Wojciech Smarzowski er en polsk filmregissør, manusforfatter og filmfotograf. Den som kjenner litt til hans filmer, vet at hans nyeste verk blir like vanskelig å fordøye som de forrige produksjonene. Likevel tror jeg mange, inkludert meg selv, lot seg lure ved å tenke naivt at ingenting kunne overgå Det onde huset (Dom zły), Bryllupet (Wesele) eller Under en sterk engel (Pod Mocnym Aniołem). Det gode huset (Dom dobry) er Smarzowskis «verste» film. Verste for seeren, som blir knust og – for å si det enkelt – totalt overkjørt. Filmen vekker ikke bare frykt, sjokk eller medfølelse, den fremkaller også fysisk smerte og trer helt inn i margen.
Gośka og Grzesiek er hovedpersonene. De møtes på internett. Forholdet deres utvikler seg svært raskt. De første scenene antyder ikke at noe foruroligende skal skje. Bare kjærlighet, forelskelse og sterke følelser.
Bildet kompletteres gjennom bruken av retrospeksjoner, som avslører Grzesieks egentlige ansikt. Hans image utvikler seg, blir tydeligere og forvandles. De røde flaggene vaiet allerede helt i starten, men den forelskede Gośka, som ikke hadde hatt noen lett barndom og som voksen forsøkte å frigjøre seg fra gamle traumer, så dem rett og slett ikke – og noen ignorerte hun bevisst. Mannen virket perfekt. Eldre, ansvarlig, med en trygg kontorjobb, og han holdt seg unna alkohol. I polsk sammenheng finnes det et ganske tradisjonelt idealbilde av en «perfekt mann»: en som er litt eldre, stabil, har fast jobb, virker ansvarlig og ikke drikker alkohol. For mange kvinner – særlig dem som har hatt en vanskelig oppvekst – kan en slik mann fremstå som et løfte om trygghet og et bedre liv.
Da Grzesiek dukket opp, tente det et grønt håp om nettopp et bedre og roligere liv – et håp som etter hvert skiftet til advarselsfarge, for til slutt å slukkes helt. Sammen med Gośkas håp slukner også hun selv. Fanget i ektemannens manipulasjon begynner hun å miste forstanden. Grzesiek bruker ikke bare fysisk vold. Han ydmyker, latterliggjør, nedverdiger, begrenser, låser henne inne, isolerer henne fra venner og omverdenen, setter opp kameraer i huset, kontrollerer hvert steg – og voldtar henne. Han overbeviser henne om at hun er verdiløs og ikke klarer seg uten ham. Som en lærebokpsykopat skifter oppførselen hans som et kaleidoskop.
Etter hvert utbrudd av sinne og vold blir hovedpersonen oversvømt av gaver og blomster. Overgriperen lover å endre seg, bare for senere å håne sine egne løfter med ordene at han «bare tullet». Ydmykelsen øker, og kroppen hennes får ikke lenger plass til nye blåmerker og sår. Grzesiek leter etter unnskyldninger for sin oppførsel – en vanskelig dag på jobben, stress, og dessuten fortiden: menn i hans familie har i generasjoner slått sine koner.
Den vanskeligste scenen? Under rettssaken, når dommeren godtar opptak fra overvåkingskameraene i huset – opptak som til slutt feller overgriperen. Videoene har ingen lyd.
I kinosalen faller en død, tung og tett stillhet. En stillhet fylt av uro og vold.
Det er vanskelig å si hva som sjokkerer mest. Vold i hjemmet? Å skylde på kvinnen? Overgriperens «uunngåelige» posisjon? Eller samfunnets taushetsplikt? I lokalsamfunnet vet alle hva som skjer bak de lukkede dørene, men ingen griper inn. Meldinger ignoreres av korrupte politifolk, dokumenter og opptak forsvinner på mystisk vis fra politiets arkiv. Alt dette gjør Gośkas situasjon håpløs. Retrospeksjonene viser hovedpersonens liv og valg fra ulike perspektiver, noe som kan føre til at seeren mister tråden et øyeblikk. Scenene gjentar seg, men hver gang er noe endret eller lagt til – et symbol på situasjonens kompleksitet og de alternative valgene hun kunne tatt tidligere. Dette hjelper også seeren å «føle» Gośka enda sterkere og trenge inn i hennes psyke.
Slutten er åpen. Selv om Gośka vinner rettssaken og frigjør seg fra sin bøddel, avsluttes filmen gåtefullt. Et viktig symbol er polititapen som danner en trekant. Dette kan knyttes til Karpman-dramatriangelet – en modell som beskriver usunne relasjonsmønstre der mennesker ubevisst veksler mellom tre roller: Forfølger, Offer og Redningsmann.
Da rulleteksten kom og lyset ble slått på, reiste alle seg og forlot salen i stillhet. Smarzowski fører oss gjennom lidelsen og torturen til en kvinne som, i søken etter nærhet og et hjem, fant portene til helvete vidåpne. Regissøren etterlater oss med et hull i hjertet og en storm av følelser. «Det er bare en film», vil noen si – men for mange er det dessverre virkelighet og hverdag.
Hvor kan du få hjelp?
Er du utsatt for vold i Norge?
Ved alvorlig fare for liv og helse: ring politiet umiddelbart. Hvis du ikke kan snakke, send en nød-SMS til 112.
Hvis saken ikke er akutt, ring politiet på 02800 eller kontakt Vold- og overgrepslinjen på 116 006 for anonym støtte.
Er du over 18 år og trenger akutt beskyttelse, kan du kontakte Krisesenteret. Krisesentrene tilbyr beskyttelse, sikkerhet, råd og veiledning til kvinner, menn og barn utsatt for vold i nære relasjoner. Dette omfatter både fysisk og psykisk vold, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og annen æresrelatert vold. Krisesentrene er trygge og midlertidige botilbud – helt gratis og med beskyttet identitet.
Saker som gjelder vold mot mindreårige håndteres av Barnevernet. Mer informasjon finner du på:
bufdir.no
Tallene er sjokkerende
Grafen nedenfor viser at flertallet av dem som rapporterer vold i nære relasjoner, er kvinner. I 2024 meldte dobbelt så mange kvinner som menn slike saker til politiet. Siden 2017 har det vært en nedgang i antall meldinger om vold i nære relasjoner – med unntak av økningene blant både kvinner og menn i 2023 og 2024. Disse og andre statistikker finner du på:
bufdir.no