjøres, blir situasjonen raskt komplisert. Manglende BankID kan dessuten gjøre det umulig å logge inn på tjenester som NAV og Helsenorge. For hvert hinder blir veien til hjelp enda lengre.
Det tredje gjelder skatteinntektene. Jeg mener at skatten i større grad bør tilfalle kommunene der arbeidstakerne faktisk oppholder seg og arbeider. Da ville kommunene hatt bedre økonomiske forutsetninger for å tilby dem nødvendige helse- og omsorgstjenester.
Etter min mening er ansvaret for migrantarbeiderne i altfor stor grad blitt overlatt til frivillige organisasjoner og privatpersoner.
Hvordan forholder den polske regjeringen seg til dette?
Jeg kjenner ikke til at den polske regjeringen har tatt stilling til problemstillingene jeg har løftet fram. Jeg har heller ikke fått svar fra ministrene jeg har skrevet til, i brev der jeg beskrev situasjonen for mennesker som, som man sier i Norge, faller mellom to stoler.
Slik jeg ser det, er det manglende samordning mellom det polske og det norske systemet. Når noen blir syke eller skadet i Norge, står de i stor grad alene når det gjelder veiledning og hjelp til å finne fram i systemet.
Folk reiser syke tilbake til Polen mens de fortsatt er registrert i det norske systemet. Når den siste lønnen kommer, begynner de å møte stengte dører overalt.
Dersom arbeidsgiveren i tillegg bestrider sykmeldingen, kan NAV bruke lang tid på å behandle saken. Inntekten stopper når den siste lønnen er utbetalt. Folk blir sendt fra den ene instansen til den andre uten å få en løsning.
For dem er dette en enorm belastning. Samtidig arbeider en stor del av den polske diasporaen i utlandet og bidrar med betydelige inntekter til Polen. Men når en arbeidstaker mister helsen, ser det plutselig ut til at vedkommende ikke lenger blir betraktet som et polsk ansvar.
Har du hatt øyeblikk der du har mistet motet?
Det finnes ikke en dag uten slike øyeblikk. Det føles som å slå hodet mot en vegg, igjen og igjen. Jeg melder fra om noe, snakker med noen, trøster noen og sender informasjon videre til andre.
Det er allerede en seier når en sak får oppmerksomhet i mediene. Men oppmerksomheten fører ikke nødvendigvis til bedre forhold, og underveis mister vi varsleren.
Jeg føler et ansvar for disse menneskene fordi de setter sin lit til arbeidet vi gjør.
Det var ett tilfelle der et selskap ble så bekymret for at saken skulle bli omtalt offentlig, at det forbedret arbeidskontraktene og ga arbeidstakerne hundre prosent stillinger etter mange år.
Det kom ingen overordnet beslutning eller nye pålegg. Advokater fra anerkjente advokatfirmaer skrev at hver enkelt burde gå til sak, og at de hadde gode muligheter til å vinne. Det var dette som skremte selskapet.
Men sikkerheten på arbeidsplassen ble ikke bedre av den grunn.
Etter slike perioder med oppmerksomhet kommer det gjerne en kortvarig forbedring. Så ebber det hele ut. En ny rotasjon kommer, et nytt prosjekt begynner, og de samme praksisene gjentar seg. Sammen med menneskene som viderefører dårlige rutiner og ikke ivaretar sikkerheten, følger også de samme holdningene og arbeidsvanene.
Jeg har vært i kontakt med mennesker som etter langvarig arbeid under slike forhold har utviklet lungeemfysem eller astma. Nylig ble jeg kontaktet av en nærstående til en mann som hadde arbeidet i Norge i fem år under ulike arbeidsforhold og med varierende tilgang til verneutstyr. Nå har han kreft og får behandling i Polen.
Hvem skal kunne dokumentere at sykdommen hans skyldes arbeid i et helseskadelig miljø? Det er et spørsmål det kan være svært vanskelig å få svar på.
Likevel står jeg opp hver dag. Vi må fortsette å skyve denne vognen framover, selv når det går tungt. Jeg motiveres av andre mennesker som kanskje ikke lenger har noe annet håp enn at vi fortsetter arbeidet. Jeg motiveres også av familien min og barna mine.
Jeg ønsker at Norge skal være et godt land å komme til for migrantarbeidere, og at landet ikke skal vende ryggen til problemene de møter.
Jeg vil bidra til å synliggjøre disse forholdene og endre folks bevissthet, slik at ingen lenger kan si: «Jeg visste ikke. Jeg var ikke klar over det.»
Polakker bidrar til å bygge norsk økonomi. Hvis vi ikke respekterer arbeidstakernes sikkerhet, ikke beskytter dem som varsler, og ikke arbeider for bedre forhold, risikerer vi at situasjonen blir enda verre og urettferdigheten større.
Det er ikke en slik verden vi ønsker å overlate til barna våre, er det vel?
Dodaj komentarz